Jeg drev en gang en av de største fosfatgruvene i verden, i Khourigba. Det var i min ville ungdomstid, som dikteren sier: Jeg var tjueseks år gammel.

Deretter tildelte fosfatkontoret meg til salgsavdelingen og sendte meg til Sørøst-Asia. I noen år solgte jeg noen millioner tonn verdifull malm til Kina – et uforglemmelig minne om fru Hun, et medlem av kommunistpartiet og min motstander i forhandlingene, som frøs meg av frykt -, til India – hvor er dere, herrer Bhalla, Aguerwala, Patel? -, til Malaysia til den berømte legen Mahathir Mohamad, til Indonesia hvor jeg nesten døde etter å ha spist et lite stykke slange stekt med fine urter…

Det er til minne om denne allerede fjerne fortiden – som tyder på en viss kompetanse innen P2O5-feltet – at venner spurte meg hva jeg skulle synes om den rungende kunngjøringen, forrige uke, om funnet av en gigantisk fosfatforekomst i Norge. Vi snakket om 70 milliarder tonn, tilsvarende reservene som er kjent til dags dato. Og ondsinnede kommentatorer gleder seg over slutten av marokkansk hegemoni på dette området…

Roer deg.

1. For det første har Rogaland-forekomsten vært kjent i flere tiår. Flere geologiske rapporter nevner det eksplisitt. Det er ikke noe nytt i dette. Den eneste nyheten er at Norge Mining selskapet har fått nødvendig lisens for å gjennomføre mulighetsstudier for å se om det vil være lønnsomt å utnytte denne forekomsten.

2. Det viktige i en gruveforekomst er innhold i malm. Hvis Trucmuche har 1 milliard tonn av malm med en karakter på 10 %, er det ikke mye om konkurrentene har karakterer på 30 %. Sistnevnte vil faktisk ha mye lavere produksjonskostnader, og Trucmuche kunne aldri tjene penger med sine milliarder tonn. En milliard… Det høres rikt ut, men noen ganger er det verdiløst.

Nå, hva er innholdet i Rogaland? Mellom 4 og 5 %. Det er ikke mye. I resten av verden er det mer som 10 % – og enda mer i Marokko. Den norske forekomsten, hvis den noen gang blir utnyttet, vil være vanskelig å gjøre lønnsom.

3. På den annen side er sedimentære forekomster – som i Marokko – lettere å utnytte enn en forekomst i hard bergart, som i Rogaland. I Khouribga hadde jeg det gøy med å plukke opp fosfat med bare hender, som om det var sand på en strand, noe som noen ganger gjorde at jeg kunne finne små fossiler som var flere millioner år gamle. Prøv å knekke en stein med bare hender…

Å trekke ut grunnstoffet fosfor fra en svært hard magmatisk bergart krever først å bryte den nevnte bergarten fint, deretter behandle resultatet ved flotasjon eller magnetisme. Alt dette tar tid og mye energi. Og det er veldig dyrt; det er enda mer hvis innholdet er lavt, som vi så ovenfor.

4. Rogalandsforekomsten ligger flere kilometer (!) under bakken. I tillegg til kostnadene som allerede er nevnt, kommer også kostnadene ved å bringe malmen til overflaten – «på bakken», i gruvearbeidersjargong.

Alt det ovennevnte viser, håper jeg, at utnyttelse av en mineralressurs er et økonomisk og ikke et geologisk problem. Geologen kan sjonglere med milliarder av tonn: hvis det ikke er lønnsomt, er det ikke lønnsomt.

Til slutt vil jeg trekke frem en viktig detalj: pressemeldingen som sirkulerte forrige uke hevdet at Marokkos reserver ligger i Sahara, nær Laâyoune. Dette er en åpenbar løgn: 98 % av marokkanske reserver er i sentrum av landet, i Ouled Abdoun, R'hamna, Meskala, osv., spesielt nær Khouribga og Benguerir. Jeg vet hva jeg snakker om: Jeg bodde og jobbet i disse to byene som ligger meg høyt. Den åpenbare løgnen i pressemeldingen forråder målet: å skade oss.

For å oppsummere: tidligere har vi sett denne typen spektakulære kunngjøringer som ender opp med å få folk til å grøsse. Den siste har også et ondsinnet politisk mål rettet mot landet vårt.

Jeg håper å ha gjenopprettet en sannhet og beroliget mine landsmenn, spesielt de som jeg møter hver morgen i Benguerir når jeg går for å spise frokost i en beskjeden mahlabaikke langt fra frisøren min med revne jeans–, men det er en annen historie.