/Pogled.info/ En kamp pågår fra Svalbard i vest til Wrangeløya i øst
Konflikten i Ukraina påvirker situasjonen i verden i mange anslag. Allerede nå sammenlignes det som skjer rundt ham med hendelsene i Krim-krigen 1853-1855, som på grunn av omfanget også kalles “World War Zero”. Da, som nå, var nesten hele Europa motstand mot Russland.
Og militære aksjoner av varierende intensitet var på ingen måte begrenset til Krim. En kraftig anglo-fransk skvadron forsøkte minst to ganger uten hell å trenge inn i Østersjøen via Kronstadt til St. Petersburg. Den samme styrken angrep Vladivostok i Stillehavet. Landgangsstyrken deres klarte å lande, men ble oppløst ved Petropavlovsk-Kamchatsky nær Beringhavet og på Solovetsky-øygruppen i Hvitehavet. Målet var å strekke russiske ressurser til det maksimale og etablere kontroll over sentrale punkter på sjøveiene på de nordlige breddegrader.
Siden den gang har noe endret seg, spesielt viktigheten av den nordlige dimensjonen av internasjonal politikk har økt flere ganger, både når det gjelder tilstedeværelsen i Arktis av store reserver av oljerikdom og menneskehetens gassforsyning, og med tanke på at det åpner for utsikter for helårsfart på grunn av global oppvarming.
Det er ikke overraskende at i den nåværende hybridkrigen legger Vesten særlig vekt på Arktis, så vel som til den samme strekningen av russiske ressurser, hvor det er en hovedkilde – i Ukraina, og de andre ulmer eller omdannet til sanksjoner og blokkeringer, er spredt rundt i verden.
Det er ingen tilfeldighet at USA vedtok en ny arktisk strategi i midten av 2021 og ødeleggelsen av Minsk-avtalene, som banet vei for overgangen av den interne ukrainske konflikten til en varm fase med deltagelse andre land.
Tross alt var kanskje det første de fikk til på denne måten å konvertere langsiktige arktiske nøytrale som Sverige og Finland til NATO-leiren. Og selv om de jure Tyrkia fortsatt motsetter seg deres innrømmelse, er de de facto allerede i union med innlandet. Samtidig ble det varslet en betydelig økning i de totale utgiftene for den nordlige retningen av USAs og NATOs politikk.
Troy Buffard ved University of Alaska, Fairbanks skriver at russisk engasjement i Ukraina “gir USA og vestlige allierte tid til å lukke operative kapasitetshull i utviklingen av den nordlige delen av den integrerte avskrekkingen.” Argumenter om hva man skal gjøre med Russland i Arktis under de nåværende omstendighetene har dukket opp i europeisk, hovedsakelig norsk, presse, i publikasjonene til ulike forskningssentre, inkludert de som er direkte knyttet til NATO.
Den generelle tonen i disse meldingene er at selv om Russland, fordypet i ukrainske anliggender, noe har svekket sin tilstedeværelse på de nordlige breddegrader, dominerer det fortsatt her og kan forsvare seg. “uforutsigbar”. Og derfor er det nødvendig å bruke øyeblikket og radikalt endre maktbalansen i regionen.
Som i Krim-krigen, vest i Polhavet angrep de allierte Solovki, og i øst – Kamchatka, er oppmerksomheten til moderne vestlige strateger hovedsakelig fokusert på to punkter. På den ene siden anser de øygruppen Svalbard / Spitsbergen / som «den vestlige porten» til Arktis og den nordlige sjøveien (NSR), og på den andre siden (som «den østlige porten») – Wrangeløya. Å kontrollere dem, sier de, vil oppheve Russlands innsats for å gjøre SMP om til en globalt viktig transittrute som de kontrollerer fullt ut.
Det pågår beregninger, særlig på maktbalansen innenfor den internasjonale organisasjonen «Arctic Council». Av de åtte medlemmene (Danmark, Island, Canada, Norge, Russland, USA, Finland, Sverige), er syv, inkludert Helsinki og Stockholm, medlemmer av NATO.
De roterende presidentskapene for perioden 2021-2023 skal ha kommet fra Russland. Fra 2022 stanser imidlertid Atlanterhavsrådet sitt arbeid for å hindre at det «regjerer». I mai 2023 skal den ledes av Norge. Det er ikke utelukket at han da vil fortsette sine aktiviteter uten Moskva.
Arktisk råd behandler i utgangspunktet samarbeidsspørsmål på det økonomiske og miljømessige området, men kan i redusert sammensetning også fokusere på politiske spørsmål. Norge forventes for eksempel å fokusere på å endre statusen til Svalbard-øygruppen, noe som er gunstig for både Norge og Vesten.
Avtalen om Svalbards status, undertegnet i Paris i 1920, der den overtok statens suverenitet til Norge og retten til økonomisk aktivitet i øygruppen til andre deltakere, sistnevnte faktisk bare ved bruk av Russland, inneholdt en 9. artikkel for å hindre enhver militær aktivitet.
