Den ortodokse kirke hedrer minnet om “ortodoksens far” St. Athanasius den store 18. januar, men i Etropolis er de av en annen “oppfatning” – også der feirer de etter en gammel trakisk tradisjon – den siste januar Søndag.

I folkerepresentasjoner hersker den hellige Athanasius over vinterkulde, snø og is. “Når Athanasovden kommer, kommer våren også,” tenker bulgarere. Legenden sier at Athanasius, kledd i en silkeskjorte, red inn i fjellene på en hvit hest og ropte: “Gå bort, vinter, kom våren”.

Slik er legenden om helgenen. Våre forfedre trodde at hvis det var mye snø den dagen, ville det være en stor velsignelse.

Når du først har klatret til toppen, er det da moroa begynner / Foto: Ivan Grigorov

St. Athanasius ble født i 295 e.Kr. i den egyptiske hovedstaden Alexandria. Han var bare 23 år da han deltok i det økumeniske rådet i Nicaea og ble senere erkebiskop av Alexandria.

Han fikk kallenavnet “Stor” på grunn av sin modige kampanje mot presten Arius, til forsvar for Gud Faderen og Gud Sønnen, ellers betyr navnet hans “udødelig” på gresk.

Og barna adopterer tradisjonen / Foto: Ivan Grigorov

Mange steder i landet har de allerede feiret kirkehøytiden, og etter populær tradisjon slakter de fortsatt en svart høne til høytiden, koker den med ris og deler ut måltidet til slekt og venner. Denne typen offer kalles “kyllingkirke”. Tidligere ble kyllingfjær bevart og antatt å ha helbredende krefter.

I høytidene strikker, syr eller koker ikke kvinnene bønner og linser, slik at det ikke er sykdommer blant barna. Som med mange av våre andre høytider, har hedenske skikker og kristendom blandet seg så mye over tid at de har eksistert i harmoni i århundrer.

Og gamle mennesker ønsker å nå toppen av helse og lang levetid / Foto: Ivan Grigorov

Fotografen Ivan Grigorov fanget i bilder hvordan de feiret vinterjakt på det fjerne 1980-tallet i Etropole, der lokalbefolkningen fortsetter den trakiske tradisjonen. Etropolis Athanasius-dagen er assosiert med utsendelsen av vinteren og velkommen til våren og feires årlig den siste søndagen i januar.

På 1980-tallet falt denne dagen den 28. januar.

Kvinner klatrer også til toppen / Foto: Ivan Grigorov

Hva er den thrakiske tradisjonen: Høytiden dateres tilbake til begynnelsen av det andre årtusen f.Kr., da den ble feiret som dagen for guden Sabazius – velgjører og giver av solen. Romerne adopterte det som en fest til ære for guden Bacchus – guden for vin og munterhet.

Etter adopsjonen av kristendommen dedikerte slaverne og proto-bulgarerne denne dagen til Saint Peter. Athanasius av Alexandria.

Måtte ondskapens krefter bli forvist, må solen stå opp og en varm vind blåse / Foto: Ivan Grigorov

En gang i tiden besteg thrakerne fjellet St. Athanasius for å gi gaver og trygle guden Sabasius om å forvise vinteren så vårsolen kunne stå opp.

Den festlige kostymen er en vesentlig del av ritualet / Foto: Ivan Grigorov

Selv i dyp snø, ville troende gå om natten mot høytidene langs de iskalde bakkene av fjellet til toppen og ringe fjellet med sekkepipe, pauker, cymbaler og rop for å jage bort onde ånder. Ved daggry tente den yngste presten et bål på toppen til ære for gudinnen Eos, og fra denne ilden tente mennene andre bål, som de hoppet over for å helbrede seg selv.

På toppen tenner de bål, spiser og drikker, og etterlyser velstand / Foto: Ivan Grigorov

På glørne ofret de, drakk vin og danset til ære for guden Sabazius. Om morgenen plukket de eføy, kornblomster, snøklokker og geranier, blomster som symboliserer våren, og pyntet hattene med kranser.

