FOKUS – Iran har vært plaget av store demonstrasjoner siden denne iranske kurderens død 16. september. De blir hardt undertrykt av politiet.
En del av den iranske befolkningen tar ikke av. Denne lørdagen 24. desember markerte den hundrede dagen med protester etter arrestasjonen og Mahsa Aminis død i Iran. 16. september døde denne 22 år gamle iranske kurderen, tre dager etter å ha blitt arrestert i Teheran av sedelighetspolitiet til “iført upassende klær», for hennes slør var “dårlig kledd”. Demonstrasjoner, sterkt undertrykt, har fortsatt siden.
En undertrykkelse slik at pave Frans for første gang nevnte Iran blant landene som er rammet av spenninger og vold, under hans tradisjonelle julebudskap denne søndagen. I følge FN (FN) ble mer enn 14.000 mennesker arrestert blant demonstrantene. I følge Menneskerettighetsaktivister i Iran, en gruppe som overvåker protestene i landet, har mer enn 18 000 mennesker allerede blitt arrestert. Mer enn 500 demonstranter ble drept, ifølge den samme gruppen.
Les ogsåÅ være kvinne i Iran: dykke inn i intimiteten til det usynlige knust av vekten av tradisjoner
Så hvor er vi etter litt over 100 dager med protestbevegelse? Le Figaro gjøre poenget.
SE OGSÅ – Mahsa Aminis død: iranerne i Istanbul samlet seg til støtte for mobiliseringen i landet deres
Er det fortsatt demonstrasjoner?
Siden Mahsa Aminis død har protesten ikke stoppet. Protestene fortsetter,i form av protestbølger», forsikrer Mahnaz Shirali, sosiolog og statsviter med spesialisering i Iran og forfatter av Vindu mot Iran: ropet til et kneblet folk (The Peregrines – 2021). “I noen byer er situasjonen lite opprørt, i andre er det mange demonstrasjoner», fullfører hun.
Les ogsåIran: “Et teokrati klar til å gjøre hva som helst for å overleve”
Ifølge henne, “roen har lagt seg i storbyene». “Man har inntrykk av at demonstrantene organiserer seg annerledes der: De vender seg mer mot sabotasjehandlinger», legger hun til. Omvendt forsikrer den iranske sosiologen med base i Frankrike at “protesten tiltar etter hvert som man beveger seg bort fra hovedstaden Teheran [située au nord du pays, NDLR] spesielt i regioner som er fratatt alt» og eksentrisk. Som i iransk Kurdistan (vest), regionen hvor Mahsa Amini var fra.
Les ogsåProtester i Iran: “Dødsfallet til Mahsa Amini har vekket iranske menn”
Ifølge den London-baserte nyhetskanalen for iranere Iran International , ga denne hundrede dagen med protester opphav til mange demonstrasjoner i flere distrikter i Teheran. alltid i henhold til Iran Internationaldemonstrasjoner brøt også ut i byene Mechhed (nord-øst), Sanandaj (vest) eller til og med Bandar Abbas (som ligger ved Persiabukta, i sør).
I Iran tar ikke utfordringen «fortsatt form for massedemonstrasjoner», sier David Rigoulet-Roze, assisterende forsker ved Institute of International and Strategic Relations (Iris), sjefredaktør for tidsskriftet “Orients Stratégiques” og forfatter av Den islamske republikken Iran i systemkrise (Harmatan – 2022).
Gatesinne, alltid ledet av ungdom, er mobil, det vil si at det kan ta “i et gatehjørne, for så å fortsette i neste by“.”De overrasker politiet, så snart de er klar over deres tilstedeværelse, forsvinner demonstrantene.», oppsummerer Mahnaz Shirali.
Dette gjør at demonstranter kan beskytte seg mot sterk undertrykkelse.
Øker undertrykkelsen?
For det akselererer. “Den iranske regjeringen ønsker å fremheve risikoen som demonstrantene har tatt», analyserer Clément Therme, foreleser ved Paul-Valéry University i Montpellier og førsteamanuensis ved International Institute for Iranian Studies. Undertrykkelsen er derfor tung. “Det er en forferdelig voldsomhet i landets etno-konfesjonelle periferi, spesielt i byene i iransk Kurdistan der revolusjonsgarden bruker tunge våpensier David Rigoulet-Roze. Slik er det ikke i andre byer der undertrykkelse ikke er militarisert».
I store byer som Teheran, “en atmosfære av terror har satt inn», legger Mahnaz Shirali til ifølge hvem “noen unge mennesker blir kidnappet for å imponere andre demonstranter». Ifølge henne erundertrykkelsen blir sterkere“og”Iran har ikke opplevd slike forbrytelsersiden minst 1994, da hun har analysert det iranske samfunnet.
Les ogsåFaezeh Hachémi, den frekke feministen som forstyrrer det iranske regimet
Samtidig øker dødsdommene. Siden midten av september har Iran ilagt dødsstraff for elleve mennesker og henrettet to. “Det er flere og flere summariske domfellelser og rettssakene varer i ti minutter”støtter Mahnaz Shirali.
Les ogsåShirin Neshat: «Sjelden har jeg sett iranere så forent i og utenfor landet»
På den ene siden ga den iranske høyesterett ordre om at den kurdiske rapperen Saman Seydi, truet med dødsstraff, skulle prøves på nytt, etter at han hadde anket sin domfellelse. På den annen side har mange personligheter blitt arrestert for deres støtte til demonstrantene, som f.eks skuespillerinne og kvinnerettighetsaktivist Taraneh Alidoosti. Forsvareren til den iranske fotballklubben Iranjavan Amir Nasr-Azadani er også truet med henrettelse, av samme grunn. “Fotball har en stor plass i iransk populærkultur, inkludert for kvinner som er utestengt fra stadion av religiøse årsaker, forklarer David Rigoulet-Roze. Regimet fortsetter på en kalkulert måte med spillerne: berøring av fotballikoner ville ha et dypt ekko i det iranske samfunnet»
Allerede 30. september hadde politiet skutt mot demonstranter samlet i Zahedan, en by som ligger i Baluchistan sørøst i landet, for å protestere mot voldtekten av en 15 år gammel jente som angivelig ble begått av en politimann. Minst 92 mennesker ble drept i løpet av denne dagen døpt “Bloody Friday” av menneskerettighetsforkjempere, ifølge NGO Iran Human Rights (IHR), med base i Oslo (Norge).
SE OGSÅ – Mahsa Aminis død: iranernes sinne
Kan protesten vare?
Uansett er det en god start. “Vi har en regjering som ikke har forhandlet siden 2019 og demonstranter som ikke ønsker å forhandle», tyder sosiologen Mahnaz Shirali som husker at demonstrantene ønsket “få ned regimet så snart protestene starter». “Det er nok ingen vei tilbake. Regimet er dødsdømt», støtter forsker David Rigoulet-Roze.
Les ogsåMahsa Aminis død: det er “hele Iran som nå demonstrerer”
For nå, mens det iranske regimet utvilsomt har blitt rystet, “brudd- eller vippepunktet er ikke krysset». “Det kan være hvis det var en samling av sinne med massedemonstrasjoner som det var saken i 1978 mot sjahen, han legger til. Noe som ennå ikke er tilfelle. “De to delene – demonstranter og makt – er derfor en del av en utmattelseskrig“, oppsummerer han. “Det er en revolusjonerende dynamikk som strengt tatt ennå ikke er en revolusjon, men som kan bli en.“.
