I realiteten fjernes flertallet av barn ikke så mye på grunn av foreldrenes vold, overgrep eller fyll, men på grunn av et uegnet bomiljø, som ofte inkluderer tilfeller av foreldre som lider av psykiske lidelser.

Reglene her er strenge og Barnevernet insisterer på at alle barn som bor i landet, enten norske statsborgere eller barn av innvandrere, har samme rettigheter. Og så lenge foreldrene bor i Norge, vil de respektere norske lover.

Selskapet for ansettelse av utlendinger i EU-land har publisert flere anbefalinger basert på informasjon fra norske barnevernsinstitusjoner, som utenlandske statsborgere må følge i Norge.

Alkohol og fester:

– Et glass vin til middag er akseptabelt. Å drikke konstant er imidlertid noe helt annet.

– Sent på kvelden, etter en fest, kjører en mor bilen, og barna hennes og den fulle og sovende mannen kommer inn ved siden av henne. Hun blir stoppet av trafikkpolitiet. Vil de informere Barnevernet? Nei, for barns rettigheter blir ikke krenket. En av de to foreldrene er fullt i stand til å ta seg av dem. Selvfølgelig skal alle trafikkregler respekteres: barn må bruke bilbelte, og hvis de ikke har nådd en viss alder, i barnesete.

– Skal du ha en fest (med alkohol og høy musikk) hjemme, sørg for at barna sover og ingenting hindrer dem i å hvile. Barn skal ikke leke der det er folk som drikker alkohol og hører på høy musikk. Å drikke foran barn er generelt sett ilde til og imøtekommet av Barnevernet. Dette vil bare gi deg svarte flekker hvis det er deres forstyrrelser.

Psykisk og fysisk vold:

– Å riste, slå, slå (enten på hodet, rumpa eller hånden) et barn eller å gjøre aggressiv fysisk kontakt med et barn regnes som barnemishandling etter norsk lov.

– Vold mellom ektefeller. Hvis overgrepet vedvarer over lengre tid og det blir meldt til Barnevernet, kan barna bli fjernet.

– Er du nyankomne og kun ønsker å leie et rom for hele familien (med barn), vil nok utleier nekte deg, for etter loven skal hvert barn ha et eget rom.

– Dersom et barn ser eller hører den ene forelderen mishandle den andre, regnes dette også som barnemishandling, ifølge straffeloven. Så vær oppmerksom på ovenstående, for et barn bør ikke være vitne til aggressive krangel mellom foreldrene (for eksempel skilsmissesaker og pågående skandaler rundt ham).

– Noen ganger føler foreldre seg hjelpeløse og uttrykker følelser av frustrasjon og sinne når tenåringen kommer hjem sent på kvelden fra nattskolen, eller barnet oppfører seg helt dårlig og gjør det motsatte av det de skal fortelle ham. I slike situasjoner begynner mor og/eller far å riste barnet, slå det eller gi det en klaps. Dette er ikke akseptabelt i Norge og tolereres ikke i det hele tatt av Barnevernet. Noen ganger kan til og med verbale overgrep og roping til barnet føre til at naboer melder fra til sosialtjenesten.

Levekår:

– Barn må ha eget rom; helst med hvert sitt rom.

– En gutt og en jente kan bo i samme rom, men bare når de er yngre. I eldre alder gjør ikke dette noe godt inntrykk på sosialtjenesten.

– Krav til boligområder avhenger av kommunen. Sosialarbeidere sjekker ikke forholdene på stedet med mindre de blir varslet.

Andre anbefalinger:

– Hvis foreldre ikke vil vaksinere barnet sitt, er det deres rett. Barn under 7. klasse kan ikke vaksineres uten tillatelse fra foreldrene.

– Hvis barnet er alene hjemme og det skjer en ulykke, har foreldrene ansvaret. Det anbefales ikke å la barn under 8 år være uten tilsyn i mer enn en halv time.

– Det er ingen bestemt alder utover som barn kan bli alene hjemme. Det avhenger av foreldrene, barnas selvstendighet og tidsrom. For eksempel, hvis et 7 år gammelt barn kommer hjem fra skolen klokken 14 og blir alene hjemme til rundt klokken 20, vil dette helt sikkert vekke oppmerksomhet fra sosialtjenesten, spesielt hvis situasjonen gjentar seg systematisk.

Avslutningsvis råder organisasjonen foreldre til å ta full vare på barna sine og ikke gi myndighetene grunn til å forstyrre dem.

Dersom det meldes om noe mistenkelig, vil sosialtjenesten garantert komme og sjekke hva som foregår. I realiteten fører imidlertid ikke alle rapporter til Barnevernet til fjerning av barn. Hvert år kommer det inn rundt 50 000 anmeldelser der, men inndragning er på rundt 8-9 000, og dette er faktisk saker der barns rettigheter er krenket, vurdert gjennom norsk lovprisme.

