Forvandlingene til bulgarere i løpet av dette året har ikke vært uvanlige – fra harme og hat til kjærlighet og medfølelse, empati og frivillighet. Harme og hat mot våre urfolkspolitikere fortsatte å vokse, fordi de ikke fant styrken til å forene seg i folkets navn, i navnet til Bulgarias fremtid.

Men på den annen side, det året vårt folk ble klokere, reduserte skillet mellom oss, i motsetning til 2021, hvor vi på grunn av pandemien var klare til å stigmatisere til og med en urbefolkningsbror eller søster på grunn av hans holdning til vaksiner, for eksempel.

I dag er dette ikke lenger tilfelle. Vi puster roligere, vi lever mer rolig, vi elsker hverandre mer, selv om vi er fattigere, har krisen – politisk og økonomisk – smittet oss.

Og det beste er at en egenskap av det bulgarske har påtvunget seg, som har blitt noe glemt. Det er empati og vilje til å hjelpe.

Og nå, på slutten av dette vanskelige året for oss alle, er det på tide å si i det minste en “takk” til de menneskene som ikke sparte krefter eller penger og gikk for å fjerne gjørmen fra hjemmene til familier i nød i Karlovsko, eller sendte alt nødvendig for dem. Og for andre som har gått lenger i å hjelpe redde ukrainere på flukt fra krig.

Det er så mange frivillighetshistorier i år at de ikke kan fortelles i ett innlegg. Vi fortalte dem og vil fortsette. Men man kan ikke unngå å bli rørt av ofrenes dype takknemlighetsord, som dette:

“Takk til alle i Karavelovo som støttet meg. Jeg gikk gjennom vanskelige dager og måneder etter at elven vasket bort huset jeg bodde i. To måneder i et drivhus og to måneder i en varebil, men jeg overlevde flommen.

Jeg ønsket fødselen og julen velkommen med din støtte.

Takk, Yova Georgieva, Ivan Gerasimov, Fader Raphael og Nedka Klisurova. Og til Dimitrina Koleva, som støttet meg materielt og moralsk. Hans støtte hjalp meg til å overleve blant ufølsomme mennesker.

Jeg takker oppriktig Elena og Lubo Ginzarovi fra Stara Zagora for deres hjelp og støtte. Med donasjonen deres ønsker jeg det nye året hjertelig velkommen.

For meg er dere alle engler fra himmelen, sendt til jorden for å gi glede og håp.

Gud velsigne deg for dine gode gjerninger. Vær sunn og kanskje bare gode ting skjer med deg.

Godt nytt år 2023.

Måtte det være fredelig og fruktbart for oss alle!

Jeg omfavner dere velgjørere!

Og mer:

“Når du får en gave i en pose med en påskrift som dette, hva gjør du?!

Jeg gråt! Hjertet mitt er ikke lenger stort nok til å inneholde all den vennligheten og skjønnheten som folk herfra og andre steder fyller oss med! Jo styggere landskapene rundt oss, jo vakrere er hjertene som kommer for å gi oss mot og varme!

Dere er forfatterne av englesangen som redder oss!

Kjære fantastiske mennesker, vi elsker dere!”

I dag oppdaget jeg helt tilfeldig at bulgarere, selv fra så langt unna som Norge, hjalp ofrene. Mitko Georgiev, som bor i Fauske, organiserte tre tonn dyrefôr til innbyggerne i Bogdan og Karavelovo. Hvem skulle trodd på et slikt tidspunkt at dyrene også led mye. Men det finnes slike mennesker.

I dag, noen minutter før ankomsten av det nye året 2023, viser vi at det ikke er noen parallell virkelighet, at vi alle er her og nå. Og for det “gode” som er gjort, skylder vi en dyp ærbødighet til disse vanlige menneskene. Måtte det gode forbli i året som kommer!