Det gikk rundt to timer før Manchester United-spillerne begynte å forlate Camp Nou-garderoben etter å ha vunnet Champions League i 1999, som fullførte de røde djevlenes legendariske diskant.

Alle de engelske gigantenes spillere bærer grå Versace-drakter med klubbemblemet og ansiktene deres uttrykker alle følelsene du kan forestille deg – fra 24-karats smil til enda mer fullstendig forbauselse over hva som skjer.

En medalje henger over jakken til hver av United-spillerne, og år senere innrømmet David Beckham at han ikke tok den av seg på flere dager og til og med sov med den.

En sverm av journalister følger spillerne som skygger. Noen av dem har allerede drukket seg mette, men vil du dømme dem for det?

«Det var bare overnaturlig. Det var selvfølgelig ikke bare kvalitetene våre som hjalp oss med å vinne kampen. Det var også noe annet som jeg fortsatt ikke kan finne ut av er. Jeg har aldri opplevd noe lignende i mitt liv, sa Gary Neville, som har spilt i klubben siden han var 11 år gammel, uten ord.

Men ikke bare ham, men alle hans United-lagkamerater og samarbeidspartnere føler de samme følelsene etter at laget ble det første fra Europas topp 5 ligaer til å vinne en gyllen diskant. Ja, prestasjonene til Celtic (1967), Ajax (1972) og PSV (1988) vil aldri bli undervurdert, men likevel, hvor er England og hvor er Skottland og Nederland …

UEFA-president forbereder velkomsttale på tysk

To timer før Nevilles avsløringer tok UEFA-president Lennart Johansson en titt på resultattavlen på Barcelonas stadion. Vi er inne i det 90. minutt og Bayern leder 1:0. Dommer Pierluigi Collina tildelte tre minutter overtid og Johansson reiste seg fra stolen og klappet sympatisk på skulderen til den legendariske Bobby Charlton, som satt ved siden av ham.

Sjefen går inn i heisen sammen med sin kollega Gerhard Aigner, som allerede har knyttet bånd med Bayerns farger og emblem på det berømte trofeet. På vei til banen øver Johansson på talen sin på tysk og når han kommer inn på banen blir han lamslått. “Hva i helvete… Det er ikke sant. Hva skjer?! – spør svensken. “Vinnere gråter og tapere danser…”

Ingen tror at “djevlene” vil unnslippe. I løpet av kampen var de langt fra sine beste prestasjoner som tok dem til øyas Premier League og FA Cup-dobbel.

«Jeg forberedte meg allerede på å si på en pressekonferanse noe sånt som: «Hva skal jeg gjøre, vi var uheldige». Kanskje neste gang vil vi ha en bedre sjanse.” Men et sted dypt inne var jeg ikke klar til å gi opp før i siste sekund. Tross alt endret Manchester United spillet mange ganger i løpet av karrieren min,” sa Alex Ferguson .

Uniteds spillere er klar over at for all suksess den sesongen, kan de bli husket som laget som snublet i siste liten og ikke klarte å vinne Champions League.

Og Fergie vil ha “ørene” mer enn noen andre. Han er rett og slett realistisk og er klar over at uten denne toppen vil trenerkarrieren hans forbli ufullstendig.

“Triumf i Europa var blitt et personlig korstog,” skrev Sir Alex i sin selvbiografi. “Jeg visste at jeg aldri ville bli ansett som en stor manager før jeg vant europacupen.”

I finalen kan ikke skotten regne med at hans sentrale midtbanespillere Roy Keane og Paul Scholes blir suspendert etter semifinalen mot Juventus.

Treneren tenkte lenge på hvordan han skulle fylle hullene og flyttet Beckham til sentrum, og Giggs ble tvunget til å spille på høyresiden, med Bloomqvist som tok plassen til den lydhøre waliseren på venstre flanke.

Personalproblemer hadde en betydelig innvirkning på Uniteds spill og laget ble brutt i det 6. minutt. Dødballmester Mario Basler header ballen fra et frispark inn i hjørnet av Peter Schmeichels mål, og spiller sin siste kamp for Devils.

