De siste 250 dagene av Russlands krig i Ukraina har vist at strategiens logikk er paradoksal. Det er ikke klart, som i den romerske regelen Si vis pacem para bellum (Hvis du vil ha fred, forbered deg på krig). Og siden strategiens logikk er paradoksal, er det veldig lett å ta feil i spørsmål om fred og krig, og det er vanskelig å ha rett, bemerker Lærer. Edward Lutwak, strateg og historiker, kjent for sitt arbeid med geoøkonomi, militærhistorie og internasjonale relasjoneri en artikkel om En flokk.

Dette er krigens første leksjon: Putin ble møtt med strategiens paradoksale logikk.

Militære allianser trenger en felles fiende. Etter slutten av den kalde krigen ble NATO stadig svakere. I mangel av en felles fiende har ulike interesser dukket opp. Alliansen har svekket seg så mye at det i Europa snakkes om en militær allianse uten USA.

NATO var tydeligvis ikke sterk nok den 24. februar til å avskrekke Russland, og den angrep Ukraina. Dermed fikk pakten en fiende og ble sterk igjen. Mange medlemsland reagerte og sendte raskt militærhjelp til Ukraina, materielt uunnværlig og veldig oppmuntrende moralsk. Noen av dem var for show, mange var hjelpsomme, og noen var rett og slett smarte. Norge sendte for eksempel umiddelbart 5000 håndavfyrte LAW panservernraketter. Gamle, billige og begrenset rekkevidde, men perfekt for de første dagene med fiendtligheter fordi alle kunne bruke dem selv uten trening.

Ikke bare har NATO våknet, men det har også vokst. Noen dager etter invasjonen begynte Militæralliansen å vokse. Australia, et ikke-NATO-medlem, men en offisiell “partner”, sendte militærhjelp (inkludert Bushmaster pansrede kjøretøy med en luftbro på over 12 000 miles). Japan, som ikke er medlem av NATO, har sendt betydelig økonomisk bistand. Allerede før de søkte om NATO-medlemskap sendte også Sverige og Finland militærhjelp.

Krigens andre leksjon gjelder sjømaktens stille rolle. I april vakte forliset av det russiske flaggskipet Moskva 80 nautiske mil sør for Odessa offentlig oppmerksomhet. Videoer av det brennende skipet var overalt. Ingen har sett noen til sjøslag i Nord-Atlanteren, selv om Russland har effektive angrepsubåter, både atom- og dieselelektriske, i Atlanterhavet. USA og Canada har i det stille støttet Ukraina med nonsjalant marinehjelp. Med den russiske marinen fullstendig festet der, kunne Vest-Europa hvile for Atlanterhavet.

Den tredje leksjonen av krigen var demonstrasjonen av strateginivåene – taktisk og operativt nivå, krigsteaternivå og til slutt storslått strateginivå. Det er mulig å tape kampen på hvert av disse nivåene, men for å vinne krigen må du være tilstrekkelig på hvert av dem.

Det taktiske nivået

I denne krigen fant det første slaget sted ved Antonov Aviation Company-flyplassen like utenfor Kiev, en en-til-en taktisk kamp om flystripen. Det var ment å bli brukt til transport av russiske tropper, for flyvninger av angrepsstyrkene, hvis formål er rask erobring av hovedstaden.

Russiske elitetropper, en del av 11th Guards Airborne Assault Brigade og 31st Guards Airborne Assault Brigade, ble sendt dit. Ukrainerne hadde ikke en likeverdig styrke – deler av den såkalte nasjonalgarden – lett bevæpnede gendarmer, og alle som umiddelbart kunne dra til Kiev, sivile frivillige, samt georgiere fra eksillegionen…

Det var rett og slett en oppskrift på slakting: de sammenhengende russiske eliteenhetene måtte håndtere fienden raskt. Men fordi de ikke forventet motstand (som både russisk etterretning og den stadig falske CIA hadde spådd), ble de sjokkert over den voldsomme fremstøtet og måtte gjemme seg i skogen. En russisk taktisk seier ville ikke ha vunnet krigen, men det taktiske nederlaget ved Antonov-feltet var katastrofalt fordi hele den russiske militærplanen var basert på et kupp for å erobre det sentrale Kiev i løpet av få timer.

Det operative nivået

Når pansrede kolonner invaderer et land, må de rykke frem langs flere vektorer. Således, hvis en vektor stoppes av fienden (taktisk nederlag), fortsetter de andre vektorene å rykke frem, og tvinger fienden til å trekke seg tilbake eller bli tatt til fange, og snu en taktisk feil til en operasjonell seier.

