Selv om styringen av et land ikke kan reduseres til to eller tre saker, var fjorårets valg i Norge uheldig på ett punkt: Førvalgsperioden ble i stor grad redusert til debatter om innvandring og identitetspolitikk, og perioden etter valget har vært i stor grad redusert til debatter om innvandring og identitetspolitikk. valgperiode til innvandringsskandaler og #metoo.
Dette var selvfølgelig ikke de eneste temaene som ble tatt opp – politiske partiprogrammer og valgstudioer var mer detaljerte – men medias ekstremt sterke fokus på minoriteter (etniske, seksuelle, religiøse) ble til en flyt av informasjonsstøy som var vanskelig å bære. dette la andre ikke mindre viktige debatter i bakgrunnen.
Til slutt vant høyresiden, lenge bak i sosiologiske undersøkelser, og klarte etter lange forhandlinger å garantere dannelsen av en regjering hvis sammensetning og politikk ville være lik den forrige.
Den siste tiden har en viktig prosess i norske mediekretser vært økt promotering av identitetspolitikk på en mer kompleks måte enn den velkjente fortellingen om «innfødte» og «innvandrere». Selv om kopiering av alle uttrykk for amerikansk tale, som finnes i publikasjoner som Huffington Post og akademiske kretser, ville slite med å trenge gjennom selv de mest liberale landene i Øst-Europa, har landets mediesirkler vist de siste månedene økt oppmerksomhet på individuelle identiteter. . Dette var tilfellet med artiklene i VG-avisens «White Fury»-serie, som satte europeiske «ytre-høyre»-partier og representanter for randnasjonalistiske og nynazistiske grupper side om side, og undersøkte den konservative bølgen i Europa gjennom prisme av kun dets ekstreme representanter og deres aggressive manifestasjoner – uten å utsette årsakene til noen analyse.
Mens mainstream venstreorienterte medier fokuserte på identitetspolitikk og kritiserte immigrasjonsminister Sylvie Listhaug for hennes “umenneskelige” avgjørelser, dukket det opp noen skandaler rundt migrantkrisen, så vel som ønsket til høyrepartiene om å forbli mer balansert og lede sin politikk. forsøk på å diskutere flere emner ga et lignende resultat som det amerikanske valget.
En av de mest interessante skandalene var bioingeniøren Mahad Abib Mahamoud, som mistet sin status som lovlig bosatt i landet etter at myndighetene konkluderte med at han hadde løyet om at han var somalier frem til hans ankomst i en alder av 14 år og ikke-statsborger. fra Djibouti. Slike saker håndteres ofte av statlige institusjoner, men detaljene i Mahamouds sak har skapt enorm interesse blant media og offentlighet: Han immigrerte til Norge i en alder av 14 år og hevder å være analfabet, men knapt to år senere oppnådde han en utmerket Diplom. skolekarakterer, inkludert i fransk, det offisielle språket i Djibouti, men ikke brukt i Somalia. En enda mer interessant detalj gjelder investeringene hans i det fransktalende landet, samt båndene til statsrådene, noe som førte til at noen anklaget ham for spionasje, noe han fortalte regjeringen ble forklart med det faktum at før han dro til Norge. , var involvert i politikk (selv som barn).
I løpet av de siste dagene av regjeringsforhandlingene måtte det «ytre høyre» Fremskrittspartiet inngå noen kompromisser med det lille venstreliberale partiet, akseptere flere flyktningkvoter, men beholde Sylvie Listhaug som justisminister og ved å stramme inn familien gjenforeningsregime. All denne støyen rundt slike saker gjorde at den nye (praktisk talt gamle) høyreregjeringen kunne innføre ikke spesielt høyreorientert økonomisk politikk, som i praksis ikke fikk særlig gjenklang hos offentligheten, selv om den ikke ble spesielt godt mottatt av velgerne. av høyreministeren, president Erna Sulberg og Fremskrittspartiet.
Europas typiske venstreorienterte politiske prosesser har ikke unnlatt Norge, hvor det også har vært et sterkt stemmetrekk for de mer moderate sosialdemokratene og en liten økning blant partiene til venstre.
Tradisjonelt har det største partiet, det sosialdemokratiske arbeiderpartiet, kort kunnet trøste seg med vissheten om at det igjen har klart å forbli landets største politiske styrke. Hva som skjedde etter valget var imidlertid usannsynlig, selv i følge motstandernes villeste spådommer. #metoo-bølgen som nådde Norge rammet sosialdemokratene hardest og spesielt den nest mektigste i partiet, Trond Giske. Bølgen av anklager mot ham ble gjentatt av en annen høytstående partifigur, Hadiya Tajik, som leste noen av dem høyt på et møte han ikke deltok på. Til tross for følelsene av indignasjon vekket av Giske, ble ikke tadsjikens handling i møte med interne partimaktkamper akseptert som verdig gitt at han ikke hadde noen midler til å forsvare seg selv (siden han ikke var til stede), noe som ytterligere eroderte tilliten til parti, og påfølgende forsøk fra flere medier på å rettferdiggjøre tadsjikernes handling, resulterte i et resultat i strid med forventningene.
Målinger de siste dagene viser omfanget av Arbeiderpartiets katastrofe – de gir det rundt 23 prosent til 29 for høyresiden og 13,2 for det “høyrehøyre” Fremskrittspartiet – det er nok å nevne at for bare et halvt år siden. en valgseier for sosialdemokratene med mindre enn 5 prosent margin ble ansett som usannsynlig.
Når det gjelder valgkampene til de andre venstrepartiene, er den mest interessante trenden at den sosialistiske venstresiden, som var gjennom en alvorlig krise inntil nylig, klarte å stjele en stor del av stemmene til det radikale partiets potensielle velgermasse. De Grønne og Rødt («Røde», tidligere kommunister), følger en strategi som ligger nær høyrepartienes strategi – og nekter å konsentrere seg om ett eller to temaer (miljø blant De Grønne, sosiale ulikheter og kritikk av kapitalismen blant de røde) og posisjonerer seg som mindre radikale enn ytre venstrepartier.
Det blir ingen store politiske endringer i Sulbergs andre regjering, og etter sammenbruddet av SV viser målinger enda større oppslutning om høyresiden. Legger vi til dette den stigende oljeprisen, er en relativt rolig administrasjon av høyreregjeringen i ferd med å ta form, hvis hovedmål vil være å lykkes med politiske manøvrer i kampen mot venstre- og sentrumspartiene for å begrense innvandringen og beholde lav skatt. et relativt lavt nivå. Det andre interessante spørsmålet er hva som vil skje med kampene på venstresiden: mange ser på #metoo-kampanjen som et forsøk på å flytte den sosialdemokratiske stemmen mot ytre venstrepartier, eller i det minste som et press på sosialdemokratene til å innta mer radikale standpunkter. stillinger som ligner på Labour i Storbritannia. Uansett lover de neste årene å være gunstige for høyresiden.
