Med fremveksten av Donald Trump og hans radikale konservative politikk i USA, har den andre politiske polen – de mer ekstreme venstreorienterte ideene – vokst enormt. Kandidater som forfekter sosialisme har vært populære blant unge velgere siden Bernie Sanders forrige bud på den demokratiske nominasjonen. I dag mottar den venstreorienterte ideen kraftig støtte fra Elizabeth Warren og den unge kongresskvinnen og sosiale medier-stjernen Alexandria Ocasio-Cortez.
Denne trenden er ikke bare observert i USA. I Tyskland har de «grønne» klart å erstatte det sosialdemokratiske partiet som det viktigste venstrepartiet takket være deres mer radikale ideer, og i europeiske valg generelt har de grønne partiene sett deres oppslutning øke.
I sammenheng med styrkingen av konservative bevegelser, anser progressive og venstreorienterte grupper i økende grad sosialisme som en løsning på alle verdens problemer.
I en fersk artikkel for Foreign Policy koblet Erlend Kvittrud, medlem av Miljøpartiet De Grønne, demokratisk sosialistisk økonomisk politikk og velstanden til land på den skandinaviske halvøy, som lenge har vært ansett som et sosialt paradis og et sted med et eksepsjonelt nivå. godt liv.
“Ta Norge som et eksempel. Ifølge Verdensbanken har Norge og USA nesten likt BNP per innbygger. Dette viser at norsk styresett ikke bare er levedyktig, det er å foretrekke. Suksess med landet er pinlig for kritikerne av de progressives. økonomisk og sosial politikk i den store staten», skriver han.
Og Quitrude er langt fra den eneste som forsvarer denne oppgaven. Internasjonalt har venstreorienterte ideologer i flere tiår presentert de nordiske landene som et bevis på at demokratisk sosialisme kan fungere ikke bare i teorien, men også i praksis.
Skandinavia er den hellige gral for politikere som Sanders og Warren, som mener den eneste veien til USA går gjennom land som Sverige og Norge.
Men det som tilhengere av den skandinaviske sosialpolitiske modellen ofte glemmer i sine lovtale, er det faktum at Norges sanne økonomiske suksess først og fremst hviler på noe annet: naturverdiene til selve det nordiske landet.
Med en befolkning på bare 5 millioner har den rikelige naturressurser i form av skog, gruvedrift, fiske, olje og naturgass. Norges oljefond er verdens største suverene formuesfond, verdt rundt 200 000 dollar per innbygger.
Så når vi snakker om rikdommen til kongeriket Norge, er det ikke sosial og økonomisk politikk som er nøkkelfaktoren her, men naturen. Norge har rett og slett mange verdifulle ressurser og på grunn av dem er det rikt som land.
Det som faktisk er mer imponerende enn Norges suksess er noe annet. USA, som eksporterer 4 fat olje per person per år, mot 87 for Norge, klarer likevel å komme nærmere Norge når det gjelder levestandard.
Andre skandinaviske land, som ikke har olje- og gassformuen til Norge, har lavere levestandard enn USA. BNP per innbygger i USA var $62.480 i 2018, nesten lik Norges $65.603 og høyere enn Danmarks $55.019, Sveriges $52.767, og Finlands $48.248.(som faktisk ikke akkurat er et skandinavisk land, men likevel).
Faktum er at i disse landene er sosiale ulikheter mye mindre og rikdommen mye mer rettferdig fordelt.
I tillegg har alle innbyggere tilgang til helsetjenester og utdanning, og staten støtter mange tjenester. Dette er faktorer som ikke bør ignoreres, men de bør ikke tas som et aksiom som gjelder i absolutt alle land.
Den skandinaviske sosiale modellen, med høye skatter og mange sosiale goder, er laget for strenge samfunn og veldig strenge i måten de bruker disse offentlige midlene på. Dette er også landene med noen av de laveste nivåene av korrupsjon i verden, og arbeidsledigheten er også ganske lav. Altså samfunn med veletablerte regler, verdier, kultur og levesett, som kan stole på (i hvert fall til en viss grad) at embetsmenn har så store pengesummer til rådighet.
Men selv i de nordiske landene blir denne modellen i økende grad testet i en tid da Sverige og Danmark står overfor store mengder migranter og den økonomiske situasjonen forårsaker sprekker i den skandinaviske levemåten som har etablert seg i flere tiår.
Vi må ikke glemme at den danske regjeringen inntil nylig var høyreorientert. Den sto overfor alvorlige budsjettunderskudd, og en måte å gjøre det på var å kutte noen sosiale ytelser. Det er i denne forstand sosialdemokratene vant det siste parlamentsvalget ved å love å stoppe denne prosessen. Mange eksperter er imidlertid svært skeptiske til dette, fordi underskuddene ennå ikke er lukket.
Det sosialistiske hovedpostulatet angående økonomien er utvilsomt statlig eierskap. Statseide selskaper i Norges hovednæringer sysselsetter ifølge Kvittrud rundt 231.000 personer, på grunn av landets enorme statskontrollerte oljeindustri.
Men normen i Norden som en region som helhet er faktisk begrenset statlig eierskap og stimulering av privat initiativ i næringslivet.
I Sverige, hvis befolkning er dobbelt så stor som i Norge, er antallet offentlig ansatte bare halvparten av Norge (124 000 personer). I Finland, som har omtrent samme innbyggertall som Norge, er kun 72 000 personer ansatt i statseide selskaper. Danmark, som har en litt større befolkning enn Norge, har kun 19.000 ansatte i statseide selskaper.
Men samtidig beveger skandinaviske land seg mer og mer mot å fremme det frie markedet. Mange offentlige virksomheter privatiseres, skattene kuttes, og generøsiteten til sosiale beskyttelsessystemer reduseres for å svare på økonomisk vanskelige år.
I Skandinavias største land, Sverige, har den sosialdemokratiske statsministeren Stefan Löven lovet å kutte den øverste marginalskatten med 5 %. Ifølge flere studier vil denne reduksjonen kunne stimulere økonomien nok til å føre til en samlet skattereduksjon.
Dette ville ikke vært tilfelle hvis den nordiske modellen fungerte slik dens heftige forsvarere hevder.
Etter hvert som den demokratiske sosialismen avtar, forlater de nordiske landene statens engasjement i økonomien, kutter skattene og reduserer generøsiteten til sine velferdsstater. Og for de som håper å kopiere nordens modell i sine egne land, er det verdt å huske at selv der er den sprukket og testet: flyktninger, økonomiske kriser og forvirrende globale prosesser.
Og ja, det er verdt å hente inspirasjon fra eksempelet fra land som Sverige, Norge og Danmark, men direkte kopiering uten å forstå detaljene har ikke hjulpet noen.
