I den ene enden er det stille sofistikerte Midt-Norge med sine perfekt velstelte enger og røde trehus, og i den andre enden er nordens frie og fredelige skjønnhet – en verden av isbreer, frosne fjell og fra øde og fjerne horisonter. Kystriksveien, også kjent som Kystveien eller Fv17, sporer en svingete rute langs kysten, snirklet og svingete helt til Arktis.
Det skandinaviske landet er velsignet med en av de vakreste, robuste og mest utfordrende kyststrekningene i Europa. Som om den omslutter landet som et beskyttende skjold mot iskaldt Arktis, ser Norges kystlinje ut til å ha smuldret opp under presset, revet i stykker av øyer og fjorder som skjærer dypt inn i landets indre. Langs en slik kyst virker det umulig for en vei å eksistere. Det ser ut som et mirakel.
Foto: iStock av Getty Images
Det finnes ikke noe bedre sted å starte denne fantastiske reisen enn en eldgammel helligdom. Det moderne Norges historie begynner på Stiklestad. Her ble kong Olav Haraldsson i 1030 drept av en vikinghær. Til tross for nederlaget markerte Olavs død et vendepunkt i kampen for et samlet Norge og utbredelsen av kristendommen. Slaget markerte begynnelsen på slutten for Viking Norge og dets stridende ledere. I 1164 stadfestet pave Alexander III Olavs helgenkåring, og siden har slagets plass – sammen med Trondheim domkirke, hvor Olavs grav ligger – blitt et tilbedelsessted.
Kystriksveien er legemliggjørelsen av filosofien nordmenn ser på seg selv og sin nasjon etter. Få land i Europa, om noen, har overvunnet så alvorlige utfordringer som Norge med å «temme» landet sitt. Mens Norges herskere gjennom århundrene har brukt Stiklestads historie til å forene landet – bygge en sterk nasjonal identitet rundt fortellingen om et selvstendig, kristent land som hadde lagt bak seg sin middelalderske fortid – møtte dens veibyggere og dets pionerer arktisk og subarktisk klima. og utfordringene i det vakre, men ugjestmilde terrenget for å navigere på ruter som Kystriksveien.
Foto: iStock av Getty Images
«Vi vant landet» er et nasjonalt mantra. Museer over hele landet har utstillinger dedikert til uttrykket, som forteller hvordan Norge ble domestisert og gjort levelig. “Hvis Everest var i Norge,” sier historiker Mette Larsen, “ville vi bygget en vei til toppen.”
Til å begynne med vil det være vanskelig for deg å forestille deg hva han mener. Når du drar nordover fra Stiklestad, går den slake landeveien ned langs kysten til provinsbyen Steinker. Bortenfor, der Norge smalner inn og går inn i Arktis, skjærer Kystriksveien gjennom et stadig mer øde og tynt befolket land.
Men etter hvert som landet blir villere og spor av menneskelig tilstedeværelse nesten forsvinner, blir det raskt klart at det å bygge veier langs denne ødelagte kystlinjen helt sikkert er en triumf av menneskelig oppfinnsomhet og utholdenhet.
– I Norge, hvis det er en hindring, som et fjell eller en vannmasse, bygger vi en vei over den eller rundt den, en bro over den eller en tunnel under den, sier Larsen til BBC. “Vi har de lengste veitunnelene i verden. Vi bygger veier på steder andre tror er umulige. Og der vi ikke kan bygge en tunnel, sender vi en ferge.”
På midten av 1900-tallet handlet veibyggingsprosjekter like mye om karakterbygging som nasjonsbygging. I 1939 ble arbeidsledige ungdommer satt i arbeid med å bygge den 108 km lange Sognefjellet gjennom Norges tak og gjennom det som nå er Jotunheimen nasjonalpark. Noen år senere, i 1940, fikk nærmere 150.000 fanger og arbeidsløse den like vanskelige oppgaven å temme kysten med Kystriksveien.
Noen av hindringene de møter blir avslørt underveis. Like før byen Brønnøysund, der lyst malte trehus rager over vannet som bader sentrum av byen, blokkerer forrevne steinete stien og tvinger søket etter en alternativ rute. Nær kysten ligger en av dem – Torghatten. Ser ut som et troll frosset i stein som våker over byen. Når skyene senker seg, dukker han opp, for så å forsvinne fra synet, som om han lekte gjemsel.
Utover Brønnøysund passerer du et naturlandskap av stein og is, vann og åser. Veien stiger høyere for hver kilometer som går og landet virker stadig mer hjemsøkt av dramatikk helt til du kommer til den lille byen Sandnessjøen. Mens Brønnøysund er preget av en eneste trolllignende tilbakekalling fra sagnverdenen, er Sandnessjøen sju ganger så god. Ifølge lokal legende er de syv toppene på fjellet Syv Søstre (Syv søstre) i en høyde på 910 m til 1072 m kvinnelige troll som gjennomgår evig straff.