Målet er ingen opptur i det hele tatt for de engelske mesterne. Tvert imot. Og Fergusons inderlige pausetale hjelper heller ikke:

“Hvis du taper, vil du være bare noen få skritt unna Champions League, men du vil ikke være i stand til å røre den. Og du vil hate denne hjelpeløsheten resten av livet. Det er fortsatt et halvt til gå, så du har tid til å overbevise deg selv om at å tape i dag er en uoverkommelig luksus for deg. Ikke tør å komme tilbake hit uten å gi alt i den viktigste kampen i livet ditt.”

Uten en leder på midtbanen ser Manchester United ut som en skinnende, kraftig bil med revet motor. Maskinen starter knapt, enn si deltar i et løp…

“Jeg ble sjokkert over hvor svake vi så ut,” husket spiss Andy Cole. – Den sesongen møtte vi Bayern to ganger i gruppespillet, ledet i begge kampene, men endte uavgjort – 2:2 og 1:1. Vi dominerte dem selvsagt i kampen, men til slutt falt det hele fra hverandre.

Etter å ha merket motstanderens svakhet spilte Bayern-spillerne enda mer fritt etter målet. I andre omgang traff Memet Scholl og Karsten Janker tverrliggeren, og da det nærmet seg slutten var engelskmennenes eneste håp den berømte «Fergie Time».

Fra 1992 til 2013 scoret Manchester United 4,98 % av målene sine etter det 90. minutt i Premier League. Vi snakker 81 treff!

Et karakteristisk trekk ved dette fenomenet er at den skotske manageren nærmer seg sidelinjen og banker urskiven på armen.

I sesongen 1998/99 fungerte Fergie Time fenomenalt og Devils vant eller uavgjort 17 kamper der de gjorde opp terreng.

– Da jeg visste at det var tre minutter igjen, følte jeg en dyp fortvilelse og tenkte: «Hva er dette for tull, skal vi virkelig gi opp?!» Vi er Manchester United, vi har gjort det før og vi kan gjøre det. gjør det igjen. Vi trenger bare ett mål,” husket sesongens toppscorer, Dwight Yorke, som scoret 29 mål i alle konkurranser.

Solskjær har en sjette sans

Denne gangen kommer ikke en ødelagt Sir Alex til veven og rører ikke klokken hans. Situasjonen er desperat og skotten ble sittende fast i hjørnet av benken og ventet på sluttsignalet. Men i det 22. sekundet av tilleggstid ble United tildelt en corner. Etter Beckhams innlegg gikk ballen rundt i 16-meteren og spratt til slutt til Teddy Sheringham, som fra få meter satte den i nettet til 1:1.

Ni minutter før slutten av ordinær tid ringte Sir Alex til den norske spissen Ole Gunnar Solskjær, som etter kampen snakket om følelsen han hadde at han kunne score. “På kampdagen ringte en norsk venn meg – avslører Ole. – Han kunne ikke komme til Spania, så jeg ville vite om han ville se kampen. Vennen min sa til meg: “Ja, men jeg skal ha å gå rundt 15 minutter før slutt.” Det var en nattevakt på sykehuset. Jeg overbeviste ham om å se hele kampen: “Ha noen til å dekke deg i en time.” Jeg hadde Det føltes virkelig som om noe stort kom til å skje. Det er vanskelig å forklare, bare en følelse.”

Og Solskjær tar ikke feil!

United vinner nok en corner og Beckham krysser igjen. Sheringham forlenger ballen til lengste stolpe, hvor Ole løfter foten og skyter under stanga til 2:1!

Bayern-spillere kollapser i bakken i fortvilelse, og den ghanesiske forsvarsspilleren Sammy Kuffour begynner å slå i gresset. “Jeg ville ikke gjøre det, men når du er så deprimert kan du ikke kontrollere deg selv,” husker afrikaneren. – Etter kampen gråt jeg bare. Jeg har aldri sett den kampen igjen, jeg vil ikke.

Etter troféutdelingen ble Uniteds spillere på Camp Nou-banen i rundt en time før de festet på hotellet deres til tidlig om morgenen.

I Manchester ble laget ønsket velkommen av 750 000 supportere.

“Jeg føler en følelse av tilfredshet som jeg aldri har følt i mitt liv,” sier Alex Ferguson, som ble slått til ridder en måned senere. – Kanskje vi bare ble laget for å vinne. Jeg er sikker på at folk aldri vil glemme dette laget… De er legender.”

exp. webcafe.bg