Med fremveksten av Donald Trump og hans radikale konservative politikk i USA, har den andre polen i politikken – de mer ekstreme venstreorienterte ideene – vokst enormt. Kandidater som forkynner sosialisme har vært populære blant unge velgere siden Bernie Sanders forrige bud på den demokratiske nominasjonen. I dag får den venstreorienterte ideen sterk støtte fra Elizabeth Warren og den unge kongresskvinnen og sosiale medier-stjernen Alexandria Ocasio-Cortez.
Denne trenden observeres ikke bare i USA. I Tyskland lyktes de «grønne» med å erstatte det sosialdemokratiske partiet som den viktigste venstreformasjonen med sine mer radikale ideer, og under det europeiske valget generelt så de grønne partiene sin oppslutning øke.
I sammenheng med styrkingen av konservative bevegelser, vender progressive og venstreorienterte formasjoner seg i økende grad til sosialisme som løsningen på alle verdens problemer.
I en fersk artikkel for Foreign Policy la Erlend Kvittrud, medlem av Miljøpartiet De Grønne, sammenhengen mellom demokratisk sosialistisk økonomisk politikk og velstanden til land på den skandinaviske halvøy, lenge ansett som et sosialt paradis og et sted for eksepsjonelt gode. av livet.
«Ta Norge, for eksempel. Ifølge Verdensbanken har Norge og USA tilnærmet identisk BNP per innbygger. Dette viser at norsk styresett ikke bare er levedyktig, det er å foretrekke. den store statens økonomiske og sosiale politikk,” skrev han.
Og Quitrude er langt fra den eneste som forsvarer denne oppgaven. Internasjonalt har venstreorienterte ideologier i flere tiår presentert de nordiske nasjonene som bevis på at demokratisk sosialisme kan fungere ikke bare i teorien, men også i praksis.
Skandinavia er den hellige gral for politikere som Sanders og Warren, som mener den eneste veien videre for USA er gjennom land som Sverige og Norge.
Men det tilhengere av den skandinaviske sosialpolitikken ofte overser i sin lovprisning, er det faktum at Norges reelle økonomiske suksess først og fremst hviler på noe annet – selve det nordiske landets naturlige begavelser.
Med en befolkning på bare 5 millioner har den rikelige naturressurser i form av skogbruk, gruvedrift, fiske, olje og naturgass. Det norske oljefondet er det største suverene formuesfondet i verden, verdt rundt 200 000 dollar per innbygger.
Så når vi snakker om rikdommen til kongeriket Norge, er det ikke sosial og økonomisk politikk som er nøkkelfaktoren her, men naturen. Norge har rett og slett mange verdifulle ressurser og takket være dem er det rikt som land.
Mer imponerende enn Norges suksess er faktisk noe annet. USA, som eksporterer 4 fat olje per person per år mot 87 for Norge, klarer likevel å komme nærmere Norge når det gjelder levestandard.
De andre skandinaviske landene, som mangler olje- og gassrikdommen til Norge, har lavere levestandard enn USA. USAs BNP per innbygger var $62.480 i 2018, nesten lik Norges $65.603 og høyere enn Danmarks $55.019, Sveriges $52.767 og Finlands $48.248 (som faktisk ikke er et skandinavisk land akkurat, men likevel).
Faktum er at i disse landene er sosiale ulikheter mye mindre og rikdommen mye mer rettferdig fordelt.
I tillegg har alle innbyggere tilgang til helsetjenester og utdanning, og staten betaler for mange tjenester. Dette er faktorer som ikke bør ignoreres, men de bør ikke tas som et aksiom som gjelder i absolutt alle land.
Den skandinaviske samfunnsmodellen med høye skatter og mange sosiale goder er laget for strenge samfunn som er veldig strenge i hvordan de bruker disse offentlige midlene. Dette er også landene som har et av de laveste nivåene av korrupsjon i verden og også ganske lave nivåer av arbeidsledighet. Altså samfunn med etablerte regler, verdier, kultur og levesett som kan stole på (i hvert fall til en viss grad) offentlige tjenestemenn med så store summer.
Men selv i de nordiske landene blir denne modellen i økende grad testet i en tid hvor Sverige og Danmark har å gjøre med store mengder migranter og den økonomiske situasjonen skaper sprekker i levemåten Skandinavisk etablert i flere tiår.
La oss ikke glemme at den danske regjeringen inntil nylig var på høyresiden. Han måtte møte alvorlige budsjettunderskudd, og en av måtene å oppnå dette på var å redusere visse sosiale ytelser. Det er i denne forstand at sosialdemokratene vant det siste parlamentsvalget ved å love å stoppe denne prosessen. Mange eksperter er imidlertid svært skeptiske til saken, siden underskuddene ennå ikke er overvunnet.
Det viktigste sosialistiske postulatet i økonomien er utvilsomt statlig eierskap. Ifølge Kvittrud sysselsetter statseide selskaper i Norges hovednæringer rundt 231.000 personer, på grunn av landets enorme oljeindustri som er statskontrollert.
Men normen i Norden som en region som helhet er faktisk begrenset statlig eierskap og stimulering av privat initiativ i næringslivet.
I Sverige, hvis befolkning er dobbelt så stor som i Norge, er antallet offentlig ansatte bare halvparten av Norge (124 000 personer). I Finland, som har omtrent samme befolkning som Norge, er kun 72 000 personer sysselsatt i statlige virksomheter. Danmark, som har en litt større befolkning enn Norge, har kun 19.000 ansatte i statlige virksomheter.
Samtidig beveger de skandinaviske landene seg mer og mer mot å fremme det frie markedet. Mange offentlige virksomheter privatiseres, skattene reduseres og generøsiteten til sosiale beskyttelsessystemer reduseres for å takle de økonomisk vanskelige årene.
I det største skandinaviske landet, Sverige, har den sosialdemokratiske statsministeren Stefan Löven lovet å kutte den øverste marginalskatten med 5 %. Ifølge flere studier vil reduksjonen kunne stimulere økonomien nok til å føre til en samlet skattereduksjon.
Dette ville ikke vært tilfelle hvis den nordiske modellen fungerte slik dens ihuga talsmenn hevder.
Etter hvert som den demokratiske sosialismen avtar, beveger de nordiske landene seg bort fra statlig engasjement i økonomien, kutter skattene og reduserer generøsiteten til sine velferdsstater. Og for de som håper å kopiere Nordens modell i sitt eget land, bør det huskes at også der sprekker det, blir satt på prøve – flyktninger, økonomiske kriser og forvirrede globale prosesser.
Og ja – det er verdt å lære av det gode eksemplet med land som Sverige, Norge og Danmark, men direkte kopiering uten å tenke på detaljene har ikke hjulpet noen.
