Tidlig morgen den 9. april 1940 invaderte Tyskland Danmark og Norge, under påskudd av å være et forebyggende tiltak mot den planlagte og fritt diskuterte fransk-britiske okkupasjonen av disse landene. Under angrepet informerte tyske diplomatiske utsendinger regjeringene i begge land om at Wehrmacht kom for å forsvare deres nøytralitet mot fransk-britisk aggresjon.

Operasjon Weserübung var kodenavnet for Nazi-Tysklands angrep på Danmark og Norge under andre verdenskrig og åpningsoperasjonen av den norske kampanjen.

Hitler beordrer den tyske overkommandoen til å begynne å lage foreløpige planer for et angrep på Norge 14. desember 1939.

Mellom 14. og 19. januar utviklet marinen en utvidet versjon av denne planen. De kommer til to konklusjoner. Overraskelse var avgjørende for å redusere faren for norsk motstand. Den andre for troppeføreren til å bruke mer

de raske tyske slagskipene,

i stedet for langsommere handelsskip eller lufttransport. Dette vil tillate alle mål å bli angrepet samtidig, da handelsskip så vel som fly har begrenset rekkevidde. Målene satt for dette korpset ville, dersom de beherskes samtidig, svekke Norge militært og politisk, og nå de strategiske målene satt av Hitler – den norske hovedstaden Oslo, den tettest befolkede sørkysten, Bergen, Trondheim, Narvik, Tromsø og Finnmark. Planen ba også om rask erobring av kongene av Danmark og Norge i håp om at dette ville resultere i en rask overgivelse fra deres side.

Den 21. februar 1940 ble kommandoen over operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han kjempet i Finland i første verdenskrig og var kjent med kamp under polare forhold. Han kommanderte bare bakkestyrkene til tross for Hitlers ønske om en enhetlig kommando.

Den endelige versjonen av planen fikk kodenavnet Operasjon Weserübung 27. januar 1940.

Planen ba opprinnelig om et angrep på Norge og okkupasjon av flyplasser i Danmark med diplomatiske midler. Men Hitler utstedte et nytt direktiv 1. mars som ba om et angrep på Norge og Danmark. Dette ble diktert av Luftwaffes ønske om å erobre jagerbaser og nettsteder for tidlig varsling.

Etter landsettingen av tusen tysk infanteri

tidlig om morgenen i Københavns havn engasjerer enheter fra den kongelige garde dem. Etter noen få utvekslede skudd flyr flere formasjoner av Heinkel He 111 og Dornier Do 17 bombefly over byen. Stilt overfor faren for at Luftwaffe skulle bombe sivilbefolkningen i København, kapitulerte den danske regjeringen i bytte for å opprettholde politisk uavhengighet i spørsmål om innenrikspolitikk. Dette førte til den bemerkelsesverdig lette okkupasjonen av Danmark, spesielt frem til sommeren 1943, og også til utsettelse av arrestasjonen og deportasjonen av danske jøder til nesten alle var advart og var på vei til Sverige. Av omtrent 8000 før krigen begynte, ble mindre enn 500 danske jøder til slutt deportert og 52 av dem mistet livet.

Av strategisk betydning

Danmark er relativt uviktig for Tyskland,

bortsett fra som et handlingsfelt for operasjoner i Norge, og selvsagt som et naboland som skal kontrolleres på en eller annen måte. Som land er det et lite og relativt flatt territorium, ideelt for tyske hæroperasjoner, og den lille danske hæren har lite håp om å lykkes i væpnet motstand. Men i de tidlige morgentimer engasjerte flere militære enheter den tyske hæren, og led tap av flere dusin soldater. Danmark har en viss økonomisk betydning. Mangelen på militær betydning illustreres ved at tyskerne opprinnelig planla å erobre kun Jylland på vei til Norge.

Norge var viktig for Tyskland av to hovedgrunner: For det første som base for marineenheter, inkludert ubåter for angrep på den allierte handelsflåten i Nord-Atlanteren, og for å beskytte forsyninger av jernmalm fra Sverige via havnen i Narvik. Den lange nordkysten er et ideelt sted å starte operasjoner i Nord-Atlanteren for angrep på den britiske handelsflåten. Tyskland er sterkt avhengig av jernmalmforsyninger fra Sverige og frykter med rette at de allierte vil forsøke å kutte disse forsyningene, hvorav 90 % går gjennom Narvik.

Slaget ved Narvik var et av de mest strategiske for Tyskland.

