Bussen går fra de solfylte breddene av Tinnsjå for å gå inn i den trange og mørke dalen i Vestforddalen. Jo lenger han går, jo mer ser det ut til at lyset blekner. Helt til det øyeblikket når bussen kjører inn på Rjukan, trekkes blikket uimotståelig mot lyspølen som flommer over hovedtorget.

“Det er her !” : spenning sprer seg blant passasjerene, alle øyne er vendt mot denne mystiske glorie. I begynnelsen av februar har dagene allerede blitt betraktelig lengre i Norge, men solen står fortsatt ikke høyt nok til å nå den lille industribyen som ligger mellom to fjell.

Soling spredt av speil (LM – L'Obs)

Fra slutten av september til midten av mars levde Rjukan alltid uten å bli berørt av solstrålene. Fram til 2013, helt til en målbevisst drømmer fikk den litt sprø ideen om å installere et sett med speil på toppen av nordtoppen, rundt 450 meter over byen.

En imponerende tiltrekningskraft

Siden da, når himmelen er klar, følger installasjonen kontrollert av en datamaskin solens vei og sender strålene tilbake til hjertet av byen. Garantert effekt. Lysflekken gir fra seg en imponerende tiltrekningskraft. Selv før du går inn i den glitrende sirkelen, raser hjernen din, en søt eufori tar tak i deg.

Innbyggerne i den lille tettstedet Telemark har endt opp med å venne seg til fenomenet, men attraksjonen består, automatikk er skapt: mens hun går til biblioteket som vender ut mot torget, binder en pensjonist helt naturlig hunden sin i solplaten. Her har selv hjørnetenner rett på lysterapi.

Julie, Maria og Mikkel, tre unge dansker i tjueårene ansatt i et fjellkro i nærheten, utnytter fridagen sin til å «leve opplevelsen».

Piknik i solglorien på Rjukan (LM – L'Obs)

De jobber i høyden, i solen, men kom ned til Rjukan «for moro skyld». Sitter på en benk og smiler strålende, pikniker trioen i den lysende glorie der temperaturen stiger med 5 grader, et “magisk” øyeblikk:

Jeg vet ikke om det virkelig hjelper, men det er veldig vakkert,” undrer Maria.

Spørsmålet om lys

Få sola ned i dalen. På Rjukan møter vi selvsagt noen killjoys som synes det hele er veldig fåfengt. De onde tungene sier at “det er mer en turistfelle enn noe annet. Vi er vant til fravær av lys om vinteren.”

Hovedtorget på Rjukan, opplyst av speil (LM – L'Obs)

Tilbakemeldinger som gjør prosjektleder Martin Andersen trist. Etter å ha reist til Europas fire hjørner i 2002, endte denne 42 år gamle nordmannen opp med å legge sekken fra seg på Rjukan «for å forlate byen». Spørsmålet om lys gikk umiddelbart opp for ham:

Høsten her er forferdelig. Fra oktober måned mottar vi ikke lenger solen selv om den er ved utgangen av dalen. Når du ser det lenger, er det vakkert, men det er trist.»

Uutholdelig for denne mannen med gutteaktig utseende, med et stort smil som permanent lyser opp ansiktet hans druknet av et skjegg verdig Franz Joseph fra Østerrike.

En kjærlighetserklæring

I diskusjon oppdaget han at mange lokale var besatt av fenomenet, «bevis på at det var fornuftig». En idé født av frustrasjon, ledsaget av ønsket om å skape en møteplass. Alle presentert på rådhuset som en del av et kunstnerisk prosjekt. Og byen sa ja. I 2003 fikk billedkunstneren et stipend på 3000 euro for å jobbe med konseptet. For å sjekke om enheten basert på heliostatmodellen var gjennomførbar, ringte han venner, men fremfor alt arkitekter.

Ti år med forberedelser fulgte, “tiden for å få tre barn”. Fordi Martin møtte Lena. Den unge kvinnen hadde kommet til Rjukan for å besøke foreldrene. Langt fra henne ideen om å bo på dette stedet “så død, så deprimerende” at hun hadde ønsket å rømme for enhver pris. Speilet er også en vakker kjærlighetserklæring til Lena. Martin ga henne solen for å takke henne for at hun gikk med på å bli i “mørkets dal”.

Martin Andersen og Lena Benita Dokka på deres vintage loppemarked (LM – L'Obs)

Siden den gang har paret åpnet et loppemarked som selger vintage skandinaviske gjenstander, en glitrende brikke der hver gjenstand ser ut til å ha blitt valgt for sin fargerike glans: lys, mer og mer lys.

Først et kunstverk

Heliostatprosjektet ble imidlertid nesten liggende på sokkelen. “Det gir ikke mening! Det er ikke rimelig!” Martin hørte alt. Før speilet ble installert i 2013, måtte lokal motstand overvinnes. Svar på motstandernes begjæringer, med ikke mindre enn 1500 underskrifter i en dal som bare har 6000 innbyggere.

