Med litt fantasi kan du tenke deg selv på et hotell. På Halden Fengsel, en to timers kjøretur sørøst for Oslo, er rommene lyse, alle med eget bad, kjøleskap og gårdsvinduer. Et praktfullt skogområde med furu- og bjørketrær omgir komplekset med rundt ti bygninger, som ser ut som de kom ut av Ikea-katalogen. Atmosfæren er avslappet, til og med zen.

Bortsett fra at det ikke er turister her. Mer som mordere, voldtektsmenn og pedofile.

Halden, en 250-plassers kriminalomsorg, åpnet dørene i 2010 som et eksperiment med ekstrem rehabilitering, i dette landet hvor livsvarig fengsel ikke eksisterer — maksimumsstraffen i Norge er 21 år. På Halden får innsatte, alle dømt for alvorlig kriminalitet, den pedagogiske støtten de trenger for å bli gode mennesker. Vi behandler dem med åpenhet og sympati, og sikrer deres velvære i en trøstende boble av lærere, psykologer og omsorgsfulle – ubevæpnede – vakter.

Carsten Fredriksen ser ut til å ha funnet lykken i denne unike setting. På tidspunktet for vårt besøk i fjor, holdt den unge mannen på å tørke i enheten han deler med rundt ti medfanger. «Hei!» sier han og inviterer oss inn på kjøkkenet.

Fredriksen har sonet de tre første årene av dommen på 16 år for en forbrytelse han helst tier. (Nyheter gikk med på å opprettholde sin anonymitet og skjønn angående hans forbrytelse, på hans og myndighetenes anmodning, norske medier avslører sjelden identiteten til de kriminelle.) Han sier han lever et «normalt» eller nesten «normalt» liv i Halden. Hver dag, når avdelingskameratene hans er på skolen eller på jobb i andre fløyer av fengselet, lager han mat og vasker, for 69 norske kroner (11 USD) om dagen. En ganske symbolsk sum, gitt de høye levekostnadene i Norge, hvor en pakke sigaretter selges for over 15 dollar.

– Det er ingen vold her, kanskje en eller to saker i året, sier Fredriksen. Vi påvirker hverandre. Hvis du er en hissig hode, men du ser at alle oppfører seg ordentlig, har du en tendens til å gjøre det samme,» bemerker han og snakker til oss på engelsk, som alle fangene som vi snakket med.

Hver fange er sammenkoblet med en kriminalomsorgsbetjent, som utvikler et skreddersydd rehabiliteringsprogram, i samarbeid med psykologer og sosialarbeidere. Forholdet mellom voktere og fanger er enda mer vennlige, understreker vaktmester Ole Christian (27), hvis hverdag inkluderer mange øyeblikk av avslapning med de innsatte. Å bruke fem minutter på å prate over kaffen, spille backgammon eller kort, det er den norske tilnærmingen, ifølge ham: «Det er ikke «vi og dem», men «oss». Sammen, hvordan kan vi endre ting? »

Lasse Andresen, fengselsbetjent i 38 år – og i denne usannsynlige soningsanstalten siden åpningen – har sett andre. «Her er det som om jeg kom for å jobbe på en skole. »

Han vil imidlertid påpeke at Halden fortsatt er et fengsel. Med restriksjoner som ligner de for maksimale sikkerhetsinstitusjoner: begrenset bruk av Internett, brev åpnet før de ble levert til mottakere, telefonsamtaler på ikke mer enn 20 minutter per uke, portforbud kl. 20.30, kun ett besøk ukentlig. Og så er det de syv meter lange veggene, synlige gjennom trærne som omgir komplekset…

Halden prøver å reprodusere livet i samfunnet. Inntrykket av normalitet er tydelig selv på veiene som fanger går for å gå på skolen eller til legen.

Ifølge psykolog Jan Berglund er denne illusjonen trøstende. Ved ankomst lider de fleste internerte av angst, som gradvis forsvinner i dette mikrokosmiske samfunnet. «I et amerikansk fengsel vil angsten aldri forsvinne. Her kan du få inntrykk av at alt er bra, at alt er normalt. »

Det er en holdning som Robin Andreassen allerede ser ut til å ha inntatt. Den unge mannen, arrestert for drap en måned før vårt besøk, venter på å høre dommen i den strengeste fløyen av bygningen, den der psykiatriske tilfeller eller de som anses som farlige er innesperret. Hvis han respekterer fengselsloven, vil Robin flytte til en mer tillatende fløy, hvor han håper å lære matlaging med sikte på å finne en jobb når han blir løslatt.

Hardliners har kritisert etablissementets “luksus”, men etter seks år er det klart at eksperimentet fungerer. Kriminalomsorgsdirektør Are Høidal forsikrer at det ikke har vært rømningsforsøk eller alvorlige eller voldelige hendelser siden åpningen.

Det er imidlertid vanskelig å måle tilbakefallsprosenten. De fleste innsatte blir sendt til minimumssikkerhetsfengsler før de blir løslatt. Andre sendes tilbake til opprinnelseslandet (40 % av Halden-fangerne er innvandrere, noen innlagt, andre ikke), noe som vanskeliggjør overvåkingen.

I Norge tror vi ikke på hevn. Det viktigste er å gjenoppbygge fangen for å gjøre ham til et bedre menneske, sier han.

“Mediene kaller oss “det mest humane fengselet i verden”, og det liker vi. »

Ikke for Breivik

Norges mest kjente morder, Anders Behring Breivik, blir aldri innlagt i Halden. Dømt til maksimumsstraffen, 21 år, for to bombeangrep og drap på 77 tenåringer på Utøya i juli 2011, vil den høyreekstreme terroristen forbli i isolasjon ved Ila fengsel, ved Oslo, som huser landets mest farlige kriminelle.