Tidlig morgen den 9. april 1940 invaderte Tyskland Danmark og Norge, under påskudd av å være et forebyggende tiltak mot den planlagte og fritt diskuterte fransk-britiske okkupasjonen av disse landene. Under angrepet informerte tyske diplomatiske utsendinger regjeringene i begge land om at Wehrmacht kom for å forsvare deres nøytralitet mot fransk-britisk aggresjon.

Operasjon Weserübung var kodenavnet for Nazi-Tysklands angrep på Danmark og Norge under andre verdenskrig og åpningsoperasjonen av den norske kampanjen.

Hitler beordrer den tyske overkommandoen til å begynne å utvikle foreløpige planer for et angrep på Norge 14. desember 1939.

Mellom 14. og 19. januar utviklet marinen en utvidet versjon av denne planen. De kommer til to konklusjoner. Overraskelse var avgjørende for å redusere faren for norsk motstand. Den andre for troppetransport skal brukes mer

de raske tyske slagskipene,

i stedet for langsommere handelsskip eller lufttransport. Dette vil tillate alle mål å bli angrepet samtidig, da handelsskip så vel som fly har begrenset rekkevidde. De målene som er satt for dette korpset, vil, dersom de oppnås samtidig, svekke Norge militært og politisk og nå de strategiske målene satt av Hitler – den norske hovedstaden Oslo, den tettest befolkede sørkysten, Bergen, Trondheim, Narvik, Tromsø og Finnmark. Planen oppfordret også til rask fangst av kongene av Danmark og Norge i håp om at dette ville føre til en rask kapitulasjon fra deres side.

Den 21. februar 1940 ble kommandoen over operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han kjempet i Finland under første verdenskrig og var kjent med kamper under polare forhold. Han befalte bare bakkestyrker til tross for Hitlers ønske om en enhetlig kommando.

Den endelige versjonen av planen fikk navnet Operasjon Weserübung 27. januar 1940.

Planen ba opprinnelig om et angrep på Norge og okkupasjon av flyplasser i Danmark med diplomatiske midler. Men Hitler utstedte et nytt direktiv 1. mars som ba om et angrep på Norge og Danmark. Dette ble diktert av Luftwaffes ønske om å fange jagerbaser og lufte nettsteder for tidlig varsling.

Etter landsettingen av tusen tysk infanteri

tidlig på morgenen i havnen i København engasjerte enheter fra den kongelige garde dem. Etter noen få skudd utvekslet fløy flere formasjoner av Heinkel He 111 og Dornier Do 17 bombefly over byen. Stilt overfor faren for at Luftwaffe ville bombe sivilbefolkningen i København, kapitulerte den danske regjeringen i bytte for å opprettholde sin politiske uavhengighet i spørsmål om innenrikspolitikk. Dette førte til en bemerkelsesverdig lett okkupasjon av Danmark, spesielt frem til sommeren 1943, og også til at arrestasjonen og deportasjonen av danske jøder ble utsatt til nesten alle var varslet og var på vei til Sverige. Av rundt 8000 danske jøder før krigen begynte, ble færre enn 500 til slutt deportert og 52 av dem mistet livet.

Av strategisk betydning

Danmark er relativt uviktig for Tyskland,

bortsett fra som et handlingsfelt for operasjoner i Norge, og selvsagt som et naboland som skal kontrolleres på en eller annen måte. Som land er det et lite og relativt flatt territorium, ideelt for tyske hæroperasjoner, og den lille danske hæren har lite håp om å lykkes i væpnet motstand. Men tidlig på morgenen engasjerte flere militære enheter den tyske hæren, og led tapet av flere dusin soldater. Danmark har en viss økonomisk betydning. Mangelen på militær betydning illustreres ved at tyskerne i utgangspunktet planla å kun erobre Jylland før de dro videre til Norge.

Norge var viktig for Tyskland av to hovedgrunner: For det første som base for marineenheter, inkludert ubåter, for angrep på den allierte handelsflåten i Nord-Atlanteren, og for å holde forsyninger i jernmalm fra Sverige via havnen i Narvik. Den lange nordkysten er et ideelt sted for å starte operasjoner i Nord-Atlanteren for å angripe den britiske handelsflåten. Tyskland var sterkt avhengig av jernmalmforsyninger fra Sverige og fryktet med rette at de allierte ville forsøke å kutte av disse forsyningene, hvorav 90 % gikk gjennom Narvik.

Slaget ved Narvik var et av de mest strategiske for Tyskland.

