LATIN-SERIE MED SKIP “BOTEV”
26.07.1982, Krysser Panamakanalen til Atlanterhavet
07:45 Vi er fullt forberedt på å bli med i en konvoi som krysser Panamakanalen. Vi venter på en pilot, men før ham har brigaden klatret ombord i anti-stormfellen som ifølge et system av låser skal heve skipet til nesten 26 meter over Stillehavets nivå. Fremdeles mørkhudede gutter som umiddelbart skled nedover skinnene på overbygningen og spretlet bak en stand med salg av fotokort og T-skjorter. Jobben fungerte ikke for dem, og de viste seg å være mindre profesjonelle enn kollegene deres som vi krysset kanalen med i motsatt retning.
09:00 Den minste før. Siden vi har krysset kanalen i løpet av dagen, har jeg lagt merke til noen førsteklasses turiststeder langs slusene. Blant dem dominerer kvinner, de fleste unge. De overvåker oss gjennom kameraer og kameraer. Mot Atlanterhavet er himmelen dårlig, mellom gråblå og svart. Helikoptre med konstruksjon av diplomatiske sekker flyr over kanalen.
Lake Gatún. Ideell base for sportsbåter, men jeg ser bare skip og yachter. Pedia-holmer og palmelunder på dem. En vokalfauna skjuler ikke sin tilstedeværelse. Vi fyller tankene med innsjøvann. Ettermiddagsbrigaden ankommer som vi må ned til nivået av Atlanterhavet. Også alle mørkhudet. Helt ærlig foretrekker jeg kontakter med peruanske havnearbeidere, hvorav de fleste er indiske.
De siste 250-300 meterne av kanalen var ferdige da jeg hørte parlangomekanikkens anmodning om å bli 15 minutter uten å bevege seg. Fra broen insisterte de på å holde på i noen minutter til til vi kom bredt ut i Limon Bay. De klemte. Jeg nærmet meg en båt på babord side. Vi lastet 5 fat motorolje. Piloten sendt av starpom gikk ned. En verdig gammel amerikaner som fant et vennlig ord for alle på dekk i dag. Mangeårig kaptein, allerede 37 år til sjøs.Han er selv en av de 255 pilotene – fra USA, England og Norge – som jobber på Panamakanalen. Det fungerer begge veier for oss.
Med en TV-skjerm nesten helt dekket av snø, klarer vi fortsatt å fange klimakset til Miss Universe, men ikke ansiktet til den heldige vinneren. Farvel Panama.
27.07. – 15.08.1982. Krysser Panama – Varna
Endelig er solnedgangen bak hekken, men mot øst synker farten. Vind med 13 meter i sekundet, det er Beaufort 7. Plaskene sveiper over dekket og skyller ut dekks koøyene, og fra tid til annen treffer bølgen tanken så hardt at skipet stopper et sekund. Drusa som i luftgroper. Jeg erstatter en syk styrmann og holder vakt fra 20.00 til midnatt, sammen med tredjebetjenten. Jeg gir 55 grader gyrokompass og 57 – magnetisk. Til slutt blinker stjerner, noe som fortynner den overskyede horisonten litt. Dessverre er en stadig mer populær trailer i loggboken «nødstoppen».
Mange sketsjer fant sted på grunn av et fenomen som er karakteristisk for sjømenn – “frykt for retur.” Båtsmannen ble mer insisterende enn vinden. Det går ikke an å gå ned til låvene – full last med sekker med fiskemel. Å gå rundt i butikkene er vanskelig arbeid. Alt som gjenstår er rust og maling.
Jeg holder fast i skuta og river sporet under dekksvingen – styrbord. Ikke egnet for rulle. En børste ble blåst i havet av vinden. Og stikker meg i ansiktet med poeng av lykke. Hatten min er bundet under haken min som en soldathjelm, ellers følger børsten etter.
Hele mannskapet slår hammere på låvedekslene. En skikkelig smie, fortsatt dominert av vinden. En vind som sveller hodet som en plyndring. Vi klager til hverandre over hodepine. Men mens høyhastighetsmaskinen går over det robuste dekket, er havet øredøvende. Tannlegestolen er ingenting. Vibrasjon som når hælene. Dette er grunnen til at rust flyr i flak som nudler.
Ting ble komplisert med nok en nødstopp. Maskinsjefen varslet broen – minst 5 til 6 timer. Bozzi ba umiddelbart om tillatelse til å male akterspeilet (forsiden av hoveddekkets overbygning til dekket). En kompleks organisasjon med koordinering mellom en lastekran, en kurv som tillater løfting 8 til 9 meter over broen og sikkerhetstau. Både for risikofylt arbeid. Den ene er klar, men Bozzis intonasjon virket for meg som en bønn. Alle andre nektet og tok av seg klærne. De vekket Bobson som sov etter nattskiftet ved roret. Han kom med øyelokkene halvt limt og hoppet inn i kurven som om de kjørte motorsykkel.
Vira. Kranbommen rister uregelmessig og ukontrollert med klokken. Tauene er bundet i hver sin retning, som i fabelen om ørnen, krabben og gjedda. Ved 7-8 graders lys øker vi flere meter i høyden, nacellen rister og svinger, men forblir langt fra speilet. På brovingen er starpom gul i frykt for å bli kastet på broen. Høvdingen og kapteinen skjelver under. Beslutningen om å sette en stopper for dette farlige spillet ble tatt av baroen. Bobson sovnet umiddelbart. Jeg tillot meg å undersøke ansiktene til sjømennene en etter en, hvor det kunne leses skitt. Verten ga meg en flaske plommevin og på kvelden ga jeg taif til datterens bursdag. Og ikke et ord om dagens eventyr.
Jeg gir Acho hengende på scuse. På et tidspunkt brøt valsen bort fra stokken, fløy rundt tre meter og klødde båtmannen i nesen til det blødde. Og først da konkluderte de ansvarlige for broen filosofisk:
– Søndag, hans gamle mor, ingen jobb.
Merkelig person. Han vet at ministerdekretene ikke anvendes, men han vil at nøyaktig det han sier skal gå i oppfyllelse.
Båter får meg ikke lenger til å skjelve av bekymring. Det sies at vi skal bo i Las Palmas for reparasjoner og deretter losse i Tartous. Et skip på vei inn i en fabrikk med full last? Da jeg forlot Panamakanalen, mottok jeg et radiogram fra familien: “Vi venter på deg til sjøs.” Jeg håper virkelig at Neptun ikke vil hindre meg i å fange slutten av sommeren, ikke på friluft, men på en strand . hav.
Dette er journalposter som oppbevares i 3.414 dager på 13 skip langs verdens skipsruter. Av totalt 22 flyreiser varte den lengste i 291 dager og den korteste 37, så måtte jeg bli pasient hos kirurgene. I tillegg til en kronikk om livet til en sjømann på farten, i havn, for anker, inneholder notatbøkene miniatyrer, skisser, anekdoter, skisser, radiogrammer.
Neiko DAMYANOV