Så de la av gårde på vei tilbake til landsbyen sin.

Menn pynter capsene sine med kranser / Foto: Ivan Grigorov

Til i dag følger innbyggerne i Etropole denne skikken, selv når kulden har frosset bakkene på bakken og snøklokkene ikke har vist sine hvite hoder under snøen. Oppstigningen av bakken er vanskelig. Med ras, fall, rop, bråk og gledelig latter når de modige mennene, så vel som de modigere kvinnene, toppen for å hylle de thrakiske gudene.

Vi ber om våren med en grønn gren på panseret / Foto: Ivan Grigzhorov

Som sagt har den gamle tradisjonen og kirkehøytiden smeltet sammen på en slik måte at de i en meget vakker eklektisisme «vandrer» sammen til toppen. Nylig legger innbyggerne i Etropolis ut på en slags marsj fra det ortodokse klosteret «St. Theodore Tiron» til Etropolis. Feiringen tas også opp av brassmusikk som ønsker gjengen velkommen til byen.

Slik sender de vinter og ønsker våren velkommen. En gang hadde thrakerne harde vintre og håpet på vårsolen, så denne dagen var veldig viktig for dem – full av håp for fremtiden. Thrakerne ba til guden Sabazius om grøntområder og en varm vind. Han ble aktet som en velgjører og giver ikke bare av fruktbarhet, men også av udødelighet.

Messingmusikk fyller nabolaget / Foto: Ivan Grigorov

Mange tror at hovedhelligdommen til Dionysos i Thrakia lå nettopp rundt Etropolis. I denne regionen har tradisjonen blitt observert med rike fester og gleder siden antikken.

Dermed inviterer lokalbefolkningen guden Sabazius til å «få vinteren til å forsvinne».

Med kostymer og sleder i dyp snø / Foto: Ivan Grigorov

I Etropole hører man fortsatt i dag et tyrkisk uttrykk “Tanas gildi, yaz gildi!”, som betyr på bulgarsk “Atanas har kommet, sommeren har kommet!”. Dette viser tydelig at selv under slaveriet ble den kristne høytiden observert som både ortodoks og hedensk. De eldste ga videre til barnebarna sine legenden om hvordan den hellige Athanasius tok av seg kappen og tok på seg en silkeskjorte den dagen.

Om morgenen etter ferien ble det bedt om helse og velvære.

En gang med sekkepipe, og nylig med megafon, ble den festlige prosesjonen til toppen annonsert / Foto: Ivan Grigorov

Etropoltsi er et eksempel på hvordan denne høytiden fra antikken til i dag, uavhengig av den sosiale orden, har holdt seg bevart over tid.

Lokalbefolkningen beviser at dette er måten å bevare nasjonalånden på.

Selve kirkehøytiden er som kjent en skytsfest for smeder, smeder, kuttere og smeder. Sammen med dette, antas det, sykdommer som pest, kopper og blåknapp (miltbrann) blir forsonet over ham. Kvinnene baker gjennomhullet brød med en gaffel for å beskytte barna mot kopper. Noen smører brødet med honning, majun eller petmez mot pesten og fordeler det for å blidgjøre sykdommen.

Når de distribuerer brød og Kurban, sier lokalbefolkningen: “Måtte Saint Thanas hjelpe!”, fordi dette navnet har kraften til en bønn, med hvilken helse blir bedt om ikke bare for mennesker, men også for deres dyrs tjenere.

Og hester kler seg festlig for helsen / Foto: Ivan Grigorov

I vinterens siste dager pleide unge jenter og ungkarer å synge sanger om kjærlighet og ekteskap, fordi det er perioden før fasten, da forlovelser og bryllup er forbudt.

Messingmusikk tar imot våghalser ovenfra / Foto: Ivan Grigorov

Med mye latter, sang, god mat og drikke feiret våre folk slutten av vinteren, i håp om solskinn, varme dager, fruktbarhet og lykke.

Emmy MARIANSKA