Treneren for vårt landslag i basketball, Rosen Barchovski, ga et intervju til «Tema Sport». Han snakker om de to tidligere kvalifikasjonene, de vanskelige tidene, problemene og suksessene.

Harry LATIFIAN

Mr. Barchovski, hvilke konklusjoner klarte du å trekke etter disse to ganske forskjellige diplomene sammenlignet med de konkurrerende klassene?

– Jeg starter med det viktigste øyeblikket for et landslag – uttaket. Det er nødvendig å jobbe mye hardere både fra meg som trener og fra forbundet, mye tidligere og mye mer tidsriktig. Dette er den første konklusjonen. Jeg skulle fortsatt ønske at det ikke var alvorlige sanksjoner for fravær, men en samtale i september med Georgi Glushkov og Filip Videnov i denne retningen kommer. For det var et vanskelig øyeblikk. Alle oppga helsemessige årsaker, men noen gjorde det i siste liten og jeg måtte invitere andre spillere som hadde planlagt for sommeren, ikke var klare i det hele tatt og var i fare for alvorlig skade. Jeg har ikke hatt noe problem så langt, men i sommer skjedde det. Når vinduene er i sesong, er ting enklere. Men i løpet av en og en halv måned viste det seg å være et alvorlig problem. Jeg håper at det ikke blir noe lignende, men det trengs seriøst arbeid i denne retningen, slik at de som jeg utpeker manifesterer seg.

Hva tilskriver du deres motvilje?

– Ting må skilles. Det var gutter, for eksempel en Georgi Boyanov ble operert etter sesongslutt, med en spiker i hånden. Moni Lepichev med dobbel diskusprolaps og risiko for å tape hele sesongen. Jeg vil ikke forklare for alle. Jeg tror ikke det bare er motvilje. Det kan være skadeforsikring for noen, jeg kjente ingen motvilje, men det er i samtaler før meg, det er også mulig. Men vi har et eksempel med Pavlin Ivanov, som dro direkte fra Istanbul til Sibiu, hvor vi ville ha ham med en gang. Han spilte ekstremt vanskelige kamper, med lange forberedelser og

selvoppofrelse er nødvendig

å gjøre det. Men folk er profesjonelle og de tjener pengene sine i klubbene, ikke på landslaget. Problemet er mer objektivt enn subjektivt. Og en ting til – prekvalifisering og OL-kvalifisering skjedde her. De fleste lagene hadde ett løp hver, og vi hadde to, og det var ekstra.

Det handler om utvalget, men hva med selve presentasjonen?

– Vi hadde tre kontroller før den første kampen med Norge, der vi spilte bra og vant lett. Kanskje de ga feil signal og vi kom dårlig inn i kvalifiseringen, vi fikk mye kritikk, rettferdig eller ikke, fornærmelser mot meg og laget. Det hjalp meg. Det er bra at denne smellen kom i begynnelsen slik at vi kunne rette opp ting raskt. Etter det bygde vi, spilte bedre og bedre, og fullførte dette vinduet vellykket. Det var sommerens viktigste oppgave å være med i kampen de neste to årene med de beste. Ellers går vi til gruppe C, der de små landene er, og det legger press på meg og spillerne. Kombinert med at laget var ekstremt forynget, og noen karer som ikke er så unge, men som ikke hadde en så ledende rolle. Ting var veldig vanskelig, men vi klarte oss og jeg er fornøyd. Jeg vet vi spilte mot Østerrike og Norge, men vi er ikke Spania eller Frankrike heller. Dette er ganske seriøse land, bare ser på deres sportsinfrastruktur, hele organisasjonen, de er på

lysår fremover

Hvorfor vi alltid er foran dem når det kommer til basketball, kan jeg ikke svare på. Av tradisjon, selvfølgelig, men deres arbeidsforhold er uforlignelige. Jeg er fornøyd med veksten til noen unge spillere, spesielt Koceto Kostadinov. Men også Emil Stoilov, Lacho Dimitrov og Ivan Alipiev. Jeg er fornøyd med rollen som Pavlin Ivanov spilte som leder, samt de to amerikanerne som hjalp mye.

