For et utviklet land som ikke trenger olje for å gjøre opp budsjettet, er dette scenariet beslektet med den unødvendige etableringen av en økonomisk boble som vi på forhånd vet at utgangen vil være svært smertefull.

Men dette var ikke de eneste grunnene som presset Norge til å velge en kontrollert og moderat utvikling av denne næringen. Befolkningen ønsket også å beskytte miljøet og fiskerisektoren, som representerer en svært viktig økonomisk aktivitet for kystområdene i landet. (…)

Det er ikke lett å kontrollere en industri utenfra, selv med en hær av inspektører. Kun direkte deltagelse fra staten i selve operasjonene kunne garantere den forventede utviklingen. For å forstå sitt ansvar, besluttet den norske regjeringen derfor fra 1974 å pålegge en statlig deltakelse på minst 51 % på alle konsesjoner gitt fra den dato, via et nytt statlig selskap, Statoil, og alle faser av driften, inkludert leting, produksjon, foredling, eksport og markedsføring. Den norske tilnærmingen gjorde det mulig å bevare tilgangen til kompetansen og nettverkene til store private oljeselskaper, samtidig som staten beholdt kontrollen. Nasjonalisering, som var svært populær på den tiden, ble dermed unngått (…) uten å helt frata regjeringen utnyttelsesrettigheter.

I motsetning til det vi har sett i andre land, som Venezuela, handler ikke Norge på denne måten for å kjempe mot ekstern kontroll av ressursene, og heller ikke ut fra antikapitalistisk ideologi. Regjeringen var ikke opptatt av om stat eller privat er ideologisk å foretrekke, men heller hvilken kontroll- og eierstruktur som ville maksimere fordelene for Norge og dets innbyggere. Resultatene av denne refleksjonen førte til etableringen av en hybridmodell som spiller på styrkene til både offentlig og privat sektor. Denne løsningen ser ut til å ha vært vellykket, som vi vil se nedenfor, men den er ikke uten risiko siden innbyggerne, via sitt statlige selskap, må ta en del av lete- og utnyttelseskostnadene.

Hva skal man gjøre med oljeinntektene?

Selv om oljeutvinningen var begrenset, risikerte inntektene fra denne industrien å fullstendig destabilisere Norges samfunnsstruktur. Det er ingen tvil for dette landet om å eliminere skatter og leve, dag til dag, på inntekter fra naturgass og olje. Dette ville ha betydd å utsette seg for «nederlandsk sykdom», som har sitt navn fra sammenbruddet av produksjonsindustrien i Nederland forårsaket av økonomisk overoppheting knyttet til storskala utnyttelse av naturgassforekomster i Nordsjøen.

Siden naturressursene tilhører nordmenn, ikke i et gitt øyeblikk, men gjennom tidene, kunne vi heller ikke akseptere at bare én generasjon nyter godt av dem. Norge bestemte derfor at de ikke skulle få en krone av den direkte fortjenesten fra utnyttelsen av hydrokarboner, men at disse skulle investeres i langsiktige investeringer i utlandet. (…) For å gjøre dette opprettet den i 1990 Det Norske Oljefond, som har som mål å beskytte norsk økonomi mot den massive inntektsstrømmen. (…) I dag, med 2385 milliarder kroner (400 milliarder dollar), er dette investeringsfondet det nest største i verden. Regjeringen, som ikke kan berøre den investerte kapitalen, trekker imidlertid ut investeringsinntekter som på årsbasis utgjør omtrent 16 milliarder dollar, eller nesten 4000 dollar per innbygger, som i dag representerer en betydelig brøkdel av statsbudsjettet.

40 år senere

Med noen få tilpasninger har modellen overlevd en rekke økonomiske kriser, pristoppene på 1970- og 2000-tallet og, mye vanskeligere å håndtere, den lange perioden med gulvpriser, mellom 1985 og 2002, som stilte spørsmål ved viktigheten av statlige investeringer. . Modellen tålte også den sosialistiske fasen på 1970-tallet, ulike konservative regjeringer og et betydelig nyliberalt press fra EU-kommisjonen.

(…) I 1989 sørget den opprinnelige regjeringens politikk fortsatt for at 80 % av verdien generert av olje- og gassindustrien gikk tilbake til staten, en bemerkelsesverdig prosentandel sammenlignet med det som gjøres andre steder, selv i den utviklede verden, og som fortsetter i dag.

Med 4,6 millioner innbyggere er dette landet i dag den nest største eksportøren av naturgass og den syvende største eksportøren av olje, i tillegg til å jevnlig rangere først i verden når det gjelder livskvalitet. Takket være tiltak som gjør at staten kan gjenvinne mer enn 75 % av oljeinntektene og investeringen av disse i langsiktige investeringer, vil hydrokarboner fortsette å støtte generøse sosiale programmer som kommer alle til gode i lang tid fremover. nordmennene.

(…) Forskjellen på Alberta-modellen og den norske modellen er enorm. I det første tilfellet er det mentaliteten til det ville vesten som dominerer: det ensomme individet som har forlatt sin klan for å søke lykken i et tynt befolket og barskt territorium og som bare kan stole på seg selv. Det er også en regjering som fortsatt er i gang. Provinsen ble tross alt først opprettet i 1905 av den føderale regjeringen, som inntil da administrerte territoriet fra Ottawa. I en kontekst der nesten alle borgere beskriver seg selv som kommer fra andre steder, er det ikke overraskende at den utelukkende private modellen som amerikanerne og britene har tatt i bruk dominerer.

Utover myten og fordommene er imidlertid Albertas forvaltning av ressursene en del av den koloniserte mentaliteten som fortsatt dominerer hele Canada i forhold til det engelske moderlandet, men også i forhold til dets amerikanske naboland. Ett hundre og førti år etter grunnleggelsen av landet fortsetter dette syndromet i Canada i hydrokarbonsektoren selvfølgelig, men også globalt i alle sektorer basert på utnyttelse av råvarer. Ingen territorier, føderale eller provinsielle, har lykkes i å opprettholde kontroll over naturressursene sine over lang tid, med det virkelige, men uvanlige unntaket av vannkraft.