Publisert:
9136
Forfatter: Ognian Georgiev
Jeg lagde en sirkusrekvisitt med kjøttkvern
Hvem er han
Encho Keryazov er en av de største bulgarske sirkusartistene. Medlem av International Hall of Fame og vinner av en rekke priser. Hennes livshistorie er et eksempel på hvordan skjebnen alltid får sin vilje. Keryazov avslørte dette til YouTube-kanalen «Sports Jungle» og «Bulgaria Today».
– Du blir 50 om noen måneder. Har du begynt å gjøre oversikt over dine første år i Elhovo?
– Tilsynelatende, med alderen, begynner en person virkelig å se tilbake litt etter litt. Slik kom omstendighetene sammen for at jeg kunne være i Yambol nå. Jeg husker mine tidlige barndomsår. Når jeg ser tilbake, er det som om det var i går. Livet går ekstremt fort. Jeg kan bare tenke på gode ting.
– I en alder av 5 kom du inn på sirkuset «Dobrich». Hvordan falt du under trolldommen hans?
– Jeg ble ekstremt betatt av den generelle atmosfæren. I denne landsbyen hvor jeg bodde på den tiden, skjedde det ikke noe større enn et bryllup eller en kukerdag. Alt var annerledes på sirkuset. Allerede ved inngangen så jeg det enorme teltet. Jeg hadde aldri sett et slikt oppsett. Selve bilene som kunstnerne bodde i var veldig pene, veldig komfortable. Som i et eventyr. Hele denne atmosfæren imponerte meg virkelig. Senere, da jeg kom inn i sirkuset, så jeg orkesteret, det var kjempestort med hvite kostymer. De hadde verktøy som jeg aldri hadde sett før. Da dukket luftakrobatene opp i meget vakre kostymer. Jeg var ekstremt imponert over Kovachevi-troppen. Dette er en trampoline-akrobatikktrupp, der barna deres også deltok. Da var de ca 4-5 år eldre enn meg. De veltet, veltet. For meg var det ekstremt imponerende. Jeg ble betatt av sirkuskunstens magi.
– Et år senere melder moren din deg på akrobatikk.
– Etter det første besøket på «Dobrich»-sirkuset begynte jeg å prøve å gjøre disse akrobatiske hoppene på rommet til foreldrene mine hjemme. Senere gjorde bestefaren min en pull-up og viste meg hvordan jeg skulle gjøre en sit-up. Så jeg fortsatte å jobbe og jeg har lyst og ambisjon om å bli en slik person. Jeg visste ikke nøyaktig hva disse menneskene var – om de var gymnaster, om de var akrobater, om de fløy. Jeg ville bare være som dem. Senere ble jeg veldig syk med bronkopneumoni etter at vi flyttet tilbake til Yambol. Moren min bestemmer seg for å melde meg på akrobatikkrommet. Det var slik jeg begynte. Det var ganske vanskelig fordi de så på fysiske data og fleksibilitet. Jeg hadde ikke de egenskapene. Jeg har ikke oppfylt kravene til akrobatikksporten. Det skjedde takket være moren min, som tryglet treneren om å gi meg minst noen dager til å la lysten gå forbi. Den dag i dag fastholder jeg at mennesker som har et sterkt ønske om å gjøre noe, selv om de ikke har slike genetisk betingede egenskaper, kan gjennom sitt harde arbeid overgå de som har egnetheten.
– Du når også Bulgarias landslag i akrobatikk.
– Ja, jeg var i disiplinen herredouble. Den spilles av to gutter. Den ene er nedenfra og den såkalte akrobatiske brettet er den ovenfor. Rumen Stefanov og jeg grunnla et par menn. Vi passerte den første kategorien, kandidater mestere i sport, mestere i sport og senere i representasjonsteamet til Bulgaria.
– Opptok sirkuskunsten deg på den tiden?
– Bak «Diana»-rommet, hvor det drives akrobatikk, er det et sirkusområde. Sirkuset har alltid vært bygget der, og det er det fortsatt. Da et sirkus kom for å besøke byen, dro jeg for å se den. Jeg kjente regissørens bil veldig godt. Han sto alltid til venstre. Jeg ville gå og banke på den døren og vise rektor hva jeg kunne gjøre. Men jeg turte aldri å gjøre det. Senere, i sportens øverste liga, falt sirkuset på vei. Med disse landslagstreningene og den store motivasjonen jeg hadde, tar alt annet seg i baksetet. Du fokuserte kun på det spesifikke målet – å kontrollere konkurransene for verdensmesterskapet, verdenscupen. Sirkuset forble på slutten. Senere, litt tilfeldig, etter en veldig stor skuffelse i kontrollløpene i Sofia, returnerte jeg til Yambol. Bokstavelig talt her om dagen møtte jeg en gutt på senteret som allerede var på sirkuset. De hadde kommet tilbake fra USA med troppen av hester. De trengte en erstatning. Han fortalte meg at de hadde en rollebesetning som i utgangspunktet var sirkuset på «Ilientsi». Jeg ble med ham til castingen. Jeg hadde aldri ridd og troppen drev hovedsakelig med akrobatikk på hesteryggen. Fra det øyeblikket jeg kom inn på basen den første dagen, følte jeg den samme angsten og spenningen som da jeg var mye yngre på Dobrich Circus. En ekstraordinær følelse kom over meg. Jeg følte meg ekstremt glad. Jeg er godkjent for den aktuelle castingen. Jeg ble i Sofia for prøvene. De hadde en turné i Norge de skulle på. Etter omtrent en uke måtte jeg tilbake til Yambol på treningssenteret. Jeg ble oppringt av faren min om at han ble kalt til Dianas treningsstudio. Er de en streng merknad for ham at jeg må hjem og fortsette med akrobatisk idrett fordi jeg var på landslaget, på individuell trening. De forklarte meg at jeg ikke kunne slutte med idretten fordi staten hadde investert mye penger. Jeg var ekstremt skuffet.
