Ernest Shackletons 800 km åpne båtreise – 1916
Antarktis oppdagelsesreisende Sir Ernest Shackleton (avbildet over, helt til høyre, med Eric Marshall og Frances Wilde) begynte i 1914 med et oppdrag om å være den første til å krysse Antarktis til fots. I november 1915 ble imidlertid skipet Endurance knust av sjøis, og mannskapet på 27 ble stående strandet på en iskappe. Våren 1916 nådde de den lille ubebodde Elephant Island. Shackleton bestemmer seg for å be om hjelp. Han og fem andre besetningsmedlemmer la i vei i deres største livbåt, James Curd. Reisen deres er 1300 kilometer lang gjennom det røffe vannet på planeten til øya Sør-Georgia.
Under reisen møter mannskapet isfjell, enorme bølger av isete, saltvann og sterk vind. De har ingen vanntette klær og båten velter og kantrer som en kork. Syke og frosne tømmer mennene vannet fra båten med bøtter. De sover, spiser eller drikker nesten ikke på to ekle uker.
James Curd nærmer seg endelig kysten av Sør-Georgia, men en orkan gjør dokking nesten umulig. Etter flere forsøk klarte Shackleton å komme til et trygt stopp i en liten bukt. Han og to andre menn klatrer så det isbredekkede fjellet som reiser seg midt på øya. Slik ankommer de en norsk hvalfangststasjon. Flere uker og flere mislykkede forsøk senere sendte Shackleton et chilensk skip for å redde mennene som var strandet på Elephant Island. Så til slutt klarer alle i Endurance å overleve.
Den mest utenkelige overlevelse
Legenden bak returen – 1823
Enhver av vendingene i Hugh Glass eventyr kunne ha vært fatale. Under en pelshandelsekspedisjon i South Dakota i 1823 ble han bitt av en grizzlybjørn. Han slapp så vidt fra døden. Etter å ha gjenvunnet bevisstheten, finner den skadde Glass seg forlatt av kameratene uten våpen eller utstyr. Han binder det brukne beinet selv. Han tar på seg et bjørneskinn og begynner å krype mot Fort Kiowa ved Missouri-elven, omtrent 260 mil unna. I mellomtiden lar han maggotene spise det døde kjøttet fra sårene hans for å forhindre koldbrann.
Ved å bruke en kappe kalt Thunder Peak som navigasjonslandemerke dro Glass sørover til Cheyenne River, hvor han konstruerte en råflåte og fløt nedover elven til Fort Kiowa. Reisen varer i seks uker, hvor den lever av ville kirsebær og spiselige planter.
Men hans vandring gjør ham til en nasjonal helt. Den Oscar-vinnende filmen The Return fra 2015, med Leonardo DiCaprio i hovedrollen, er en fiktiv beretning om hans opplevelse.
Douglas Mawsons antarktiske ekspedisjon – 1912-1913.
En rekke katastrofer rammet den australske oppdageren Douglas Mawsons ekspedisjon i Fjernøsten, som dro ut fra Cape Denison i Antarktis i november 1912. Han og to kolleger – den sveitsiske eventyreren Xavier Mertz og den britiske hærens løytnant Belgrave Ninis – siktet
å utforske 800 kilometer øst for Australian Antarctic Expedition base camp på Cape Town.
Høy vind plager trioen og hundene deres, og et nettverk av sprekker og forblåste isrygger bremser fremgangen deres. Etter 500 kilometer begynner imidlertid den virkelige lidelsen. Ninis og hans seks hunder dør i en dyp sprekk, og det meste av maten (for mennesker og hunder) og teltet følger med.
Hendelsen etterlater Mawson og Mertz med ekstremt begrensede forsyninger og tvinger dem til å snu umiddelbart for den månedlange turen tilbake til basen. De må avlive noen av hundene så de ikke sulter; de beholder de “beste snittene” for seg selv og gir resten av kjøttet til de overlevende hundene. Men de to mennene blir forgiftet med vitamin A ved å spise hundens lever. Mawsons hud begynte å flasse av, og Mertz døde 8. januar.
I februar 1913 klarte Mawson, utmattet og frossen, å dra seg tilbake til basen etter å ha overlevd en 30-dagers solo-brevandring. Til tross for prøvelsen var resten av den australske antarktiske ekspedisjonen en vitenskapelig og teknisk suksess, og Mawson ble en nasjonal helt. I 1984 ble ansiktet hans udødeliggjort på den australske 100 dollar-seddelen.
Tre dager under vann – 2013
I mai 2013, utenfor kysten av Nigeria, var kokken Harrison Okene på badet da en sterk vind pisket opp havet i enorme bølger og veltet den lille slepebåten han jobbet på. Da skipet sank i nesten 100 meter vann, opp ned, druknet 11 besetningsmedlemmer.
Men Okene klarte å flyte i en luftlomme på rundt 4 kvadratmeter, kun iført undertøyet. Han var i live… men helt fanget.
Etter mer enn to dager i iskaldt vann og med redusert oksygentilførsel, hørte Okene et høyt dunk fra broens retning. Et redningsteam av sørafrikanske dykkere ankom og ble sjokkert da de hørte Okenes svake slag som svar.
Så til slutt finner de ham og klarer å få ham ut av den sunkne båten. Etter frigjøring ble lederen plassert i et dekompresjonskammer og brakt trygt til overflaten. Eksperter sier den 60-timers prøvelsen kunne ha vært dødelig selv for erfarne dykkere.
Reddet fra en oversvømt hule – 2018
I juni 2018 tilbrakte et fotballag og dets trener to uker fanget i en thailandsk hule på grunn av styrtregn som oversvømmet deres eneste vei ut.
Gruppen går inn i det omfattende grottesystemet til Tam Luang Nang Non og reiser mer enn 3,5 kilometer innover når de stopper i et kammer omtrent 900 meter under jorden. De hadde på seg T-skjorter og shorts og hadde verken mat eller vann med seg da de ble tvunget inn i hulen av det brusende vannet.
Det tar dykkerne 9 dager å finne de 12 guttene og treneren og ytterligere 8 dager å redde dem. Redningen krevde tusenvis av mennesker, inkludert 100 dykkere, hundrevis av redningsmenn og 10 politihelikoptre. Over en milliard liter vann har blitt pumpet ut av grottesystemet. Utrolig nok kom de alle ut uskadd etter den grusomme 18-dagers prøvelsen.
