Ada Hegerberg er en Ballon d'Or-vinner og seks ganger europamester. Caroline Graham Hansen har vunnet 23 store trofeer i tre land, inkludert to Champions League-triumfer. Maren Mjelde og Guro Reiten har begge tosifret antall vunne titler i Chelsea. Ingrid Engen har vunnet mesterskapet i tre forskjellige land og vant nylig sitt første Champions League-trofé. Emilie Haavi har nettopp blitt kåret til Serie A sin mest verdifulle spiller da Roma vinner konkurransen for første gang. Frida Maanum er nominert til prisen for sesongens spiller i Super League for kvinner.

Alle disse navnene er med i Norges lag til verdensmesterskapet for kvinner i 2023, og likevel er den skandinaviske nasjonen på randen av å kollapse i gruppespillet – bare 12 måneder etter å ha lidd nøyaktig samme skjebne i EM.

Enkeltpersoner slår seg ikke sammen, det er sikkert. Det er en grunn til at så mange land ser “gyldne generasjoner” gå forbi uten å leve opp til suksessen mange forventer at de skal oppnå. Men selv om vi vet det, virker det bemerkelsesverdig at Norge er i ferd med å bukke under for nok en dramatisk skuffende turnering så kort tid etter den siste – og under en annen trener også.

Det har vært positive tegn for VM-vinnerne i 1995 de siste årene, som Lise Klaveness sin anerkjente representasjon av forbundet som president og Hegerbergs beslutning om å avslutte sitt femårige fravær fra landslaget etter å ha sett forbedringer hjemme når det kommer til kvinner. Fotball.

Men som denne turneringen viste, er nasjonen fortsatt langt fra å lykkes på banen. Faktisk når den ikke engang det som burde være minimum.