Situasjonen til de tyske troppene i Narvik er verre. Dårlig vær i dette området begrenset i stor grad muligheten for støtte fra Luftwaffe, som spilte en nøkkelrolle i slaget ved Trondheim. I tillegg hindret tap av sjøkontroll i området utsendelse av forsterkninger. General Edward Dietls tredje fjelldivisjon er avskåret fra resten av landet. Noen dager etter erobringen av Narvik kunne Dietl regne med 2000 fjellinfanterister og 2600 sjømenn blant mannskapene på ødelagte destroyere.

Den 24. april startet alvorlige allierte operasjoner i nord. 4 norske bataljoner angriper utpostene fra Dietl til Gratangen, støttet av den franske brigaden som går i land fire dager senere. I begynnelsen av mai kommer en annen fransk brigade og en polsk brigade. Med de britiske enhetene hadde de allierte 24 500 mann. I tillegg kan de regne med marinestøtte.

Til tross for mangelen på forsterkninger, fortsatte artilleri og luftstøtte å gjøre motstand, og prøvde å opprettholde tilstedeværelse i Narvik og kontroll over jernbanen som fører til Sverige. I mellomtiden flyttet den andre fjelldivisjonen nordover i et forsøk på å støtte Dietls enheter (i løpet av en periode på fire dager dekket de 90 mil gjennom terreng ansett av britisk etterretning for å være ufremkommelig).

13. mai informerte de overkommandoen gjennom 21. armé om at situasjonen var kritisk. Han planla å overlate byen til de allierte og holde en jernbaneutpost hvis forsterkninger ble sendt. Den 14. mai kommer de første forsterkningene, i løpet av de påfølgende 3 ukene mottar han en bataljon med fallskjermjegere og 2 kompanier fjellinfanteri.

28. mai falt Narvik til de allierte.

Det var den første taktiske seieren over Wehrmacht i andre verdenskrig. Restene av den tredje fjelldivisjonen fortsatte å kjempe langs forlengelsen av jernbanelinjen. 8. juni trakk de allierte seg i all hemmelighet ut av Narvik.

Med evakueringen av Kongen og Stortinget fra Molde og Tromsø 29. april og evakueringen av allierte styrker fra Åndalsnes 1. mai opphørte motstanden i Sør-Norge.

Den siste kampen var på Hegra festning (Fort Ingstadkleiven) som tålte beleiringen til 5. mai – i likhet med Narvik var det viktig for den allierte propagandamaskinen.

Kong Haakon og Stortinget forlater Tromsø 7. juni (ombord på den britiske krysseren Devonshire på vei til England for å representere Norge i eksil. Kongen returnerer til Oslo samme dato fem år senere. Kronprinsesse Martha Lois og hennes barn nektes asyl i sin Opprinnelig fra Sverige flyttet hun senere fra Petsamo i Finland til USA hvor hun bor i eksil.

Norge kapitulerte 10. juli 1940, to måneder etter at offensiven startet. Dette gjør Norge til de sterkeste tyske troppene i okkuperte land.

I nord kjempet norske, franske og polske tropper, støttet av Royal Navy og Air Force, mot tyskerne om kontroll over den norske havnen i Narvik, viktig for muligheten for en helårlig jernmalmseksport. Tyskerne ble drevet ut av Narvik 28. mai, men på grunn av den forverrede situasjonen på fastlandet ble allierte tropper trukket tilbake i Operasjon Alphabet – og tyskerne tok tilbake Narvik 9. juni, allerede desertert av sivile på grunn av kraftig Luftwaffe-bombing.

Operasjon Weserübung innebar ikke et militært angrep på det nøytrale Sverige – det var ikke nødvendig. Etter å ha holdt Norge, de danske sundene og det meste av Østersjøkysten, omringet Det tredje riket Sverige i nord, vest og sør, og i øst lå Sovjetunionen. .

Handelen med Sverige og Finland er fullstendig kontrollert av den tyske marinen. Følgelig er det tillatelse for passering av militære varer og soldater gjennom Sveriges territorium. Den ble undertegnet 18. juni 1940 og tillater passering av soldater så lenge de ikke er bevæpnet og ikke er en del av bevegelsen til militære enheter. Fram til oppsigelsen av denne avtalen 20. august 1943, passerte 2,14 millioner tyske soldater og mer enn 100 000 tyske vogner gjennom den.

I august 1940 gikk Finland med på å gi Wehrmacht tilgang til sine territorier. I første omgang som klarering for passering av tropper og militærlast til og fra Nord-Norge, deretter som små baser nær transittruten, med mulighet for utvidelse som en del av forberedelsene til Operasjon Barbarossa.