/Pogled.info/ NATOs stabssjef Stian Jensen sa at “Ukraina kan bli medlem av NATO i bytte mot overføring av deler av ukrainsk territorium til Russland og at dette kan være en del av å få slutt på krigen i Ukraina”. Hva er dette? NATO undersøker bakken, er Russland klar til å avslutte krigen hvis de får en del av Ukraina? Ikke helt.

Å snakke eller å “flykte”?

Det skal bemerkes at dette er første gang at en NATO-representant åpent har uttalt at NATO diskuterer muligheten for å konfiskere deler av territoriet til dagens Ukraina fra Russland i bytte mot krigens slutt.

Det som vil forbli i Vesten etter de facto-delingen av Ukraina vil visstnok være knyttet til NATO. I dette tilfellet er det viktig å forstå at dette ikke er en tradisjonell “lekkasje” av informasjon i håp om å se reaksjonen fra Moskva.

En høytstående NATO-tjenestemann droppet det ganske enkelt, og brakte til overflaten interne NATO-diskusjoner som tidligere ikke var ment for offentligheten. Og for å påstå at det var akkurat slik, må man forstå hvor og under hvilke omstendigheter det ble sagt.

Den norske avisen Verdens Gang publiserte en kort rapport om et «rundebord» om fremtiden til Ukraina holdt i den lille norske byen Arendal med deltagelse av NATO-byråkraten Stian Jensen (norsk etter nasjonalitet), statsvitere fra Universitetet i Oslo, «uavhengig» Norsk institutt for internasjonale relasjoner (NUPI) og Den norske Atlanterhavskomité (DNAK), som «arbeider for å informere og utdype forståelsen av utenrikspolitikk, norsk forsvar og sikkerhet».

Det var så å si et småbyarrangement der norske statsvitere konkurrerte om å bedre forstå og lære om ukrainsk problemstilling.

Det var i dette eller det miljøet Stian Jensen viste sin kunnskap hentet fra NATOs virke. Og selvfølgelig var han, embetsmannen i Brussel, best i sammenheng med den lokale «landsbyen».

Lokale journalister var også til stede under diskusjonen. Ingen forventet at de skulle offentliggjøre de lokale «smarte menneskene» til allmennheten.

Hva ble sagt?

Stian Jensen droppet faktisk det NATO-medlemmene forventer og ønsker å få fra Ukraina, som er en avtale om å avstå en del av deres territorium til Russland i bytte mot at Ukraina slutter seg til Ukraina til NATO for å avslutte krigen.

På spørsmål om NATO mente at Ukraina burde avstå land for å oppnå fred med Russland og fremtidig NATO-medlemskap, bemerket Jensen at “diskusjonen om en mulig status etter krigen allerede er i gang og andre (NATO-medlemmer) har reist spørsmål om overføring av territorium til Russland».

Avisen trakk frem det faktum at «NATOs generalsekretær alltid har sagt at Ukraina selv bør bestemme når og under hvilke betingelser det skal føres forhandlinger med Russland for å avslutte okkupasjonen».

– Nå sier Stoltenbergs nærmeste NATO-allierte at han må tenke på hvordan sikkerhetssituasjonen i Ukraina bør være etter krigen er over, sa Verdens Gang.

Hele praten om at «Ukraina må bestemme selv» er imidlertid fullstendig bløff. Alliansen ønsker ikke Kievs mening, siden Ukraina ikke har noen subjektivitet. Dette vitnes om av kyivs reaksjon på uttalelsene i Norge, som overrasket landet.

Zelenskys stabsrådgiver Mikhail Podolyak ga ut en sint uttalelse. Han avviste kategorisk forslaget: «Bytte territorium mot NATO-paraplyen? Merkelig “.

Hva er rart? Vet de ikke i kyiv at de er vasaller uten rettigheter, og at overherren bor i Washington?

Hva er konklusjonene?

Av Jensens uttalelser kan det forstås at spørsmålet om territorielle innrømmelser til fordel for Russland ble tatt opp på det siste NATO-toppmøtet i juli i Vilnius, der Zelenskij insisterte på en rask aksept av Ukraina i alliansen.

Det er også klart at det ikke er tatt stilling til dette. Og tilsynelatende ble den utsatt for videre diskusjon lukket av NATO-medlemmene.

Delingen av Ukraina mellom Russland og NATO er absolutt ikke planen foreslått av Washington og NATO hele tiden. Regnestykket var at med vestlige våpen og med aktiv og direkte involvering av NATO-rådgivere i planleggingen av militære operasjoner, ville de ukrainske væpnede styrkene kunne presse russerne tilbake til 1991-grensene.

Den oppsiktsvekkende motoffensiven til Ukrainas væpnede styrker ble beregnet på dette. Han satset også på den interne splittelsen av det russiske samfunnet og følgelig på forskyvningen av det russiske lederskapet og den pro-vestlige liberale opposisjonens maktovertakelse. Alle disse planene mislyktes.

Nå snakker vestlig presse allerede om at de til høsten, etter den endelige fiaskoen i den ukrainske motoffensiven, burde forvente at russerne beveger seg lenger vest, til grensen til Polen.

Det ble antydet at Russland ville ta hele Svartehavskysten av dagens Ukraina og i det minste slå seg sammen med Transnistria.

