Det er noe nesten uunngåelig med katastrofefilmer: deres uminnelige historiestruktur.

Det er enkelt: Katastrofen illustrerer sprekken som eksisterer i hjertet av en gjennomsnittlig familiesfære, og vil tjene til å bringe sammen gjennom den fysiske prøvelsen de som har blitt følelsesmessig adskilt.
I utgangspunktet: gjenoppbygge seg selv i (mer eller mindre massiv) ødeleggelse av det omkringliggende dagliglivet.

Denne observasjonen er ikke en kritikk: som «barn av Spielberg“, for oss er det den beste måten å koble en tragedie av global skala til denne nærheten som er nødvendig for identifikasjon. Når det er sagt, spørsmål om midler, ambisjonen om en liten norsk film som BØLGEN er ganske forskjellig fra en Hollywood-blockbuster, selv om den er bygget på lignende grunnlag.

For eksempel i en film som San Andreas med den berømte “Big One” (det fantasmagoriske jordskjelvet som truer med å ødelegge hele vestkysten av USA), kom den underholdende betydningen ikke fra emosjonelle utviklinger eller noen refleksjon, men fra denne absurde heroismen i ansiktet til stadig mer uforholdsmessige katastrofer. Samlet provoserer en primær nytelse i møte med et fullstendig tankeløst skue av det ekstreme.

Omvendt tenker vi på Det umuligesom fant sted under tsunamien i Thailand i 2002. Hvis man enkelt kunne kritisere dens uutholdelige konklusjon, og strømmet ganske gratis ut i emosjonell overflod, var det som var interessant med den denne berømte spanske følsomheten (filmen er regissert av Juan Antonio Bayona) med tanke på familiedramaet. I denne er det ingen heltemodighet: prøvelsene som hovedpersonene gjennomgikk, noen ganger viscerale, noen ganger sosiale, satte i perspektiv egoismen til de to foreldrene i deres egen familie (og i forlengelsen av barnas altruisme), som til slutt førte til til deres felles tilnærming: noen i en «passasje til voksenlivet», andre i gjenoppdagelsen av verdier som var mer humanistiske enn kapitalistiske.

BØLGEN i mellomtiden, tilbyr ren underholdning uten undertekst og veldig klisjé. Imidlertid har han en spesiell følsomhet som lar ham finne sin egen personlighet. Ikke en forfattersensitivitet, men snarere en «realistisk» måte å nærme seg underholdning på, via en veldig lang utstilling av karakterene kontrastert av et sentralt klimaks som setter sitt preg på resten av historien. En følsomhet som vi vil våge å beskrive som norsk, etter å ha møtt den i andre filmer, som f.eks TrolljegereEller Sjelden eksport.

Allerede når det gjelder iscenesettelse.
Fra introduksjonen blir vi “presentert” for historien som vil følge gjennom arkivbilder som omhandler andre lignende katastrofer som har funnet sted tidligere. Deretter vil filmen forsøke å opprettholde denne informative tonen via en antispektakulær beskrivelse av karakterenes rutiner. Av detaljen, mer eller mindre ubetydelig, emosjonell eller profesjonell, men alltid til fordel for en viss empati. På sidelinjen, regissøren Roar Uthaug fanger på en ganske grov måte det vitenskapelige aspektet rundt katastrofen (før den populariseres, selvfølgelig). Dette kombinert med det oppslukende håndholdte kameraet samt svært tålmodig, men atmosfærisk rytmebehandling, gir BØLGEN et slags «reality-stempel», en ganske interessant dokumentarisk tone.

Basert på klisjeer og store plottriks, skiller The Wave seg likevel ut som enestående. Til syvende og sist er det ren sommerunderholdning uten konsekvenser.

Paradoksalt nok er klisjeen det som definerer karakterene i denne familiesfæren som er satt i fare av katastrofen, så vel som deres interaksjoner – med hverandre, med andre. Det er også denne klisjeen som er grunnlaget for de ulike fortellings- og manusfjærene. Hvis dette på den ene siden tillater identifikasjon/tilknytning til ganske vanlige hovedpersoner, men solid konstruert og tolket med overbevisning, på den andre siden går historien altfor ofte gjennom disse dialogene, handlingene og reaksjonene som ikke har noen annen logikk enn skriftens fremgang, ting som undergraver det realistiske aspektet av filmen betydelig. Det er litt synd, men vi må erkjenne at det kunstig skaper en viss dynamikk, og hindrer filmen i å kjede seg, spesielt under den svært lange eksponeringen.

BØLGEN fokuserer derfor i løpet av de første 40 minuttene på empati og atmosfære i stedet for på skuespill. Deretter genererer filmen en progressiv intensitet under sin (uunngåelige) varslingsfase, før den kommer til det berømte klimakset: “bølgens angrep”.
Så kort som den er intens, refererer denne scenen til kinoen til Spielberg og hans måte å håndtere den visuelle skalaen til en trussel, hans håndtering av timing og “in extremis”; den danteske visjonen om denne enorme bølgen som ubønnhørlig nærmer seg karakterene som vi har blitt knyttet til, her er en visjon om kino som, selv om den har blitt utnyttet mange ganger, alltid fungerer når den er intelligent provosert – som er tilfellet her.

På grunn av mangel på midler, forestiller vi oss, vil scenene etter apokalypsen ikke være oversikter over katastrofen, men den ganske begrensede oppfatningen som hovedpersonene vil ha av sitt kjente miljø, redusert til rusk; en “intim” visjon av apokalypsen derfor, minner om Verdenskrignår Ray og barna hans oppdager forstaden deres herjet av en flyulykke.

Dessuten vil den være inne BØLGEN som i Spielberg, for å overleve katastrofen og dens nedfall, i stedet for å demonstrere noe heltemot. DE tid vil raskt bli filmens andre antagonist, og generere et kvelende klima av spenning. Faren blir mer vedvarende, forurensende menneskelige reaksjoner. Scenene etter klimaks er derfor enda vanskeligere, uforutsigbare og plagsomme enn selve klimakset! (SPOILERE:[spoiler mode= »inline »]søket etter bussen fanget i bølgen, Phillips panikk[/spoiler]).

Til tross for all den åpenbare mangelen på originalitet, vil subtiliteten eller troverdigheten til situasjonene karakterene skal plasseres i, betydelig svekke gleden som filmen gir.

Endelig, BØLGEN er bygget så godt den kan rundt det navngitte eventyret, ved å ta opp mange elementer som allerede er sett så mye i katastrofesjangeren kino… Imidlertid setter den dem sammen og setter dem inn i bilder med akkurat den rette mengden singularitet: en i en scene i doku-stil, en ekstremt tålmodig, men åh-så-relevant rytme, et klimaks hvis intensitet i tilstrekkelig grad kontrasterer denne tålmodigheten, en diffus spenning under postapokalyptiske scener med uforutsigbar hardhet, etc.
Resultatet er en film som tross alt oppfyller sin rolle som sommerunderholdning uten konsekvenser.

Georgeslechameau

Våre nyeste trailere