Året er 1890. Knut Hamsun, 31, debuterte med «Sult», verket som anses som forløperen til den moderne romanen. Leseren følger og sympatiserer med vandringene i Kristianias gater (navnet Oslo til 1925) til den unge forfatteren Andreas Tenan, redusert til ekstrem fattigdom og dement av sult.

Stemningen fra første side til siste side er skandinavisk, mørk, misantropisk og direkte undertrykkende. Hamsun, som senere skulle motta Nobelprisen i litteratur, tok perfekt pulsen på sin tid og klarte med sjokkerende kraft å formidle hva som skjer med den enkelte i et samfunn der sosiale ulikheter råder.

Nesten 130 år senere virker en skjebne som Andreas Tenant umulig, selv for et skjønnlitterært verk.

I dag skal Andreas Tennan ha 37,5 timers arbeidsuke, en mørkeblå Volvo V40, ett barn fra sitt første seriøse forhold og to til fra sin nåværende kone; Jeg drakk en boutique mochaccino, spiste sushi eller laksesmørbrød på glutenfritt brød, spilte fotball med venner etter jobb på tirsdager og fredager, kledde meg i dyre klær fra store nordiske merker og ferier i Thailand eller Sør-Hellas to ganger i året. .

Andreas Tennan har angivelig en sunn hudfarge, normale kolesterol- og sukkernivåer, og generelt sett er helvete verdt ti. Og grunnen til at han har det så bra, er ikke den godt betalte jobben eller fraværet av defekte gener i DNAet hans. Det er bare det at velferdsstaten har sagt sitt de siste 50 årene og frem til i dag er ingen fattig lenger. I hvert fall ikke i den betydningen av begrepet vi er kjent med. I Norge ville det vært et enestående og uhørt mirakel om noen skulle dø av fattigdom.

Nordmenn som er hjemløse, sover under broer og rett ut av en Dickens-roman er vanligvis mennesker med rus- eller alkoholproblemer som har takket nei til all statlig bistand og frivillig valgt denne livsstilen.

Men la oss snakke tall.

Spørsmålet koker ned til hva det vil si å være fattig. Ved å bruke Verdensbankens ekstreme fattigdomskriterier er det ingen ekstrem fattigdom i Norge. Men forutsatt at det er helt umulig å klare seg på to dollar om dagen, det daglige økonomiske minimum ifølge banken.

Bare for referanse: for 17 til 18 kroner, tilsvarende to amerikanske dollar, kan du kjøpe en agurk. Eller en halv billett til bybussen. Eller en tredje sandwich (uten skinke). Selv en liten flaske mineralvann koster mer…

Ifølge offisielle EU-kriterier får fattigdom helt andre proporsjoner.

Tatt i betraktning regnes en norsk husholdning som fattig hvis den har en årsinntekt på under 50 prosent av landsgjennomsnittet, eller om lag 490 000 kroner (99 000 BGN). Og siden det viser seg at definisjonen av fattigdom er ganske subjektiv og varierer veldig fra land til land, virker det bedre å være fattig i Norge enn i for eksempel USA.

Norge har det største suverene sosialfondet i verden, som har akkumulert mer enn 1 billion dollar gjennom årene. Statsbudsjettet legger opp til at kun fire prosent av dette fondet skal brukes hvert år. Den norske regjeringen ønsker å øke offentlige tilskudd for å unngå en mulig lavkonjunktur, men foreløpig er det nok penger til å gå rundt.

Men uansett hvor mye offentlige midler som investeres i sosiale ytelser, har også Norge sine fattige.

Det er ingen fattige nordmenn i Norge. Enten han er en heroinmisbruker som sliter, enslig forsørger eller kronisk syk, nylig mistet jobben, eller rett og slett var for lat til å finne en etter å knapt ha kommet seg gjennom videregående, vet nordmannen at staten vil ta seg av ham og han vil leve like anstendig som alle andre på sin minstelønn. Månedlige sosiale ytelser beregnes basert på ulike faktorer, men her er eksempelverdier: 6 050 kroner (1 230 BGN) for en enslig husholdning, for ektefeller eller partnere – 10 100 kroner (2 045 BGN) per person, barn opp til fem år – Eldre får 2350 kr (475 BGN) hver, og de mellom 6 og 18 år – ca 3900 kr. (790 BGN).

Tilskudd beregnes for å dekke mat, klær, kommunikasjon, husholdningsutgifter, fritidsaktiviteter og sport mv. Og ja, slik lever fattige nordmenn: De har også råd til fjernsyn, grilling i hagen og IKEA-lamper. En ferie for tre på Mykonos er imidlertid tvilsom…

Men hva gjør de som ikke er på velferd, men ikke har livet som en moderne Andreas Tennan?

Mellom 1992 og 2018 økte andelen innvandrere i arbeidsfør alder i landet fra 5 til 14 % (pluss 3 % av norskfødte barn av innvandrere). De fortrenger gradvis nordmenn med lavere sosial status og utdanning fra mange stillinger som for eksempel allmennarbeidere i lager og fabrikker eller hygienister.

Resultatet er et slags klasseskille som ingen tidligere hadde trodd var mulig i et land som Norge, hvor kongen og den kongelige toalettrenseren pendler til jobben med kollektivtransport. Sosiologer er enstemmige i sine konklusjoner: På grunn av en altfor liberal politikk for «passering» av flyktninger og innvandrere, plukker Norge nå sure epler fra trær som i nær fortid ellers var lastet med søte epler.

Foruten at utlendinger tar fra seg jobber fra innfødte nordmenn, er det en annen bekymringsfull trend. Norske familier, som føler at de ikke kan ta seg av mer enn to eller tre barn, stopper reproduktiv praksis i tide.

Men det er ikke det samme med innvandrerfamilier, og noen av dem holder seg til Brumms maksime: «Jo mer, jo mer».

Den norske sosialdemokratiske modellen garanterer tradisjonelt støtte til alle barnefamilier. Men modellen fungerer når også samfunnsetikk fungerer, når folk er bevisste på hva som er bra ikke bare for dem selv, men også for samfunnet som helhet. Men i stadig voksende innvandrerenklaver er mengden kløfter viktigere enn livskvaliteten. Uansett hvor sterke sosiale ytelser er, viser det seg ofte at en stor familie er avhengig av inntekten til en enslig forsørger, noe som fører til en økning i fattigdomsnivået.

Hvis for eksempel bare 5 % av barn med norsk opprinnelse lever i fattigdom, gjelder dette 36 % av barn av innvandrere. For nordmenn med somalisk opprinnelse overstiger denne prosentandelen 75 %. Den dårlige livskvaliteten til disse barna og deres familier forklares på den ene siden av at antallet barn i hver husholdning er for høyt, og på den annen side at foreldre forsørger sine tallrike slektninger i Afrika med en stor del av sosialhjelpen. fordeler. En interessant detalj er at statistikk også viser at somaliske innvandrere i Norge er de lykkeligste til tross for at de er fattige.

Men hvis du tenker på å pakke kofferten til Norge og ta med de små barna dine bare fordi noen fortalte deg at de umiddelbart ville få store regninger, ikke gjør det!

Ingen vil vente på deg på flyplassen med godteri og en flaske champagne. Med mindre du er norsk statsborger (selv om du har somalisk opprinnelse) og har opptjent sosiale ytelser på en eller annen måte, vil ingen gi deg dem.