Det er også en sølvkant i gasskrisen. Norge – et demokratisk, vennlig og pålitelig land – har trappet opp for å hjelpe Europa ved å maksimere energiproduksjonen, selv på bekostning av sin egen oljeproduksjon, og forsøke å erstatte hvert molekyl som kommer fra Russland, skriver FT i sin analyse.

Men som prisen på gass fortsetter å stige (ps – mer enn to ganger siden Russland begynte åpenbart å kvele eksporten i juni) det har vært «stille stemmer» i bransjen som sier at det er på tide å be Norge om å gjøre mer. Det samme som en gang virket utenkelig – å senke prisen han selger bensinen sin til.

Før det kommer et protesthyl i Oslo og klager fra frimarkedsforkjempere, bør det bemerkes at dette langt fra er et offisielt forslag. Men selve det faktum at disse holdningene settes på dagsorden av EU-ledere tyder på at de fortjener vurdering. Argumentet er at Europa, enten det vil innrømme det eller ikke, er innblandet i økonomisk krigføring som følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Den største trusselen mot hans støtte til Kiev er at energikrisen vil bli en økonomisk krise. Og Vladimir Putin forsto dette perfekt. Gassprisene er ikke lenger bare høye, de er raskt i ferd med å bli et økonomisk våpen.

Så hyggelig som gassnedfallet Norge høster i dag kan virke, er det ikke strategisk godt for Norge å se naboene synke ned i en dyp resesjon.

Størstedelen av norsk gass transporteres til Europa via rørledninger, med volumer som utgjør rundt en fjerdedel av kontinentets forsyning. For Storbritannia overstiger de til og med 40 % av leveransene.

Den norske regjeringen spådde i mai at landets olje- og gassinntekter ville komme opp i 100 milliarder euro i år. I et land med 5,4 millioner mennesker er det rundt 18 000 euro per person, mer enn den britiske regjeringens totale offentlige utgifter per innbygger i 2020/21.

Gassprisene har doblet seg siden den gang og handles nå til mer enn ti ganger gjennomsnittet fra forrige tiår. Norge har åpenbart betydelig budsjettfrihet. Olje- og gassinntektene var under 30 milliarder euro i fjor.

Hvis Oslo går med på å begrense prisen til tilsvarende 150 til 200 dollar per fat olje (ps – det er rundt $400 nå), det var nok en gang smertefullt for de europeiske økonomiene, men det er fortsatt en utholdelig og overkommelig utgift. Det ville også gi mer inntekter for Norge enn landet genererte i første halvår i år, da den statsstøttede energigiganten Equinor gikk med rekordoverskudd.

Langsiktige investorer i landets energisektor, inkludert staten, vil alltid bli belønnet. Aslak Berg, en økonom som har jobbet for den norske regjeringen og European Free Trade Association, sa at selv om eventuelle priskutt kan være politisk vanskelig å svelge, har Oslo en interesse i å bidra til en stabil europeisk økonomi og støtte Ukraina.

Et alternativ som kan være fornuftig for begge parter er å inngå langsiktige kontrakter til priser godt under dagens spotpris, men godt over det historiske gjennomsnittet.

En slik løsning vil ikke være et universalmiddel. Det europeiske gassmarkedsprisene forventes å forbli høye for å tiltrekke seg nødvendige LNG-laster fra Asia. Dette vil utvilsomt bidra til å redusere husholdninger og industriregninger i Europa denne vinteren.

Norge er også mer utsatt for sjokk fra verdensøkonomien, hovedsakelig på grunn av volatilitet i energiprisene i år. Dets offentlige investeringsfond på 1,2 billioner. Dollaren, som i flere tiår investerte overskuddet i olje- og gassproduksjon, tapte 14,4 %, eller 174 milliarder dollar, i første halvår i år. Beløpet overstiger det staten kan få ut av rekordhøye energiressurspriser.

Norge er også klar over trusselen denne krisen utgjør for langsiktig gassetterspørsel. Ønsket om å bygge en fremtidig energiøkonomi basert på fornybare kilder som havvind og «blått» hydrogen er basert på nært samarbeid med naboene. Landets toppledere har snakket åpent om faren for å bli kritisert for å følge en «Norway first»-tilnærming.

Det er avgjørende at Europa ikke går i fellen av ressursnasjonalisme som ville gagne Putin. Ingen bør foreslå at Norge skal behandles som en profittør eller at dets bidrag til europeisk energisikkerhet skal glemmes. Men det er i hvert fall verdt å diskutere om noe kan gjøres for å få prisene ned.

Å kjøre kranene til full kapasitet er noe som allerede er under evaluering. Det kan være i Norges interesse å fortsette å gjøre det til en mer overkommelig pris for å lindre smerten for europeiske økonomier.