Men det var bare én vektor i den russiske planen: alle tilgjengelige styrker skulle dirigeres til Kiev. Da Antonovs fangst mislyktes og tusenvis av luftbårne tropper ble hindret, måtte Russlands eneste fremre vektor stoppe opp. Husk den doble kolonnen med pansrede kjøretøy og forsyningsbiler på satellittbilder: den kunne ikke bevege seg fremover eller bakover uten å bli viklet inn i tusen tungvinte svinger. Med tanker og andre tunge kjøretøy bruker stopp og start enorme mengder drivstoff. Kjøretøyer som satt fast i dobbelsøylen ble utsatt for et økende antall dristige ukrainske angrep.

De materielle tapene var store og det moralske nederlaget enda større fordi russerne ikke kunne innløse den katastrofale fiaskoen på det operative nivået som fulgte deres taktiske nederlag på Antonov-feltet for en enda mer fundamental feil på et høyere strategisk nivå.

Teaterstrateginivå

Geografi kommer inn i bildet av den såkalte Teaterstrategien. Ukraina er mye mindre enn den russiske føderasjonen, det største landet i verden, selv om det på ingen måte er lite – det er det største landet i Europa.

I august 1968, da Sovjetunionen bestemte seg for å invadere Tsjekkoslovakia (en femtedel av størrelsen på dagens Ukraina), sendte den rundt 800 000 soldater fra Øst-Tyskland, Polen, Ungarn og det vestlige Ukraina. Fra den første natten var okkupasjonstropper overalt, klare til å knuse enhver tsjekkisk motstand.

Men Putin, ellers en forsiktig pokerspiller frem til 2022, som vant territorier uten kamp, ​​ble til en hensynsløs spiller. Han invaderer det største landet i Europa med en veldig liten hær på rundt 130 000 mann (inkludert felttannleger). Han hadde ikke en sterk kampstyrke klar til å gripe inn da luftangrepet på Kiev mislyktes.

Nivået på Grand Strategy

Det som betyr noe på Grand Strategy-nivå er to hovedelementer. Den første er masse: befolkning, økonomi, teknologi. Det multiplisert med samhold gir kraft. Uten samhold er det ingen styrke, selv med mye masse. Det andre elementet er det han har i utlandet: allierte, nøytrale, fiender.

Økonomisk sett er Russland, selv om det ikke er et rikt land, totalt selvforsynt med mat og energi. Dette er ikke tilfelle for de fleste land. G7-sanksjoner som ikke har klart å stoppe Russland kan snuble Xi Jinpings Kina, som må velge mellom å føre krig og spise protein.

Russland er svakt når det gjelder allierte fordi i stedet for å vinne nøytrale til sin side, har det skremt dem til å bli med i NATO. De hadde i det minste holdt seg nøytrale. Russland er svakt når det gjelder allierte, for selv om det har en marine, er det ikke en sjømakt. Bare nabolandene Sentral-Asia og Mongolia – stilt overfor et ekspansjonistisk Kina – trenger fortsatt motvekten til russisk makt og frykter med rette at den svekkes i Ukraina. Men for å lykkes på nivå med storslagen strategi, vil det trenge noe annet: det villige samarbeidet mellom øy-, halvøy- og kyststater som bare en sjømakt kan ha.

Men Russland har fortsatt størrelsen på sin side. Med langt flere mennesker enn noe annet europeisk land, med mindre Putin ombestemmer seg eller mister makten, kan han fortsette å prøve og feile i Ukraina til han lykkes. Av dens to millioner reservister er bare 300 000 innkalt til tjeneste. Av disse kunne bare 200 000 nå fronten. Men de er nok til å doble styrkene som for tiden kjemper på fronten, og når de først får kamperfaring, vil de kunne stoppe Ukrainas seire. Med andre ord betyr Russlands masse at de kan tape mange slag og fortsatt kjempe for å vinne krigen.

Seier er fortsatt usannsynlig. Russiske suksesser, inkludert nylige angrep på ukrainske kraftverk med kryssermissiler og Shahed 136 selvmordsdroner, har ikke kommet i nærheten av å veie opp for en rekke operasjonelle feil de siste 250 dagene. I Russlands hundre år gamle militærtradisjon ble et år eller mer med nederlag fulgt av seier kun ved hjelp av de allierte stormaktene – fra Napoleon til andre verdenskrig. Denne gangen vil det imidlertid ikke være noen allierte som kan redde Putin.

Oversettelse og redigering av Svetlana Todorova-Vatashka