Morgenen 29. november 1970 var iskaldt i Bergen. En far vandret imidlertid inn i den vakre, men mørke dalen Isdalen med sine to små døtre. Imidlertid oppdager de tre et grusomt syn – den forkullede kroppen av en kvinne ligger mellom steinene nær den svingete stien.
Den døde kvinnen er i boksestilling – med knyttet never. Isdalen eller Isdalen er også lokalt kjent som “Dødens dal” på grunn av tilfeller av selvmord samt dødsfall av turister tapt i tåken.
Men kvinnen ser ikke ut som en turist, og stedet der kroppen hennes ble funnet er langt unna de vanlige rutene.
Det tok timer før faren og de to døtrene kom til Bergen for å inngi en anmeldelse og etterforskerne nådde det forkullede liket. Carl Halvor Aas var på vakt på politihuset da de fikk oppringningen.
“Jeg husker at jeg klatret opp på fjellet og lurte på hvor vi skulle. Det var veldig bratt og ufremkommelig rundt oss. Liket var sterkt forbrent, spesielt i fronten, samt ansiktet og håret. Vi så ingen brannskader på baksiden, sier Aas.
Foto: POLITIET/STATSARKIVET I BERGEN
Fra første befaring kommer etterforskerne over merkelige ting. Etikettene til den døde kvinnens klær er kuttet ut og noen få gjenstander – smykker, en knust paraply, en klokke og flere flasker – er plassert ved siden av kroppen, som rituelt. Merkene deres er imidlertid også forsiktig fjernet. Det var ingen tegn til ildsted eller hvor det var påsatt brann. Rettsmedisinere fant også restene av et par gummistøvler og nylonstrømper. Ingen av funnene bidrar imidlertid til å fastslå kvinnens identitet. Dermed blir hun «Isdalens kvinne» i sak 134/70.
Obduksjonen
Den rettsmedisinske undersøkelsen er heller ikke særlig nyttig for å avdekke mysteriet. Kvinnen var omtrent 164 cm høy, med langt mørkebrunt hår, et lite rundt ansikt, brune øyne og små ører. Hun antas å være mellom 25 og 40 år og håret er bundet tilbake i en hestehale med et hvitt og blått bånd. Ifølge patologen hadde hun aldri født eller vært gravid.
Rettsmedisineren fant over 50 sovemedisiner i magen hennes som ikke hadde begynt å fordøyes da hun døde, samt sot i lungene, som gjorde at hun levde mens hun brant. Det ble funnet bensinspor på liket og halsen hans ble skadet, men eksperter vet ikke om dette skyldes et fall eller som følge av et voldsomt slag fra en menneskehånd. Kvinnen har også gullkroner, noe svært uvanlig for skandinaviske land på den tiden og typisk for Orienten og deler av Sør- og Sentral-Europa. Til syvende og sist ble rettsmedisinerens konklusjon at Isdal-kvinnen hadde tatt sitt eget liv, med den spesifikke dødsårsaken som sovemedisiner og kullosforgiftning, hvor nivåene var svært høye i blodet hennes.
Foto: POLITIET / STATSARKIVET I BERGEN
Etterforskning og ledetråder
Tre dager etter at liket ble funnet i Isdalen, fant kriminalteknikere to store kofferter som ble lagt igjen for oppbevaring i bagasjerommet på Bergen stasjon. Fra et par briller i en av dem klarer de å trekke ut et fingeravtrykk som matcher avtrykkene til den avdøde kvinnen. I de to koffertene er også rutetider, kart, parykker, børste og kam, noen teskjeer, sminke, eksemkrem (lappen er også fjernet), klær, notatbok og penger i ulike valutaer. Sedlene og myntene er norske, sveitsiske, belgiske og britiske mark, og tyske mark er skjult i foret på en av koffertene.
Politiet gikk langt for å finne ut hvor noen av gjenstandene var kjøpt. De kontaktet til og med en butikk i Paris hvor de oppdagede kosmetikkene ble solgt. Men alt mislyktes, og oppdagelsen av koffertene, i stedet for å fremme etterforskningen, reiste enda flere spørsmål.
Til tross for skuffelsen fant etterforskerne to viktige spor – en notatbok og en handlepose fra en skobutikk i Stavanger. Byen ligger ca 210 kilometer fra Bergen.
Et kriminalteknisk team ble umiddelbart sendt til stedet, som intervjuet eierens 22 år gamle sønn, Rolf Rørtved. Den unge mannen husker godt kvinnen, som han er sikker på er en utlending fordi hun snakket engelsk med aksent. Hun hadde kommet til skobutikken i Stavanger rundt tre uker tidligere, og spurt om å få kjøpe gummistøvler. Rolf beskrev henne som “en pen, veldig velkledd, svarthåret kvinne”. Han fortalte etterforskerne at hun lenge valgte støvler, helt til hun endelig slo seg til ro med en modell som i 1970 ble brukt av halvparten av Norges kvinnelige befolkning.
Foto: BERGEN STATSARKIV
Men Rolf husket noe annet – kvinnen ga fra seg en merkelig lukt, som han senere kjente igjen som hvitløk (På 1970- og 1980-tallet ble hvitløk ikke mye brukt i Norge, så for mange er lukten ikke gjenkjennelig – merk).
