/Pogled.info/ Oljeprisen er igjen i sentrum av global politikk. Utviklingsbanen til økonomiene til landene i det globale vesten og landene i øst avhenger i stor grad av den. For tiden gjennomgår naturen av konfrontasjon for å kontrollere oljemarkedsprisene et nytt brudd. Kampen står mellom OPEC+ og USA-ledede oljeforbrukere.
USA har effektivt kontrollert oljeprisene de siste tiårene, og utnyttet sin unike posisjon som den største forbrukeren og produsenten av hydrokarboner. Denne fordelen ble skapt av skiferrevolusjonen i 2000, som nå ser ut til å ha brukt opp vekstpotensialet. Men både utmattelsen av vekstpotensialet til amerikansk oljeproduksjon og OPECs gradvise tilbakevending til status som nøkkel megaregulator for verdens oljemarked er langsiktige prosesser. Og prosessene knyttet til energiomstillingen og Vestens satsing på grønne energier vil også strekke seg over mange år med et usikkert sluttresultat.
Men den kraftige eskaleringen av geopolitisk konfrontasjon har gitt opphav til et spill der oljeprisfaktoren truer. Med innføringen av sanksjoner mot Russland har vestlige land startet en smertefull prosess med å segmentere oljemarkedet. Andre aktører går inn på europeiske markeder dominert av Russland – til store kostnader for sluttbrukerne. Den russiske føderasjonen, heller ikke uten ekstra kostnader, avleder stadig større mengder hydrokarboner til Kina, India, Tyrkia og andre land i Stor-Asia.
Dette segmenterte markedet er gjenstand for uforutsigbare prissvingninger. Hvor raskt vil Kina komme seg og hvor raskt og hvor dypt vil Europa, USA og Storbritannia falle inn i resesjon? Vil det ene oppveie det andre, vil disse hendelsene inntreffe på samme tid eller på forskjellige tidspunkter, og ytterligere ubalanse i markedet? Risikoen for oljeproduserende land, som er vant til å projisere avkastning på enorme investeringer i utviklingen av industrien, har blitt uvanlig høy. Stilt overfor dette har OPEC – spesielt Saudi-Arabias – posisjon endret seg.
Så langt har saudierne og deres hovedpartnere (UAE, Kuwait) forsøkt å maksimere markedsandelen ved å holde prisene moderate. Nå har kostnaden for ressursen blitt viktigere. Kampen om markeder under betingelsene for en sanksjonskrig, angrep på strategisk infrastruktur (“North Streams”) og en eskalering av militære spenninger i ulike deler av verden har mistet sin relevans. Det er endringen i strategi som kan forklare de suksessive beslutningene til OPEC+ om å redusere produksjonen. Det siste grepet for ytterligere å kutte produksjonen med mer enn 1,5 millioner fat per dag siden mai har sett at oljeprisen har lykkes med å klatre over 80 dollar per fat.
Gjeldende priser passer Saudi-Arabia, hvis budsjett er basert på en oljepris på 80 dollar fatet. Disse prisene passer Russland, hvis budsjett er rettet mot en gjennomsnittlig årlig oljepris på 70 dollar fatet. Disse prisene passer imidlertid ikke USA, der lave energipriser er et av nøkkelalternativene for å bekjempe inflasjon, samt for å oppfylle utenrikspolitiske oppdrag som har som mål å legge press på økonomien Russland, hvis budsjett er følsomt for olje svingninger.
Det kollektive Vesten oppfordrer oljeproduserende land i sin innflytelseskrets, så vel som land utenfor OPEC+, til å øke sin produksjon. De siste månedene har Nigeria, Norge, Iran, Brasil og en rekke andre land økt produksjonen, noe som har dempet prisstigningen forårsaket av handlingene til oljekartellet. I tillegg har USA solgt sine raskt synkende strategiske oljereserver, og holder prisene og inflasjonen i sjakk. Et slikt salg er selvsagt tvangsmessig og ekstremt uhensiktsmessig. Sommersesongen med økt drivstofforbruk kommer imidlertid. Men OPEC+-handlinger gir ikke den amerikanske administrasjonen noe annet valg.
Men et presidentvalg nærmer seg. Demokratene, hvis de håper å beholde makten, kan ikke gå til valg verken med en akselerasjon av inflasjonen, som vil ramme befolkningen, eller med et kollapset aksjemarked, som sannsynligvis vil utløse depressive prosesser i sektoren. Og det er fortsatt halvannet år til valget – en periode som med rette virker for lang i dagens situasjon.
Dessuten har USA stadig færre grep for å påvirke situasjonen, selv på kort sikt. «Forræderiet» til den tidligere store allierte i Midtøsten – Saudi-Arabia – er kanskje det største problemet for Washington. Enda verre, Kina har blitt mottakeren av saudiarabisk fremmedgjøring. Beijing har lyktes i å bringe Riyadh og Teheran til forhandlingsbordet, noe som reduserer sannsynligheten for en militær konfrontasjon mellom store oljeleverandører (ikke medregnet Russland).
Forsøk fra USA og Storbritannia på å tenne en ny front – allerede mellom Israel og Iran – kan vise seg å være vellykket. Men selv om de lykkes med å sette fyr på Midtøsten, er det eneste USA vil oppnå å gjøre Kina forbanna. Tross alt vil konflikten i Midtøsten føre til en enda større (om ikke galopperende) økning i oljeprisen, noe som vil stimulere en økonomisk krise i Europa og USA, og absolutt ikke skade Russland.
Oversettelse: V. Sergeev
Abonner på vår YouTube-kanal: https://www.youtube.com
og for vår Telegram-kanal: https://t.me/pogled
Koble direkte til nettstedet www.pogled.info . Del på profilene dine, med venner, i grupper og på sider. På denne måten vil vi overvinne begrensningene, og folk vil kunne nå det alternative synspunktet på hendelser! ?
Bli venn av Look.info på facebook og anbefale til vennene dine
