PO UNDER den kalde krigen ble de skandinaviske landene sett på som et forbilde for et opplyst og antimilitaristisk samfunn, forsvarer av sosial rettferdighet, moralsk overlegen modernitetens to motpoler: USA og Sovjetunionen. De to mest ærede inkarnasjonene av denne modellen har lenge vært Sverige og Finland.

En lang historie forbinder de to landene. I århundrer var Finland en del av kongeriket Sverige. Så kom Napoleonskrigene, der Sverige ble tvunget til å avstå sin finske provins til Russland. Etter 1814 lyktes det systematisk med å holde seg utenfor kriger eller å erklære seg nøytral, for eksempel under hertugdømmekrigen i 1864 (tysk-dansk krig).

Finlands historie er ikke så fredelig. Den russiske revolusjonen førte ikke bare til dens uavhengighet, men også til en borgerkrig som i 1918 rev landet mellom de “røde” (sosialdemokrater) og de “hvite” (konservative). Sistnevnte seiret med militær støtte fra Tyskland, etter at Finland ble involvert i den russiske borgerkrigen frem til Turtu-traktaten i 1920. Mot alle odds forble landet demokratisk og sosialdemokratene fikk delta i valget. og i regjeringskoalisjoner siden 1920-tallet.

På 1920- og 1930-tallet, da sosialdemokratiet fikk innflytelse i Sverige, gikk Finland inn i en turbulent periode, som kulminerte i 1930 med det mislykkede fascistiske opprørsforsøket. I Sverige kom det sosialdemokratiske partiet til makten i 1932 og regjerte, alene eller i allianse med andre, kontinuerlig frem til 1976. Det sosialdemokratiske Sverige har gjennomtvinget dristige sosiale reformer og en etisk styringsmåte eksemplifisert av utenrikspolitikken internasjonalt. som flaggskipstaten til den skandinaviske modellen.

I mellomtiden, etter to påfølgende kriger med Sovjetunionen mellom 1939 og 1944, den andre som en alliert av Nazi-Tyskland, opplever Finland en periode med intens transformasjon, preget av valgsuksessene til det sosialdemokratiske partiet og en ung formasjon mer til venstre. ‒ det finske folkets demokratiske liga. For å komme ut av konflikten i 1944, måtte landet vende våpnene mot tyskerne og gi territorielle innrømmelser til sovjeterne. Deretter ble det det eneste ikke-kommunistiske landet som signerte en traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig hjelp med Moskva i 1948. Nektet amerikansk hjelp under Marshall-planen og satte kursen mot de facto nøytralitet.

Kravene fra den “nye tiden”

I 1952 holdt statsminister og kommende president Urho Kekonen en sterk tale til fordel for fred, og knyttet finsk nøytralitet til skandinavisk identitet (1). Det er et nøkkeløyeblikk i landets historie. I en kontekst hvor sosialdemokratiet har blitt hegemonisk i denne delen av Europa, lar dets alliansepolitikk, kombinert med arbeiderbevegelsens sosiale fordeler, Finland følge den svenske modellen og bygge en velferdsstat og demokratisk universalist. Denne perioden er preget av økonomisk vekst, teknologisk dynamikk, urbanisering og reduksjon av ulikheter.