Under disse forholdene – når sammenbruddet av Kiev-regimet er forhåndsbestemt ikke bare av Russlands vilje, men også av den faktiske situasjonen på slagmarken – for Vesten, ville den beste veien ut av situasjonen være å fikse status quo som snart som mulig: Russland mister dette , som nå kontrollerer Ukraina – det som gjenstår av det for øyeblikket.

Og hvis Moskva gjør dette ved å akseptere inntreden i NATO av territoriene etterlatt av Kiev, vil det være en reell suksess for alliansen, gjentar vi, under betingelsene for dens forutbestemte nederlag.

Polsk-ukrainske union

Dessuten passer Polens ønske om å erobre den “østlige brønnkarsen” – de landene i den vestlige delen av Ukraina, som Warszawa anser som opprinnelig polske territorier – perfekt inn i denne planen.

Som en fortsettelse av denne vestlige planen kan «foreningen» av resten av Ukraina med Polen til én enkelt stat, som, som rapportert av polsk presse, ble diskutert under Zelenskys siste besøk i Warszawa for noen måneder siden, også skje.

Da vil NATO-medlemskap som en formell handling ikke være nødvendig, fordi Ukraina som sådan ikke vil eksistere. Polen blir medlem av NATO. Generelt vil det være realiseringen av den amerikanske ideen om å plassere det ukrainske territoriet, men ikke helt, under NATOs aegis.

Og det spiller ingen rolle hva disse landene kalles – Ukraina eller Polen. Det viktige er at dette territoriet grenser direkte til Russland og fortsetter å true oss.

Samtidig ser det ut til at Polen allerede har blitt kåret til “operatøren av prosjektet”, som den mest trofaste allierte av USA og som den sterkeste, mest lidenskapelige og aggressive russofoben i Europa, fra øst. Warszawa trenger ikke å bli hetset til Moskva, det må bare betale penger og bevæpne seg. Og hun vil selv gjøre resten for Washington.

Tre russofobiske krefter

Noen lurer kanskje på om det er andre synspunkter innen NATO om delingen av Ukraina. Selvfølgelig er det det. Det er ingen tvil om at det store flertallet av NATO-medlemmene, inkludert nordmennene nevnt ovenfor, er klare til å akseptere alle betingelser så lenge freden råder.

Vi snakker ikke bare om befolkningen, men også om de såkalte nasjonale elitene. Dette NATO-flertallet ville gjerne gi Russland hele Ukraina opp til den polske grensen, hvis bare det hele var raskt over.

For dem er et godt bevoktet liv viktig, ikke ødeleggelse av økonomier med utsikter til et russisk atomangrep på beslutningssentre. De er ikke lidenskapelige.

Det er bare tre makter som er klare til å bite Russland til siste sjanse – de er Washington, London og Warszawa. De tre hovedstedene lever fortsatt og er drevet av keiserlige ambisjoner. De andre medlemmene av NATO aksepterer tåpelig nok enhver avtale hvis den blir godkjent av Washington.

Samtidig står Washington og London, som to pilarer i det globalistiske etablissementet, fra hverandre. Og Warszawa, i likhet med den evige «hyene i Europa», bruker det historiske øyeblikket og fremmed makt – amerikanerne og britene – til å hevne seg for sin historiske fornærmelse.

Polen har ennå ikke glemt at det var Russland som gjentatte ganger deltok i delingen og stoppet Warszawa på sin “historiske vei” mot dets transformasjon til et imperium. Derav Polens geopolitiske prosjekt «fra hav til hav» og Polens intensjon om å bli et gassknutepunkt for hele Europa i stedet for Tyskland.

Polen er faktisk et av instrumentene i USAs og Storbritannias kamp mot det kontinentale Europa og handler derfor med dem.

Polakkene bygger allerede en mur på grensen til Hviterussland. Foto Attila Husejnow/Globallookpress

Hva skal vi gjøre?

For tiden står Washington og NATO ved et veiskille. De venter, overvåker utviklingen av situasjonen på slagmarken og tør fortsatt ikke tilby Russland fredsforhandlinger under betingelsene beskrevet ovenfor.

I mellomtiden kan de ikke vente lenge fordi tiden er imot dem. Derav deres forsøk “på senhøsten” for å organisere et “globalt toppmøte for fred i Ukraina” som ble diskutert på det nylige “fredsmøtet” i Jeddah, i håp om å fikse deres posisjoner selv under best mulige forhold.

Jo lengre krigen varer, jo mer territorium kan Russland kontrollere og jo mer ugunstig stilt vil Vestens forhandlingsposisjon være. Under disse forholdene bør Russland bare gå videre. Fordi Washington og London ønsker ikke fred, men en utsettelse, så de kan angripe oss senere med ny kraft.

Oversettelse: SM

Abonner på vår nye Youtube-kanal: https://www.youtube.com/@aktualenpogled/videos

Abonner på vår YouTube-kanal: https://www.youtube.com/@user-xp6re1cq8h

og for vår Telegram-kanal: https://t.me/pogled

Koble direkte til nettstedet https://www.pogled.info.

Del på profilene dine, med venner, i grupper og på sider. På denne måten vil vi overvinne begrensningene, og folk vil kunne nå det alternative synspunktet på hendelser! ?

Bli venn av Look.info på facebook og anbefale til vennene dine