– Ja, jeg har vasket, sa hun.
– Og jeg sov. Jeg var litt sliten.
Så typisk Erna Solberg. Leder i Norges Høyre siden 2004, hun glemmer aldri å sette seg på alles nivå, selv i store øyeblikk. I talen sin på valgkvelden, foran et publikum av spente fans, takket hun «basen» flere ganger, inkludert mannen hennes og barna hennes som jobbet hjemme og lot henne vinne. Det hun ikke sa foran skogen av spente mikrofoner, var at hun skulle direkte til sitt første møte med de fire andre lederne av vinnerkoalisjonen, for å starte forhandlinger om dannelsen av den neste regjeringen. Før hun dro, glemte hun ikke å invitere alle til å dele “bløtkake” (kremkake) på festens hovedkvarter for å feire seieren.
«Den norske Merkel»
Så her er Erna i noen få gester, som nordmennene lenge kjærlig har kalt henne. Nattens dronning, som avisene ga henne kallenavnet etter hennes valgbølge. Rost til himmelen dagen før, faller tilbake på beina og inn i dagliglivets rytme noen timer senere. Utenlandske medier har allerede funnet andre kallenavn for henne: «Jern-Erna», «jerndame» som Thatcher. Eller «Den norske Merkel». Kanskje faktisk Erna Solberg har egenskapene eller feilene til sine britiske og tyske kolleger. Men fremfor alt er hun fryktelig seg selv. Bare Erna.
Falt inn i politikk på slutten av studiene (sosiologi, samfunnsøkonomi, statsvitenskap). Innvalgt fra hennes region, Hordaland, slått av fjordene mot Vest siden 1989. Gift med Sindre Finnes, fra Norsk Medef og mor til to barn. Oppgavedelingen ble raskt løst. Sindre har alltid gitt den bakre basen, selv om det innebar å gi opp en bedre karriere. Hun er sjefen. Alltid. Dessuten er han ingen match – bokstavelig talt. Erna innrømmer sin svakhet for gode ting, og misbruker dem. Før valget gikk hun ned 30 kilo, og lot seg fotografere mens hun trente. Hun vil leve sunnere, og feiret bare seieren med vann.
En kvinne med vekt
Hennes politiske vekt måles ikke i kilo, men hun bokser kun i tungvektskategorien, og tok styret i partiet i 2004. Med ett mål: å fravriste sosialdemokratene makten. I 2001 tapte de valget, men tiden var ennå ikke inne for Erna Solberg, som først ble kommunal- og regionminister. Hun er likevel kjent for sin åpenhjertige holdning, spesielt når det gjelder den politiske flyktningen Mullah Krekar (en irakisk kurder, radikal islamistisk grunnlegger av Ansar al-Islam-gruppen, og som hun bestemte seg for å utvise i 2003, red.anm.) . Hans støttespillere truet henne på livet. Hun bryr seg ikke, og fortsetter å leve som hun vil – nær mennesker.
Hun godkjenner måten hennes politiske rival, Jens Stoltenberg, håndterte krisen etter Anders Breivik-angrepene i 2011, og byr stille på tiden. Som den imidlertid må dele med Breiviks tidligere politiske parti, nettopp Fremskrittspartiet. Fortsatt populistisk og fremmedfiendtlig, men litt mindre ekstremistisk. Dens karismatiske leder, Siv Jensen vil ha en valgposisjon, kanskje Finans. Erna Solberg er ikke redd. Hun er sjefen.
Uten frykt, men ikke uten bebreidelse
Mindre skatter, mer offentlige penger til sykehus, veier etc. Og hvor skal disse nye pengene komme fra? Fra oljefondet har nordmennenes pus så langt blitt forvaltet med ekstrem varsomhet, for å sikre inntekter til fremtidige generasjoner.
Erna Solberg ønsker ikke å endre reglene, særlig om aldri å overstige 4 % av rente på statsbudsjettet. Det kan være vanskelig å vedlikeholde. Akkurat som det uforsiktige valgløftet (og som hun gikk tilbake på), om å eliminere pappapermisjon (14 uker betalt). Liberale politiske bevegelser ønsket at fedre selv skulle bestemme at det ikke skulle være automatisk. Erna Solberg måtte bestemme. Som vanlig. Og hånden hans rister aldri.