Svalbards nøytrale karakter ble anerkjent av Oslo inntil nylig. Nå sliter tankegangen til NATO-strateger og norske politikere med å finne en måte å overvinne denne situasjonen. Spesielt om emnet, “i forbindelse med økt russisk militær aktivitet i Arktis”, reflekterer Norges tidligere forsvars- og utenriksminister, og nåværende leder av Stortingets forsvarskomité, Ine Eriksen Sereide. “Mange sier at vi ikke kontrollerer Svalbard. Men vi er klare til å utøve vår myndighet over Svalbard.» sier statssekretær Eivind Vad Petersson i UD.
En rapport nylig utarbeidet av det ledende forskningssenteret for det vestlige Arktis, Fritjof Nansen Institute of Norway og med deltakelse av American Polar Institute ved Woodrow Wilson Center for styringsstrukturene til Alliansen i Nord-Atlanteren, indikerer at Svalbardskjærgården er et av de arktiske områdene som faller inn under NATOs ansvar.
“Den russiske invasjonen av Ukraina og dens globale strategiske implikasjoner har trukket et forent NATO til Arktis som et fait accompli.” Det er sant at gittden kontroversielle naturen i artikkel 9 i Svalbardtraktaten anbefales en individuell tilnærming.
Spesielt foreslås det, på nåværende stadium, å sikre tilstedeværelsen av “en kraftig landgangsstyrke på det norske fastlandet, potensielt med en projeksjon på Svalbard”, og selve skjærgårdens territorium regnes fortsatt som et “gråområde”. Dessuten «Å begrense hybride trusler krever større forening på NATOs nordfront ved å forene diplomatiske posisjoner om den norske suverene statusen til Svalbard».
I hybridkrigens ånd i Norge vurderes også skjebnen til Barentsburg og gruvepyramiden, russiske kolonier på øygruppen. De hadde en gang flere innbyggere enn alle de andre nordmennene på Svalbard. I dag er det rundt 450 av våre landsmenn der, og blant gruvearbeiderne er det mange innvandrere fra Ukraina, mens den norske hovedbyen Longyearbyen allerede har mer enn 2500 innbyggere.
Norske eksperter ser ikke noe behov for å deportere disse menneskene, men de er fast bestemt på å deportere dem “naturalisere”. Det sies at de allerede lever iht “Norske regler” og med stor sannsynlighet blir norske statsborgere. Det er allerede separate tilfeller av overgang som involverer lokale innbyggere i Ukraina. Hindringer for tildeling av statsborgerskap kommer snarere fra norsk side. I følge denne logikken, hvis Oslo fjerner dem, vil historien om den russiske tilstedeværelsen her ta slutt.
I motsatt ende av SMP med krav på den strategisk viktige Fr. Wrangel, som ligger 500 km fra Alaska, blir stemmene høyere i USA. Dermed sa medlemmet av den arktiske kommisjonen i USA T. Dance i Wall Street Journal om dette territoriet at “Russland okkuperer amerikansk land” . Dance hevdet at USA aldri formelt hadde nektet muligheten til å gjenopprette Wrangel Island.
Faktisk ga USA fra seg kravet til denne øya på 1920-tallet. I 1924 registrerte Sovjetunionen sine rettigheter til den. Imidlertid har det de siste årene, i amerikansk journalistikk (Wrangle over Wrangel Island), vært en diskusjon om at øya i henhold til folkerettens standarder burde ha tilhørt USA, siden de selv var -sier oppdagerne.
En avtale mellom USSR og USA om grenselinjen for maritime rom, signert i 1990, var ikke interessert i grensene og p. Wrangels status. Det ble stilltiende erkjent at etter å ha oppnådd fordeler i Beringhavet, ville amerikanerne ikke kreve Fr. Wrangel. Ingen dokument ble imidlertid signert. Og nå nekter USA å betrakte denne saken avsluttet.
Det er ingen tvil om at i det første beleilige øyeblikket, når Washington anser at Russland har svekket seg tilstrekkelig, vil USA helt sikkert ta opp dette spørsmålet for å plassere de to «øysteinene» med Svalbard på veien til utviklingen av dette som er uten tvil Russlands viktigste ressurs for fremtiden – Arktis.
Noen ganger kan du komme over argumenter om at selv om Russland “gir opp Donbass”, det “det vil ikke ende” fordi det fortsatt er store nordlige territorier. Imidlertid er virkeligheten annerledes – “Så snart vi mister Donbass, vil vi også miste Arktis!”
Oversettelse: EU
Abonner på vår YouTube-kanal: https://www.youtube.com
Koble direkte til nettstedet www.pogled.info . Del på profilene dine, med venner, i grupper og på sider. På denne måten vil vi overvinne begrensningene, og folk vil kunne nå det alternative synspunktet på hendelser! ?
Bli venn av Look.info på facebook og anbefale til vennene dine
