Europeisk kickboksingmester for kvinner i 52 kg-kategorien Alexandra Dimitrova i et intervju for morgenblokken “Good Morning, Bulgaria” på Radio “Focus”

En gjest i studioet til Radio “Focus” er et av talentene til bulgarsk idrett – den europeiske kvinnemesteren i kickboksing i stilen “Fullkontakt” i 52 kg-kategorien, Alexandra Dimitrova. Alex, fortell oss litt mer om EM i kickboksing i Antalya. Hvor mange runder gikk du gjennom, hvem slo du for å nå finalen?

Jeg deltok i EM i den største og mest konkurransedyktige kvinnekategorien. I 16-delsfinalen slo jeg en representant for Tyskland, viseverdensmester og rangert som nr. 2 på verdensrankingen. Så i kvartfinalen slo jeg en spanjol – en konkurrent i ONE-mesterskapet og en verdensmester fra andre organisasjoner. I semifinalen slo jeg verdens nummer 3 rangerte representant for Norge, og finalen min var mot den to ganger verdensmesteren og verdens nummer 1 rangerte representanten for vertslandet Tyrkia. Kampen vår ble sendt direkte på tyrkisk nasjonal TV, og jeg var i stand til å vinne avgjørende, til og med å bli slått ned i andre runde.

Og hva var holdningen til vertskapet til deg?

Generelt var tyrkerne ganske arrogante og selvsikre – naturlig nok er de hjemme tross alt, men det var ingen spesiell dårlig holdning til oss. Når det gjelder den tyrkiske kvinnen jeg spilte i finalen, i hennes tidligere kamper som jeg så, spilte hun veldig respektløst mot motstanderne – sviktet henne og utfordret dem. Det gjorde meg veldig forbanna inni henne, så jeg gjorde det som var nødvendig for å hindre henne i å spille mot meg sånn.

Du er 21 år, hvor mange medaljer har du?

Sist jeg talte var det rundt 60-70.

Absolutt noe vi kan være stolte av. Hvor gammel drev du med kickboksing og hvordan bestemte du deg for å begynne?

Da jeg var 12 begynte jeg å trene Taekwondo i hjembyen min Pleven. Helt tilfeldig gikk jeg inn på treningsstudioet og bestemte meg for å prøve. Etter det flyttet hele familien til Sofia, og jeg fortsatte å trene i taekwondo i “ABC Fight Club”, hvor jeg gradvis begynte å konkurrere i kickboksing og takket være mine personlige trenere – Krasimir Gerginova, Nedyalka Bacheva og Kalin Mirchev begynte jeg å høste suksessen til treningstreneren min Kostadin Germanov var medvirkende til min vellykkede overgang fra jenter til kvinner, og selv om jeg var den yngste av alle konkurrenter i klassen min på Europeans, var jeg fysisk i utmerket form og på ingen måte dårligere enn – den erfarne.

Du har kommet en lang vei for å komme hit, bit for bit, og du har fortsatt en lang vei å gå. Men hvordan oppfattes kvinner i det mange definerer som en «herresport» likevel? Og jeg sier det i anførselstegn fordi fakta sier noe annet.

Vel, folk som ikke driver med kampsport ser litt vantro på oss kvinner, som om vi ikke er gode nok for sporten. Men de som er mer opptatt av det, vi vet at vi legger ned like mye innsats som mennene, og de behandler oss med samme respekt. Og for å være ærlig, er kvinnekamper mye mer heftige og interessante enn de fleste menns.

Hva var de vanskeligste utfordringene for deg å komme hit?

Det vanskeligste for meg var å tro på meg selv at jeg virkelig kunne gjøre det, for det er knapt noen konkurranse i Bulgaria. Kickbokserne kan telles på fingrene og jeg klarte ikke å gjøre en god selvevaluering av mitt generelle nivå. Jeg hadde aldri spilt på et slikt forum før, og takket være denne konkurransen så jeg på klokken min og innså at jeg beveget meg i riktig retning.

Og hva er nytt for publikum, hva ligger bak suksessen på banen?

Bak suksessen ligger mye trening, for i realiteten er ikke forberedelsene til denne konkurransen en måned eller to, du har forberedt deg siden du begynte å trene. Alle disse formasjonene stemmer virkelig. Under en konkurranse ser folk ikke mange avsavn, for eksempel å gå ned i vekt, for på slike formater, europa- og verdensmesterskap har vi vekter hver dag, alle går ned i vekt. Og når balansen er hver dag, spiller du for eksempel åttendedelsfinalen, du går tilbake til hotellet, du begynner å gå ned i vekt, du spiser ikke lenger. Resten spiser hvem som kan, hvem kan ikke. Og det er sant, den vanskeligste delen er å gå ned i vekt og være sulten.

Men når du går ut for å slåss, ser det ut til at han forsvinner totalt, dvs. Jeg kan ikke se ham.

Det viktigste er å lykkes, slå kampen og gå videre.

Tar landet vårt nok oppmerksomhet til unge talenter – jeg snakker også om media? Eller rettere sagt, samfunnet ønsker å høre de skandaløse og dårlige nyhetene og hendelsene, og våre sportslige suksesser er litt etterlatt?

Idrettsutøvere får absolutt ikke nok oppmerksomhet. Skandaløse og dårlige nyheter er kjent for alle, men dessverre er det bare de involverte i den respektive sporten som vet om suksessene våre. Bulgaria har produsert og fortsetter å produsere mestere, og det er synd at publikum ikke har hørt om de fleste av dem.

Forhåpentligvis vil det endre seg. Etter din mening, hvordan er tilstanden til bulgarsk sport? Er det investert nok penger i det, er det tilstrekkelig finansiert?

I Bulgaria kan du ikke bare være idrettsutøver. Dessverre er finansieringen, hvis noen, sørgelig utilstrekkelig til å forberede seg til et løp, enn si oppleve et. 90 % av oss idrettsutøvere blir tvunget til å jobbe på siden slik at vi har råd til å trene, konkurrere og delta i turneringer. Det er land hvor de finansierer utøverne sine og jobben deres er kun å trene. De er derfor betydelig mer fokuserte og roligere og har mer tid til målrettet forberedelse.

Selvfølgelig lever du på denne måten av det du elsker og faktisk av det du bruker all din tid til.

Absolutt.

Du er en trener. Hva legger du merke til med at barn ønsker å bli med i kickboksing? Hva gjør sterkest inntrykk på deg?

Jeg trener barn fra 4 år og tenåringsidrettsutøvere. Jeg merker at de yngste traineene veldig raskt absorberer alt de ser og imiterer trenerne, de mer avanserte konkurrentene, strever etter å bli godkjent, oppmuntret. Og vi trenere må være ekstremt forsiktige med eksemplet vi setter og oppførselen vi viser foran dem.

Og på slutten av samtalen vil jeg spørre deg hva du lærer dem utenfor ringen og kampsport? Vi vet at det ikke bare er trening, det er også en moralsk del, karakter.

Først av alt lærer jeg dem å være verdige, å forsvare seg selv, å være rettferdige og respektfulle. Jeg prøver å bevise for dem at ingenting er umulig og at alt er mulig så lenge du vil det nok og har mot til å jobbe hardt for å oppnå det. Jeg forklarer dem at kampsport kun er for selvforsvar og at de ikke skal bruke det de lærer på treningssenteret utenfor det. Men det viktigste jeg vil lære dem er å være gode, for hvert barn kan ikke bli en idrettsutøver, men hvert barn må bli en person.

En veldig viktig og veldig hyggelig melding for å avslutte samtalen. Tusen takk for tiden din.

Og takk for invitasjonen.