Sveriges aktive internasjonalisme stammer fra de progressive verdiene som har gjennomsyret landets utenrikspolitikk. Under den kalde krigen skyldtes den antatte overlegenheten til den skandinaviske modellen – et samfunn ansett som rasjonelt, opplyst og fredelig – blant annet at de militære spenningene var mye mindre intense der enn i Sentral-Europa – til tross for tiltredelsen av Norge og Le Denmark i NATO og til tross for vennskapsavtalen som ble inngått mellom Finland og Sovjetunionen. I 1955 ble Finland med i Nordisk råd, dannet tre år tidligere av Norge, Sverige, Island og Danmark. Dette interparlamentariske forumet har gjort det mulig siden 1960-tallet å etablere fri bevegelse for borgere mellom medlemslandene, uten pass, og felles regler for arbeidsmarkedet og trygdesystemer.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd dukket spørsmålet om relevansen av den skandinaviske modellen opp igjen, men på en annen måte: finnes det en alternativ sosial og demokratisk løsning på den nyliberale globaliseringen introdusert av Washington? (2)? Siden 1970-tallet har andre endringer gjort dette problemet enda mer presserende. I Sverige førte fremveksten av multinasjonale selskaper, stridigheter om arbeidernes midler og oljekrisen til det første valgnederlaget for sosialdemokraterna på førti-fire år. Da de kom tilbake til makten i 1982, fikk den “tredje veien” en ny betydning: den ble ikke så mye definert som et kompromiss mellom kapitalisme og kommunisme, men som et kompromiss mellom sosialdemokrati og nyliberalisme. Regjeringen tyr til liberalisering som et instrument for makroøkonomisk politikk, understreket vekten av kapitalmarkedet på betalingsbalansen og renten, og bestemte seg for å deregulere finansmarkedene (3). Finland og Norge fulgte etter på 1980-tallet. Deregulering utløste en syklus av overoppheting og resesjon som førte til en stor bank- og valutakrise på 1990. I Finland antok krisen spesielt store proporsjoner, fordi den falt sammen med Sovjetunionens sammenbrudd og handel mellom de to landene.

Så snart siden av den kalde krigen var snudd, angrep tilhengerne av den nyliberale kuren “finlandisering”. I alle de skandinaviske landene regner formaningene om å underkaste seg kravene fra «den nye tiden» ned. Ethvert samfunnsproblem har fått en nyliberal behandling basert på innstramminger, skattekutt, privatiseringer, outsourcing og ledelsesdoktriner. På 1990-tallet kom de tette hemmelige båndene som ble opprettet mellom Sverige og NATO under den kalde krigen frem i lyset. Selv om Stockholm alltid er i forkant, avviker Stockholm ugjenkallelig fra den skandinaviske modellen. For femtende gang fulgte Finland Sveriges ledelse med å søke om å bli medlem av EU i 1992, en avgjørelse godkjent to år senere ved folkeavstemning. Den norske regjeringen gjorde det samme, men tapte folkeavstemningen som skulle ha godkjent dens vedtak i 1994. Finland og Sverige ble medlemmer av unionen i 1995.

Det var i løpet av denne tiden deres identitet ble omdefinert som europeisk og vestlig, i motsetning til den nøytrale skandinaviske karakteren de hadde tidligere, selv om disse to tilknytningene eksisterte side om side – og kanskje fortsatt eksisterer. Fra denne perioden er de første debattene om deres mulige medlemskap i NATO. Siden 1994 har Finland og Sverige deltatt i Atlanterhavsalliansens «Partnership for Peace». De finske væpnede styrkene har passet spesielt på å tilpasse seg NATOs militære systemer, og denne logikken har nylig ført til at de har kjøpt sekstifire amerikanske F-35-fly som er i stand til å bære atomvåpen. På 2000- og 2010-tallet sluttet Finland og Sverige seg til NATOs “fredsbevarende” operasjoner og inngikk avtaler med alliansen for å gi logistisk støtte til allierte styrker som er stasjonert eller på transitt gjennom deres territorium.

Svarene på den russiske invasjonen av Ukraina stammet i stor grad fra disse inkrementelle endringene, enten det var i offentlig mottakelse, mediefremstilling og politisk retorikk, som banet vei for et høyreskifte over hele det politiske spekteret. Slik sett har krigen i Ukraina og dens innvirkning på den europeiske opinionen bare fremskyndet denne overgangen til sluttfasen av en integrasjonsprosess som allerede hadde startet for lenge siden. Finlands og Sveriges tilslutning til NATO vil få alvorlige konsekvenser for de to landene, men også for internasjonale relasjoner i Europa og i verden. Dette vil være dødsstøtet for skandinavisk progressiv internasjonalisme, i hvert fall foreløpig.