Slike historier er like norske som nordmenns lidenskap for å bygge umulige veier. – Vi liker å jobbe hardt, sier Larsen. “Men vi liker også å fortelle historier. Se på landskapet du går gjennom. Hvordan kan du ikke tro på troll, feer og mysterier? Dette er historiene vi forteller barna våre, men de fleste av oss ender opp der. tro. “
Ruten fortsetter nordover og krysser Helgelandsbrua, som på fem minutter muliggjør det som ellers ville krevd en times omvei. Rundt reiser seg fjell dekket med snø til slutten av sommeren. Selv om du ennå ikke har kommet inn i Arktis, slynger veien seg gjennom høye platåer som minner deg om den. Og så går den ned til bredden av innsjøer, havner og fjorder.
Foto: iStock av Getty Images
I den lille bygda Låvong ender veien i vannkanten. Det er ingen bro og det er umulig å se hvor den fortsetter på den andre siden. Ingen tunnel letter progresjon. Her må du allerede slutte deg til den lange køen av biler til ferja.
Selv om Kystriksveien kan gås hele året, gjøres det best om sommeren når det også er mest trafikk.
Som alle norske ferger kommer skipet alltid frem i tide og de som venter får upåklagelig assistanse med skandinavisk effektivitet. På den andre siden, ved Nesna, en annen liten norsk landsby, går veien langs strandlinjen av fjorden og passerer pålehus og steingjerder, som om den markerer den ytterste omkretsen av det nordeuropeiske kontinentet.
Utover den rolige byen Stokkvågen passerer Kystriksveien Grønsvik festning fra andre verdenskrig. Noen steder ser det ut til at veien ikke har noe sted å gå, blokkert av en bratt fjellvegg eller en vannfylt horisont. Men hver gang, noen ganger i siste liten, opplever du at de norske veibyggerne har funnet en løsning som tar deg videre nordover inn i en horisont full av fjell.
På et tidspunkt langs ruten, ved portene til det virkelige Arktis, kan du stoppe ved siden av veien for å beundre et imponerende panorama. Bratte fjell reiser seg på kysten. Nordsjøen er et dypt, bilde-perfekt blått, og steinete øyer ruver over det som de siste stoppestedene på en reise til jordens ender.
Under den timelange fergeturen Kilboghamn-Jektvik krysser veien en fjord som ligner et åpent hav, og den fjerne horisonten fylles med taggete rygger, den ene etter den andre så langt øyet kan se.
Norges favorittsønn, Henrik Ibsen, beskrev en gang norsk land som «et palass bygget på et palass». Her kan du mer enn noen gang forstå hva han mente.
Foto: iStock av Getty Images
Kort tid etter avgang fra Kilboghamn, men før fergen ankommer Jektvik, krysser du polarsirkelen. Nord for denne linjen, den 21. desember, vil solen ikke stå opp, og den 21. juni vil den ikke gå ned.
Hver av de seks fergeturene er som en overgangsrite i polarsirkelen, hvoretter du garantert vil være annerledes. En strek på kartet burde ikke gjøre noen forskjell, men her ser fjellene enda høyere ut og isen er dypere blå. Det enorme Svartisen-isskjoldet, et av de største på fastlands-Norge, ligger gjemt like bak en mur av fjell. Breetunger går bratt ned fra høylandet til bredden av koboltblå fjorder som er skåret ut av isbreer – noen av fjordene her er over 1 km dype.
Den vakre ville veien er nesten ferdig. Trafikk, støy og veibebyggelse hoper seg opp når du nærmer deg Bodø.
Men en annen overraskelse venter på deg – Saltstraumen, den største tidevannsmaelstrømmen på planeten. Det 3 km lange og 150 m brede sundet ligner en horisontal foss og dumper 400 millioner kubikkmeter vann hver sjette time.
På sitt sterkeste ser det ut som en serie gigantiske virvelstrømmer som truer med å suge alt ned i usynlige dyp under jordoverflaten. Når dette er Norge, er det en bro over Saltstraumen og ser på det rasende vannet, kan du fortsatt ikke tro dine egne øyne. Det er så fantastisk.
Denne reisen beskrives av reisende som for dramatisk for en enkelt tur, for mye skjønnhet til å beundre og for mange undere til å forstå. Slik forstår du hvorfor de som har krysset veien en gang kommer tilbake igjen og igjen. En gang er aldri nok.
Foto: iStock av Getty Images