Så kom kollisjonen med godstoget…

– Rart kamp med Ukraina, de fulgte oss med 25 poeng, fordi vi kom fra kamper med Østerrike og Norge, og de møtte ganske sterke lag og hadde en annen hastighet. Vi byttet, vi hadde gode minutter, Gud ga oss en sjanse til å vinne til slutt, men vi lyktes ikke. En veldig vanskelig situasjon å kommentere de siste 1,6 sekundene, vi bommet på denne sjansen. Dette er foreløpig umulig med Tyrkia. Som de unge sier, de er megasterke. I den tredje kampen uavhengig av Island er det en av våre gamle svakheter at motstanderen viser mer moral. Vi var allerede uten krefter, både fysisk og mentalt. Skader på vaktlinjen påvirket oss også mye. Jeg tror imidlertid at denne deltakelsen var nyttig pga

viste oss hvor vi var

Spillerne ser selv hvor de må jobbe. Jeg så også ting jeg må forbedre. Men det er også urovekkende ting. Island, med en befolkning på 300 000, har landslag i finalen i basketball, volleyball og fotball. Med to personer på 215, veldig flinke folk. Jeg har inntrykk av at det er en ren statlig politikk. Vi har imidlertid ikke betingelsene.

I denne sammenhengen – Vezenkov gjør indirekte alt i sin makt for å trekke basketballen vår og få unge mennesker til å ville spille, men vil det være nok?

– Jeg mener en samtale bør foregå på høyeste statlige nivå, statsministeren, sportsministeren, borgermesteren i Sofia, Plovdiv og storbyer. Enten bør det bygges nye anlegg eller minst én basketballhall til i hovedstaden. Eller finn en måte å gjøre Arena Sofia brukbar for sport. For oss er CSKA et eksempel – fantastisk organisasjon, god finansiering, men vi har ingen steder å spille. Hvilken sport skal vi snakke om i Sofia?! Noen må stå på og gjøre basketball og volleyball til en prioritet. Fordi vi har enorme tradisjoner og de fleste barn driver med denne sporten. Uten statens medvirkning er det absurd.

Det er statlige baser for mange individuelle idretter, volleyball tok hallen “Hristo Botev”, men du dro tomhendt …

– Det er sant, hvis vi hadde lykkes med å forhindre at «Universiaden» ble privat, kanskje. Men det ble gjort en stor feil. Det er praktfulle baser i Samokov og Botevgrad, men de er små byer, og Sofia er 2 millioner! Statens mål nummer én bør være å endre det.

På hvilket grunnlag kan vi da si at den europeiske uavgjort med Tyskland, Montenegro og Finland ikke er så ille?

– Basert på de mange gode kampene vi har spilt de siste årene, både med meg og før det med Lyubo Minchev. Seirer mot sterke lag, tette kamper, det gir oss selvtillit. Hvis du ser på lagene fra forskjellige urner, var det kanskje sterkere som vi unngikk. Og spesielt

av vårt store ønske

Så begynner “mene”. Men hvis vi danner et fullt lag, driver normal trening, er vi heldige at andre ikke gjør det osv. Uansett er gruppen akseptabel og vi har en sjanse til å kvalifisere oss til finalen.

Det gjenstår å se hvem rivalene er, er det ikke?

– Av de tre lagene er det bare Tyskland som deltar i verdenscupen. Dette er et lag som skal være med trening om en uke, men i kvalifiseringen skal de med en annen. FIBA og EuroLeague tok et positivt skritt i februar for å unngå overlappende datoer. Det er imidlertid spillernes og lagenes skjønn å frigi dem. Hvorvidt Baskonia lar Cody Miller komme eller ikke, gjenstår å se. Men det er i det minste en sjanse. Sverige og Montenegro er begrenset i antall, og hvis noen av stjernene deres mangler, er de absolutt overkommelige. Tyskland er en annen sak, de kan stille tre landslag.

Hvor sliten har du vært av alt den siste halvannen måneden?

– Jeg er vant til det, det gir meg energi. Jeg lærer hele tiden av det jeg ser. Jeg er omgitt av unge trenere og nye ideer. Jeg trenger ikke ligge på stranden. De gamle trenerne sa at man måtte lære mens man levde. Jeg er glad jeg så det gode og det dårlige. Ja, jeg var lei av noen negative følelser – utvalget, den første kampen mot Norge, tapet mot Ukraina og det faktum at vi var som en boksesekk på slutten. Det sliter meg mentalt, resten plager meg ikke.