Plass ! Gjør plass for europeisk litteratur! Le Taurillon har påtatt seg, gjennom en ny seksjon kalt Europa er en roman, for å være interessert i den europeiske litterære verden i alle dens aspekter. Hver måned vil vi invitere deg til å oppdage verkene til europeiske forfattere, intervjuer med personligheter fra bokverdenen, skuespillere i forfatterskapet til markedsføringen, med spesiell oppmerksomhet til oversettelsen – en så avgjørende tilnærming. til det demokratiske livet på dette gamle kontinentet, samt artikler om aktuelle hendelser i den europeiske litterære verden.
Norge er en øygruppe, havet er strødd med 50 000 øyer. En konstellasjon av øyland der naturen styrer. I Regnbokstaver, Steve Sem-Sandberg (svensk journalist og forfatter hvis norske fødsel perfekt legitimerer tittelen på denne spalten) tar oss med til en av dem. Innbyggerne som befolker det danner et mikrokosmisk samfunn styrt av stilltiende regler. Den norske kronen må passe på, her er det løgner som er suveren valuta.
Andreas og Minna vokste opp der på 60-tallet uten å kjenne foreldrene sine. De forsvant på mystisk vis en dag da de hadde betrodd dem til en nabo. Tidligere sjømann, alkoholiker, stilltiende, blakk, Johannes er langt fra modell, men han er snill og tar dem til seg. Om natten, under taket på Den Gule Villa, ser Minna for seg at foreldrene hennes kommuniserer med henne gjennom regnbrev. Litt lenger oppe på øya, på gården, bor herr Kaufmann, den rike eieren av nesten all jord i området. Det er også Mr. Carsten, sjefen. Disse to karakterene vrimler av antipati og er konsentrater av mysterier hvis sammenheng med øyas mørke fortid under okkupasjonen kan forstås.
Andreas, fortelleren av historien, er nå voksen. Han vender tilbake til øya for første gang siden Johannes død for å prøve å svare på mengden av spørsmål som har gnaget i ham siden barndommen. Hvem er foreldrene hans? Hva skjedde med dem? Hva er historien til øya?
Å være låst ute: lenkene til et øysamfunn
Johannes konsentrerer hatet til de andre øyboerne. De mistenker ham for å ha vært en samarbeidspartner under andre verdenskrig. Denne hevngjerrigheten rikosjetterer barn som vokser opp i utkanten av andre. Når han kommer tilbake til øya, merker Andreas hvor sta denne følelsen er. Det går videre fra generasjon til generasjon, slik at vi til slutt fortsetter å hate av vane, uten å vite hvorfor, i en merkelig blanding av hukommelse og glemsel.
“Hvis ensomhet er en affekt, er isolasjon et tema” skriver psykiater Philippe Gutton. Faktisk spiller miljøet, øya, en stor rolle her. Vi kan nesten kalle henne en “rockestjerne foran scenen”, men beskjedenhet vil hindre oss i å gjøre det. I denne boken er det mye tåke, torner, fuktighet og vind for å avhorne oksene. Naturen der er rikelig, vill, ofte fiendtlig. Det har noe ambivalent, det er både et kompass og en forvirring. Et paradis og et fengsel.
Oppdrags- og etterforskningsroman
Ensomheten til den voksne mannen som Andreas er er ubehagelig, i forhold til hans misforståelser. Han vet ikke hvem han er, hvem foreldrene hans er eller om de er i live. “Enden er der vi starter fra”. Disse ordene kommer fra den fantastiske diktsamlingen Det forfengelige landet av den amerikanske poeten TS Eliot, og danner et veltalende ekko til den nåværende romanen. Andreas vender tilbake til øya i sin plagede barndom for å forstå minnene hans, utforske tvilen hans og oppdage de manglende fragmentene av historien om identiteten hans.
Han forstår raskt at øyas fortid, fra tiden for dens nazistiske okkupasjon, er nært knyttet til hans egen historie. Hver ny ledetråd om rollene hans far, Mr. Kaufmann, Mr. Carsten og Johannes spilte, får ham til å forstå litt mer preget i ham av det han ikke visste. Andreas prøver også å avdekke hemmelighetene til sin eldre søster, Minna, som han er veldig beskyttende med selv om hun stadig skyver ham vekk. Underveis lærer han hvordan dårlige mennesker noen ganger kan gjøre gode ting, og omvendt.
Historien er preget av en flytende stil, korte kapitler og et dynamisk system av frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Nøkternheten i forfatterskapet har en undertrykkende je ne sais quoi ettersom historiens mørke er gradvis. Hvis ledetrådene først blir spredt med en sparsomhet som kan forvirre leseren, vil de ende opp med å spre seg og henge sammen på en slik måte at uttrykket “Banco!” dukker opp i bibliofagens hjerne. Gleden ved en slik formel vil imidlertid umiddelbart bli slettet av mørket til de nevnte oppdagelsene. For fordypningen som Steve Sem-Sandberg og hans oversetter Johanna Chatellard-Schapira har i vente for oss er absolutt fengslende, men dramatikken virker uunngåelig.