Situasjonen til tyske tropper i Narvik er verst. Dårlig vær i dette området begrenset i betydelig grad muligheten for støtte fra Luftwaffe, som spilte en nøkkelrolle i slaget ved Trondheim. I tillegg forhindret tap av sjøkontroll i området at forsterkninger ble sendt. General Eduard Dietls tredje fjelldivisjon befant seg avskåret fra resten av landet. Noen dager etter erobringen av Narvik kunne Dietl regne med 2000 fjellklatrere og 2600 sjømenn blant mannskapene på de ødelagte destroyerne.

Den 24. april startet alvorlige allierte operasjoner i nord. 4 norske bataljoner angriper Dietls utposter ved Gratangen, støttet av den franske brigaden som går i land fire dager senere. I begynnelsen av mai kom enda en fransk og polsk brigade. Med de britiske enhetene hadde de allierte 24 500 soldater. I tillegg kan de regne med marinestøtte.

Til tross for mangelen på forsterkninger, fortsatte artilleri og luftstøtte å tilby motstand, og forsøkte å opprettholde en tilstedeværelse ved Narvik og kontroll over jernbanelinjen som fører til Sverige. I mellomtiden rykket 2nd Mountain Division nordover i et forsøk på å støtte Dietls enheter (i løpet av fire dager marsjerte de 90 mil gjennom terreng som ble ansett som ufremkommelig av britisk etterretning).

13. mai informerte de overkommandoen, gjennom 21. armé, om at situasjonen var kritisk. Han planla å overlate byen til de allierte og holde en jernbaneutpost hvis forsterkninger ble sendt. Den 14. mai kom de første forsterkningene, i løpet av de påfølgende 3 ukene mottok han en bataljon av fallskjermjegere og 2 kompanier fjellinfanteri.

28. mai falt Narvik i allierte hender.

Dette var den første taktiske seieren mot Wehrmacht under andre verdenskrig. Restene av den tredje fjelldivisjonen fortsatte kampene langs jernbaneforlengelsen. 8. juni trakk de allierte seg i all hemmelighet ut av Narvik.

Med evakueringen av Kongen og Stortinget fra Molde og Tromsø 29. april og evakueringen av allierte styrker fra Åndalsnes 1. mai opphørte motstanden i Sør-Norge.

De siste kampene fant sted ved festningen Hegra (Fort Ingstadkleiven) som motsto beleiringen til 5. mai – i likhet med Narvik var det viktig for den allierte propagandamaskinen.

Kong Haakon og Stortinget forlot Tromsø 7. juni (ombord på den britiske krysseren Devonshire på vei til England for å representere Norge i eksil. Kongen returnerte til Oslo samme dato fem år senere. Kronprinsesse Martha Lois og hennes barn ble nektet asyl i hennes Hun er opprinnelig fra Sverige. Senere, fra Petsamo, Finland, reiste hun til USA hvor hun bor i eksil.

Norge kapitulerte 10. juli 1940, to måneder etter at offensiven startet. Dette gjør Norge til den lengste motstanden av tyske tropper blant de okkuperte landene.

I nord kjempet norske, franske og polske tropper, støttet av Royal Navy og Air Force, mot tyskerne om kontroll over den norske havnen i Narvik, viktig for helårseksport av jernmalm. . Tyskerne ble drevet ut av Narvik 28. mai, men på grunn av den forverrede situasjonen på fastlandet ble allierte tropper trukket tilbake som en del av Operasjon Alphabet – og tyskerne tok tilbake Narvik 9. juni, allerede desertert av sivile på grunn av intensiv bombing av Luftwaffe.

Operasjon Weserübung innebar ikke et militært angrep på det nøytrale Sverige – det var ikke nødvendig. Etter å ha holdt Norge, Danmarkstredet og det meste av Østersjøkysten, omringet Det tredje riket Sverige i nord, vest og sør, og i øst lå Sovjetunionen.

Handelen med Sverige og Finland er fullstendig kontrollert av den tyske marinen. Dette resulterer i autorisasjon av passering av militært utstyr og soldater gjennom svensk territorium. Den ble undertegnet 18. juni 1940, og godkjente passering av soldater forutsatt at de ikke var bevæpnet og ikke var en del av bevegelsene til militære enheter. Fram til oppsigelsen av denne avtalen 20. august 1943, passerte 2,14 millioner tyske soldater og mer enn 100 000 tyske vogner gjennom den.

I august 1940 gikk Finland med på å gi Wehrmacht tilgang til sine territorier. I første omgang som tillatelse til passering av tropper og militære varer til og fra Nord-Norge, deretter som små baser i nærheten av gjennomfartsveien, med mulighet for utvidelse som del av forberedelsene til Operasjon Barbarossa .