Resten av Europa ser forbauset på hva som skjer i Storbritannia. Stilt overfor en tilsynelatende mislykket Brexit, virker Rishi Sunaks regjering illevarslende. Men hans antatte etterfølger, Labour-leder Sir Keir Starmer, nektet å planlegge en dristig retur til Europa, og sa at han ønsket å «få Brexit til å fungere». Enhver radikal reform av Storbritannias forhold til EU risikerer å bli utsatt til i det minste sin andre periode – et standpunkt som er både forsinket og overmodig, skriver Andrew Duff, et tidligere britisk medlem av Europaparlamentet, for Financial Times.

I stedet bør Starmer love å opprette en umiddelbar tollunion med EU (vær forsiktig så du ikke går tilbake til EUs tollunion). EF har allerede gjort nyttige forberedelser for å modernisere tollavtalen med Tyrkia, en annen beleiret nabo med stor økonomi. Så lenge alle varer er dekket og det oppnås en medfølgende avtale om merverdiavgift og plante- og dyrehelse, vil den nye tollunionen fjerne så å si all grensekontroll etter Brexit – som umiddelbart avlaster Nord-Irland. Storbritannia vil innrette seg etter nøkkelaspekter av EUs handelspolitikk for varer, inkludert tollsatser, slik at Starmer kan se bort de fleste av Tories’ overhypede frihandelssuksesser.

Det neste trinnet vil være å avtale gjensidig tilgang mellom Storbritannias og EUs indre markeder, basert på en ny traktat for å øke flyten og utvekslingen av varer, kapital, tjenester og arbeidere. Når Storbritannia er reintegrert i EUs reguleringsregime, vil dets deltakelse i utgiftsprogrammer (spesielt Horizon science-programmet) være garantert. Den vil delta i de mange byråene som forvalter og overvåker EUs politikk – for å avlaste overspente nasjonale regulatorer. Handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia vil bli erstattet av nye avtaler om konkurranse, statsstøtte, skattepolitikk og fjerning av ikke-tollmessige barrierer. EUs assosiasjonsavtale med Ukraina representerer en modell for et omfattende frihandelsområde med sikte på å utvide dynamisk synkronitet – inkludert, i motsetning til Sveits, levedyktige tvisteløsningsprosedyrer.

Som en radikal forbedring av alle gjeldende EU-avtaler med sine naboer, forventes Storbritannia imidlertid å kreve en avstemning i Det europeiske råd – uten vetorett – om all lovgivning om det indre marked. Dette vil inkludere å stemme for å revidere eksisterende lover, for eksempel om kjemikalier eller Solvens II (om forsikring), samt utvide europeisk integrasjon til nye områder som klimapolitikk og digitale tjenester. Britiske ministre må delta i rådsforhandlinger om nasjonale lover, samt i inngåelse og oppsigelse av handelsavtaler med tredjeland. Storbritannia kan bidra til EU-budsjettet i samsvar med sine rettigheter og plikter, men vil ikke slutte seg til EUs felles landbruks-, fiskeri- eller pengepolitikk.

Et slikt enestående politisk engasjement fra Storbritannia ville skape en ny konstitusjonell kategori av land assosiert med EU. Dette vil kreve en endring av EU-traktaten, som uansett er forlengst etter Brexit og krigen i Ukraina. Det er ingen post-Brexit-løsning som ikke innebærer radikal reform fra EU, samt en dristig endring i britenes posisjon. Bare en mer føderal union kan være en kompetent leder av det utvidede europeiske rommet.

Anglofober vil ikke være glade for dette (og heller ikke Brexiteers). Men geografisk nærhet, kulturelle bånd, arven etter EU-medlemskap, Storbritannias økonomiske og sikkerhetsmessige innflytelse gjør det til et spesielt tilfelle. Begge parter trenger et privilegert partnerskap. Ved å vise oppfinnsomhet kan EU forvandle en potensielt problematisk nabo til en nyttig sikkerhetspartner. Den kan utvide sin egen normative autoritet og gjenopprette sitt demokratiske rykte. Der den britiske foreningen leder an, kan andre, som Norge og til og med Ukraina, som søker å forbedre forholdet til Brussel, følge etter. EUs ortodoksi prøver å «forby den selektive tilnærmingen», men i dag trenger hele Europa en selvsikker og demokratisk tilnærming til fleksibel og differensiert integrasjon.