Det er mange flere saker der foreldrene selv får hjelp til å løse problemer på stedet. Hvert år får 28-30 tusen barn slik hjelp.

Det store problemet her kommer fra kulturelle forskjeller. Norge er virkelig et land der barns rettigheter respekteres ekstremt strengt og mye bredere enn noe annet sted i verden. I sin lovgivning aksepterer landet dem som selvstendige mennesker, atskilt fra foreldrene, mens for de fleste er barn frem til voksen alder foreldrenes ansvar og deres videreføring.

Dette fører til en ren kulturell divergens når det gjelder barneoppdragelse.

Det er derfor uakseptabelt for nordmenn å kjefte på dem, ilegge dem fysisk avstraffelse eller opptre på en måte som kan påvirke deres fysiske eller psykiske tilstand.

I mange innvandrerfamilier er dette et problem, og de fleste signalene kommer faktisk fra nettopp denne typen ikke-aksept av denne holdningen til barn, der roping og klasking, også lette, er utelukket.

Og da er sjansen stor for at en sosialarbeider snart dukker opp på døra etter et tips fra naboene. I tillegg kan meldinger til norske sosialtjenester også sendes anonymt.

Dette resulterer også i de mange tilfellene av sinte foreldre av utenlandsk opprinnelse, som Norge har kidnappet barna deres for uten grunn. De fleste foreldre sier de overholdt norske lover, men feiltolket oppførsel og en altfor aggressiv tilnærming fra sosialarbeidere førte til at barna deres ble kidnappet.

For tiden jobber den bulgarske ambassaden med 10 lignende saker om samhandling mellom norske sosialtjenester og foreldre med bulgarsk opprinnelse. Det spesifiseres ikke nøyaktig hva selve sakene er.

“Vi har for tiden rundt ti åpne filer som vår ambassade jobber med. Problemet oppstår imidlertid når vi blir informert veldig sent. Dessverre henvender innbyggerne seg ofte til ambassaden når det er veldig sent og reaksjonsmulighetene for vår andel reduseres. “, kommenterte viseutenriksminister Georg Georgiev til bTV.

I februar varslet den norske regjeringen endringer i prosedyren for å fjerne barn fra familier til utlendinger som jobber i landet.

Lokale tjenester i Barnevernet er nå forpliktet i alle tilfeller av forflytning av et barn til å forsøke å etablere kontakt med familiemedlemmer i opprinnelseslandet.

Sosialtjenesten er pålagt å fastslå styrken av barnets familiebånd i utlandet og å fastslå at det er til barnets beste å bli plassert hos slektninger eller overført til fosterfamilie i Norge.

Men det handler ikke bare om innvandrerfamilier eller fysisk vold. Det er en stor gråsone når det kommer til et barns følelsesmessige velvære – for eksempel når en forelder lider av en psykisk lidelse.

I praksis er det bare rundt en fjerdedel av alle barn som er fjernet fra familiene som tilhører fremmede. Og den vanligste årsaken (i nesten en tredjedel av tilfellene) er “mangel på foreldrenes evner” – omsorgssvikt av barn, utilstrekkelig gode levekår, foreldrenes uansvarlighet, etc.

Hvordan bestemmer du at en mor som for eksempel lider av depresjon nå ikke kan beholde barnet sitt? Og hvilke konsekvenser får dette for barnets liv på lang sikt? Er det egentlig bedre for barn å oppdras i fosterhjem eller en sosial institusjon fremfor å være hjemme hos moren mens hun får den hjelpen hun trenger for å bli bedre? Ville du fjernet barnet hvis faren er “for gammel” eller hvis barnet ble født som gutt, men ønsker å kle seg ut som en jente?

Så mange spørsmål som Barnevernet må svare på. Alle disse eksemplene er helt ekte. Løsningen er ofte å fjerne barnet fra det miljøet.

Barnevernets største bekymring er at de virker for ivrige etter å implementere den ultimate løsningen – i slike situasjoner, å fjerne barn fra hjemmene deres, i stedet for å investere tid til å jobbe med hver familie individuelt, overvåke eller løse problemet.

Alt dette fører til mange protester rundt om i verden og fremveksten av mange nettsamfunn som krever nedleggelse av denne tjenesten.

I 2017 sendte 170 fremtredende norske barnevernspersonell et åpent brev til ansvarlig statsråd der de anklaget Barnevernet for å være en «dysfunksjonell organisasjon som gjør alvorlige skjønnsfeil med alvorlige konsekvenser».

Og for tiden er det 8 saker for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen nettopp på grunn av Barnevernet. Avgjørelsen om dem gjenstår å komme.