8 falske identiteter
Etter å ha fått Rolf Rørtveds beskrivelse, tar de håpefulle etterforskerne neste steg – en omvisning på Stavangers hoteller. I hver av dem spurte de personalet om en kvinne som tilsvarer disse dataene hadde bodd hos dem. Og til slutt på St Svithun Hotel, ikke langt fra skobutikken, smilte lykken til dem. Resepsjonisten bekreftet at en kvinne bodde hos dem i noen dager, som han beskrev som: “mørkhåret, gyllen hud og bred hofte, ikke feit, snakker engelsk med aksent”. Ifølge manageren registrerte hun seg som Finella Lorque og sa at hun var fra Belgia. Og da en av tjenestefolkene husket å ha sett fru Lork iført et par gummistøvler, som de kjøpte på Rørtveds butikk, så rettsmedisinerne en lysstråle – Finella Lork var deres kone Ysdalen.
Gleden over gjennombruddet i etterforskningen ble imidlertid kortvarig. En sjekk av hoteller i Bergen viste at ingen gjester med det navnet hadde bodd på noen av dem. Etterforskerne fikk vite at identiteten var falsk.
Foto: Rikskriminaletaten – KRIPOS
Så vendte innsatsen seg til det andre viktige stikkordet av kofferter – notatboken. På den første siden var det skrevet tall og bokstaver med blått blekk, som en slags kode. Ved hjelp av dekrypteringseksperter ble notatene i notatboken funnet å samsvare med ulike datoer og steder over hele Norge hvor Isdalen-kvinnen oppholdt seg.
På 1970-tallet, i det skandinaviske landet, for at en utlending skulle få plass på hotell, måtte han fylle ut et spesielt skjema med navn, adresse, passnummer og signatur. Så, ved hjelp av hotelljournalene, koden lest fra notatboken og beskrivelsen av det mystiske offeret, gjør kriminalteknikeren en ny oppdagelse – i flere uker reiste kvinnen fra Isdalen over hele Norge ved hjelp av 7 pass med forskjellige navn:
- Geneviève Lancet fra den belgiske byen Louvain bodde på Viking Hotel i Oslo fra 21. til 24. mars 1970.
- Claudia Tilt fra Brussel bodde på Hotel Bristol i Bergen 24. og 25. mars
- Fortsatt under samme identitet – Claudia Tilt – sjekket inn på Skandia Hotel i Bergen fra 25. mars til 1. april
- Claudia Nielsen fra Gent var på KNA Hotel i Stavanger 29. og 30. oktober
- Alexia Zarne-Merhez fra Ljubljana bodde på Hotel Neptune i Bergen fra 30. oktober til 5. november
- Vera Jarl fra Antwerpen besøkte Hotel Bristol i Trondheim fra 6. til 8. november
- Fenella Lorck bodde på St Svithun Hotel i Stavanger fra 9.-18. november
- Som fru Leenhouvre var hun gjest på Hotel Rosencrantz i Bergen 18. og 19. november.
- Og siste innspilling er igjen som Elizabeth Leenhouvre fra Oostende på Hotel Hordaheimen i Bergen fra 19. til 23. november
Foto: Skjermdump/Google Earth
Senere ble det klart at Isdalens kone oppholdt seg i Paris som Vera Schloseneck. Dette er den åttende falske identiteten.
Ansatte ved noen hoteller i Norge husker gjesten, og beskrev henne som “en selvsikker, velkledd kvinne som reiser mye og ofte vil bytte rom. Hun så ut til å være i slutten av tjueårene og hadde et gap mellom pannetennene.” Hun snakket fire språk – engelsk, flamsk, tysk og fransk, men brukte ofte tyske uttrykk for å kommunisere på engelsk.
Foreign Service Agent – Versjonen som aldri har blitt offentlig bekreftet
To måneder etter funnet av det forkullede liket ved Bergen, står norsk politietterforskning i fastlåst tilstand. Avsløringene og sporene som ble funnet, fører til én hovedversjon, som imidlertid aldri har blitt bekreftet offentlig – Isdalens kone er en utenlandsk spion. Under den kalde krigen opererte mange utenlandske etterretningsagenter, inkludert russere og israelere, i Norge. Og samtidig som den mystiske kvinnen var i Bergen, pågikk NATO våpenprøver i Norge. Kontroller viste at alle identitetsdokumentene til den avdøde kvinnen var falske og at ingen kvinne med beskrivelsen hennes var etterlyst i noe land. Det har ikke kommet inn en eneste anmeldelse siden norsk politi sendte ut et angivelig portrett.
I februar 1971 erklærte etterforskerne derfor saken avsluttet. 5. februar ble Isdalens kone gravlagt i Bergen. 18 personer er til stede ved seremonien i den katolske kirken – alle er politimenn. Kisten er laget av sink slik at hvis hun noen gang blir gjenkjent, kan hun fraktes til hjemlandet.
Foto: POLITIET / STATSARKIVET I BERGEN
Den dag i dag, 53 år senere, har ingen lett etter kona til Isdalen. I 2016 gjenopptok norske etterforskere imidlertid arbeidet med saken, da det nå var mulig å bruke DNA-teknologi. En mulighet som rettsmedisinerne på 1970-tallet ikke hadde.
Analyse av kjeven og tennene hennes indikerer at den mystiske kvinnen var nærmere 40-årene (til og med 45), ikke 30. En ny kjemisk analyse av tennene hennes avslører at hun kan ha forlatt Øst- eller Sentral-Europa i regionen Nürnberg. Tyskland eller det vestlige Frankrike, enten rett før eller under andre verdenskrig.
Alt dette gir håp om at kanskje snart vil det mystiske dødsfallet i Isdalen ved Bergen bli løst. Og kona til Isdalen får hvile i fred.