– Har din verden kollapset?
– Bokstavelig. Det var et forferdelig mareritt fordi jeg hadde store vektproblemer de siste årene i akrobatikk. Jeg antar at folk husker på 80-tallet hvor populært Florentine var for vekttap. Det var et ekstremt populært middel blant barn. Vi var 12-13 år og snakket om forbudte rusmidler. Vi tar dem kun for vektkontroll. Jeg var en av de tyngste på landslaget – 41 kilo. Du kan ikke forestille deg når du var 16 hvordan du kunne holde vekten nede. Etter den brutale sulten som ble pålagt meg og de forbudte forberedelsene, var mitt første spørsmål på sirkuset om jeg kunne spise. Petar Romanov, lillefingeren hans, som var leder for troppen, sa: “Her kan du spise så mye du vil.” Jeg fortalte henne at hvis jeg kunne spise hva jeg ville, kunne jeg gjøre mirakler. Som akrobat var ferdighetene mine rent tekniske. Jeg trengte samme loddetinn med selve dyret. Jeg hadde et stort ønske. Jeg følte en vennlig holdning i basen fra absolutt alle kolleger. Det er stor forskjell på det i idrett.
– Hvor lang tid gikk det før du ble med i troppen?
– Nok et år har gått. Jeg gikk tilbake til akrobatikk. Jeg hadde gått opp i vekt – 3-4 kg. Dessuten var hodet mitt et annet sted. Mitt hjerte, min sjel, hele tanken min var på sirkuset. Jeg sa til meg selv at jeg måtte gjøre det i ett år til. Jeg var sikker på at etter henne ville jeg gå tilbake til sirkuset.
– Etter at du kom tilbake til sirkuset, hvor lang tid tok det før du innså at det er dette du kommer til å gjøre i livet?
– Først tok jeg det som en fornøyelse. Jeg hadde frigjort meg fra lenkene jeg følte i sport. Jeg kom over den totale frustrasjonen av akrobatikk der det er dommere, koreografinotater. Det er ingen dommere i sirkuset. Der har du publikum. Det spiller ingen rolle hvilken klubb du kommer fra, hvem treneren din er. Publikum bryr seg ikke. Bare arbeidet ditt på scenen. Det underholdt meg mye. Senere, i en alder av 18-19 år, skjønte jeg at jeg var i ferd med å gå inn i brakken. Hvis jeg ville fortsette med sirkus, måtte jeg gjøre mitt eget nummer. Jeg innså at jeg måtte skilles. Det var da en idé begynte å skli inn i hodet mitt, selv om jeg hadde hatet balansegangen totalt. Jeg sto aldri på hodet etter å ha forlatt akrobatikken. Jeg var kvalm av dette arbeidet. To-tre år gikk og jeg innså at det eneste jeg kunne gjøre som soloartist og kunne selge var balanse. Det er min styrke. Det var slik jeg begynte å håndtere henne.
– Du har et bord som partner og lager en spesiell mekanisme med materialer for hånden.
– Dette aktuelle bordet, som er en rekvisitt, ble bokstavelig talt laget med materialer tilgjengelig i min fars garasje. Dette er en elektrisk motor fra en vaskemaskin og en elektrisk motor fra en kjøttkvern. Det aktuelle maleriet har bokstavelig talt reist verden rundt og sett de største scenene. Gjennom årene har mekanismen forblitt den samme, men eksteriøret er i rustfritt stål. Å se bra ut. Med alt det maskineriet inne, hver gang jeg ba om hjelp med et reparasjonsproblem, klødde folk seg i hodet. De kan ikke forklare at det er laget på den måten, av slike materialer, og jeg jobber med det. Frem til min siste arbeidsdag jobbet jeg med dette bordet i spørsmålet, selv om de i Tyskland laget meg en kopi med hydrauliske motorer. Mye mer moderne, med fjernkontroll. Jeg hadde mye mer tillit til bordet mitt enn dette. Det har bestått tidens tann og jeg vet at det aldri vil mislykkes.