Nesten et dusin historier har gjentatte ganger blitt koblet sammen på æresnettet, inkludert den Pulitzer-prisvinnende romanen A Tree Story av Richard Powers i 2019. I den første delen av boken slår en norsk immigrant seg ned i Iowa, planter et kastanjetre som forankrer hans familie tiår etter tiår.
En ung mann fra en adelig familie forlater Shanghai kort tid før kommunistenes ankomst og tar med seg uvurderlige buddhistiske relikvier til USA, som vil bli delt mellom hans tre døtre etter hans død. En far planter forskjellige trær for fødselen til hvert av sine barn, og varsler dermed deres skjebne. En ung advokat forelsker seg i en rettsreporter, men hun orker ikke tanken på å stifte familie – hvordan er en ekteskapslisens forskjellig fra en livstidsdom? En mager indisk gutt i rullestol er et geni som lager de mest spennende dataspillene og legger dem ut gratis på nettet fordi det gjør ham glad. Og mer og mer.
Hver av historiene er en egen roman, skrevet med en beundringsverdig kunnskap om de forskjellige yrkene. Powers skriver som programmerer for sin programmererkarakter, som biolog, som kunstner, teksten hans beruser rett og slett ny kunnskap.
I hver av historiene, uansett hvor forskjellige de er, insinuerer minst ett tre seg selv – titter ut av vinduet, rasler et blad på verandaen, kjøler ned hagen, skremmer folk rundt.
Men kanskje den viktigste historien er den om Patricia Westerford, den stygge jenta som lett kan beskrives som en gal vitenskapsmann. Hun har nøkkelen til romanens hjerte, fordi hun oppdager at trær, disse tause og ubevegelige naturobjektene, kommuniserer med hverandre. De gjør dette ved å frigjøre spesifikke kjemikalier og hormoner i luften som signaliserer andre trær at de er i fare. Patricia beviser dette med årevis med biokjemisk forskning.
Først skapte oppdagelsen hans interesse, til og med livsstilspublikasjoner skrev om ham – hvilken større anerkjennelse enn det – men teorien hans ble senere latterliggjort av andre forskere, nok tull, sier de på sin lærde måte. Patricia er avskåret fra fellesskapet av eksperter og lever et semi-villt liv, inntil år senere hennes disipler dukker opp.
Interessant nok er det faktisk en gal vitenskapsmann: biolog Susan Simar, professor i skogøkologi ved University of British Columbia. Etter 25 år (!) med forskning bygget hun en hypotese om kommunikasjonen mellom skogens trær, som oppfører seg som en enkelt organisme, og deler informasjon og næringsstoffer via røttene sine.
I likhet med trærne og karakterene i romanen viser de seg å være knyttet sammen – i andre del begynner deres veier å krysses, skjebnene magnetiseres fordi… Fordi «alt går til samme sted», som det heter i Prediker (som ikke burde være mottoet til renovasjonsselskapene).
“Du og treet i hagen din kom fra en felles stamfar. For halvannet milliard år siden skilte veiene deres. Men selv nå, etter så mye innsats i forskjellige retninger, er en fjerdedel av genene dine delt…”, skrev Patti Westerford i en bok med tittelen The Secret Forest. Vi kan ikke unngå å tenke her på Tolkien og hans sansende trær, entene: “Fordi entene er nærmere alvene: mindre egosentriske enn mennesker og bedre til å trenge inn i andre vesener. På på den andre siden er Ents nærmere mennesker, mer foranderlige enn alver og raskere til å gripe omverdenens farger, som man vil si. Eller bedre enn mennesker og alver – fordi de er mer utholdende og tenker lenger.”
A Tree Story ble utgitt i fjor under Kolibri-utgavens logo, men en god bok er aldri for sent, spesielt om sommeren når du kan gjøre opp for savnede gleder. En vakker historie i en fantastisk oversettelse av Deyan Kyuchukov – ikke noe mer.