Nøytralitet sies ofte å være den uforanderlige bærebjelken i svensk nasjonal identitet, mens den med Finland viste mer pragmatiske trekk og politisk realisme. I håp om at den kalde krigen kunne overvinnes, ble den finske utenrikspolitikken mer aktiv og oppfinnsom, noe som fremgår av konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa som ble holdt i Helsingfors fra 1973 til 1975. I følge president Kekonen burde Finland spille rollen som «brobygger» mellom øst og vest. Tanken var å løse sikkerhetsdilemmaet gjennom tillitsbygging og nedrustning, og skape et normativt grunnlag for den fremtidige konvergensen av blokkene.

Mens de nordiske landene under den kalde krigen dannet et pluralistisk sikkerhetsfellesskap som tok til orde for solidaritet og felles interesse i utenriksrelasjoner, er det nåværende stadiet av NATO-medlemskap ledsaget av en militarisering av samfunnet og et nytt system av tro som tilskriver våpenens kraft evnen. for å forhindre kriger. Utvidelsen av den atlantiske alliansen er basert på teorien om avskrekking – spesielt kjernefysisk – selv basert på den abstrakte antagelsen om at deltakerne vil vise fornuft.

Forestillingen om “allmenne beste” har blitt innebygd i disse debattene eller eksisterer bare i håp om stabilitet oppnådd ved avskrekking, et prinsipp som består i å skremme de man frykter. Det ultimate uttrykket ligger i skrekkbalansen. I motsetning til nøytralitet i den kalde krigen, i det minste noen ganger tenkt som en måte å unngå den globale konflikten som truet menneskeheten, er dagens strategi innrammet innenfor det snevre perspektivet om viss gjensidig ødeleggelse. Dessuten nærer frykten som besjeler Russland den forenklede visjonen om en slags duell mellom «det onde imperiet» og «frihetens helter».

Ved å utløse en krig mot Ukraina, kastet Russland Finland og Sverige i armene til Atlanterhavsalliansen. Søknadene deres om medlemskap representerer imidlertid et nytt stadium i eskaleringen av fiendtligheten mellom Russland og NATO, og i mindre grad mellom Russland og EU. Alliansens utvidelse østover etter 1990-tallet har vært en av de drivende faktorene i den nåværende konflikten. Siden Cubakrisen i 1962 har verden aldri vært nærmere atomkrig, og hvert ekstra skritt i denne retningen øker faren. Det som er mest slående i denne sammenhengen er at ethvert medlemskap i NATO er knyttet til en forpliktelse til å bruke kjernefysisk avskrekking. Det virker derfor lite sannsynlig at Finland og Sverige vil gå tilbake til en tillits- og nedrustningspolitikk i nær fremtid. Den skandinaviske ideen er allerede en saga blott.

Avgjørelsen til disse to landene skaper bekymring ikke bare for eskaleringen av konflikten mellom Vesten og Russland, men også for forsterkningen av EUs avhengighet overfor Washington. Det utdyper prosessen med å dele verden i to motstridende leire og den økende militariseringen av gjensidig avhengige relasjoner. Konsekvensene av utvidelsen av Atlanterhavsalliansen angår ikke bare Russland, men også en stor del av den sørlige halvkule og Asia. Frykten rundt dette er av samme karakter som Australia og USA når det gjelder sikkerhetsavtalen som Salomonøyene signerte med Kina.

Denne utviklingen minner om prosessene som førte til første verdenskrig. På dette stadiet kan scenariet med en global militær katastrofe ikke lenger ignoreres (4). Selv om de ikke kan verifiseres på kort sikt, er slike utviklinger en del av en grunnleggende trend hvis konsekvenser vi risikerer å se om ti eller tjue år – i hvert fall hvis ikke verdens gang avvikes av for eksempel fremveksten av en ny bevegelse for uforpliktende. Ved å søke om å bli med i NATO er Finland og Sverige på feil side av historien.