Da vi kom i gang sa folk hovedsakelig at pengene kunne brukes til noe annet.»

Men Martins overbevisningsstyrke vant frem.

De tre panelene installert med helikopter på toppen av fjellet (LM – L'Obs)

Installasjonskostnad: 500 000 euro. Martin, som drømte om tre store runde paneler på 100 m², måtte trappe ned ambisjonene med tre rektangulære speil på «bare» 17 m². Etter at rådhuset stemte over prosjektet, betalte Boligbyggetaten en femtedel av nødvendig sum. Byen, avdelingen og lånetakerne fulgte etter. Til Martins største stolthet utbetalte til og med Koro, det norske nasjonale byrået med ansvar for forvaltning av kunst i det offentlige rom, et stipend:

For meg er det først og fremst et kunstverk!»

Etter at speilene ble installert ved hjelp av helikoptre, stilt overfor mediesuksessen og turistfordelene, kom de mest grettene tilbake til Martin for å fortelle ham hvor bra de syntes det: “Heliostaten bar oppmerksomheten på byen. Den bidro til å styrke selvet. -beboernes respekt.”

I fravær av sol forblir Rujkan-plassen … i skyggene (LM – L'Obs)

En hundre år gammel drøm

Da han la ut på dette eventyret, hadde Martin ingen anelse om at han gjenreiste en hundre år gammel drøm. Speilet representerer et sentralt element i historien til Rjukan, en liten industriby født i 1907 etter viljen til en mann, Sam Eyde, som bestemte seg for å utnytte den enorme fossen i dalen. Fram til slutten av 1800-tallet bodde det bare seks familier med elendige bønder der. Lenge før oljen tjente Rjukan-fabrikkene Norges første formue, i den fattigste dalen siden den var mørkest.

Som en god paternalistisk sjef ønsket Sam Eyde å sette arbeiderne sine i solen. Formidlet av datidens presse, så ideen om speilet dagens lys i 1913. I mangel av en teknisk løsning valgte grunnleggeren av Norsk Hydro en taubane som også i dag lar innbyggerne i dalen gå opp og få sin dose sol.

Vår forbindelse til solen

Hundre år senere går den gamle drømmen om å bringe solen til arbeiderne i oppfyllelse… når det ikke er flere arbeidere. Den siste sekken med gjødsel forlot Rjukan i 1991. Mens fabrikkene i dalen støttet opp mot 10.000 mennesker, sysselsetter de nå bare 400 personer.

Siden om den industrielle revolusjonen snudde, Rjukan kunne ha falt tilbake i uklarhet og glemsel. Dette var uten å regne med Øystein Haugans besluttsomhet. Sønn av en industridesigner i de berømte fabrikkene, dette barnet fra landsbyen ble kulturdirektør og deretter koordinator ved Unesco. Han jobbet med ombyggingen av stedet med transformasjonen av det eldste av de to vannkraftverkene til et industriarbeidermuseum. I 2015 klarte han å få dalen med på UNESCOs verdensarvliste.

Rjujan vannkraftverk (LM – L'Obs)

Foran speilene levde Rjukan vendt mot sin fortid. Martins arbeid forankrer nå beboere i samtiden. «Vi har vist at det kan være en fremtid her», understreker den urokkelige optimisten: «Selv om noen har en forenklet visjon ved kun å snakke om turistfordeler, var målet at folk skulle ta eierskap til prosjektet.» Så å se to eller tre mennesker møtes i solsirkelen for en sigarettpause er nok til å gjøre ham glad:

Det forandrer i hvert fall livene deres. Å lage den største knaggrekken i verden ville også ha vakt nysgjerrighet, men her har speilet mening. Det handler om hva vi gjør mot mennesker når vi gir dem solen, vår forbindelse med solen.”

Bo på Rjukan

Som i 19^e århundre, da Jules Verne kom for å oppdage de spektakulære fossefallene som han fremkaller i «A Lottery Ticket», fikk Rjukan tilbake kallet som utfluktsmål, til den største stolthet av Øystein Haugan. Ikke rart at byens kultursjef støttet Martins heliostatprosjekt så sterkt: «Speilet retter solstrålen mot det som er vesentlig!»

Øystein Haugan i den gamle fabrikken omgjort til museum (LM – L'Obs)

Kunstneren drømmer allerede om et annet prosjekt. Begeistret av Jules Vernes besøk i dalen, slukte han den franske forfatteren som han husket denne setningen fra “Michel Strogoff”:

Se med alle dine øyne, se.”

Martin ønsker å ta sitatet for å gravere det på veien slik at det er synlig fra de omkringliggende toppene:

For øyeblikket, igjen, synes alle det er galskap.»

Ved siden av ham smiler Lena. Hun har kommet over tanken om å bli på Rjukan. Det er her deres nye barn skal bli født: “Vi hadde faktisk aldri tid til å ta oss av å dra…” Og nå har hun sol selv om vinteren.

Louis Morice – L'Obs

(LM – L'Obs)