En russisk dukke laget av fire plastkuler – en for hodet, en for kroppen og en for hver hånd – svinger nonchalant på en hylle i redaksjonen til Barents Observer, lokalisert i Kirkenes, i Nord-Norge. Uansett hvor hardt du presser den, retter leken seg opp og går tilbake til sin opprinnelige stilling. “Prøv å ta ned ytringsfriheten … og se hva som skjer,” står det på et stykke papir. Ved siden av jobber et halvt dusin journalister for å avdekke sannheten om følgene, her og andre steder, av krigen i Ukraina.

Lokalene som huser det ideelle mediet inneholder noen ganske uvanlige gjenstander. I partiet, bilder av initiativtakeren til perestroika og glasnost, Mikhail Gorbatsjov, samt ølbokser med bildet av forfatteren av invasjonen av Ukraina, Vladimir Putin, noen ganger innkasserende et slag av en ukrainsk koloss (Putin To Sleep, av Cervisiam), noen ganger holder Dmitri Medvedev på knærne (Putin Huylo, av Pravda Brewery).

De seks reporterne Barents Observer praktiserer imidlertid ikke kampjournalistikk, fremholder direktøren for den engelsk- og russiskspråklige publikasjonen, Thomas Nilsen, at Plikten vendte tilbake til sitt kvartal etter å ha passert en statue av Saint Barbara og klatret opp en lang trapp. “Vi streber etter å være så objektive som mulig,” forklarer han på kontoret sitt som ligger ikke langt fra Vladimir Putins Russland.

Praksisen med «faktabasert journalistikk» er «stadig vanskeligere» i skyggen av Russland. Reportere fra politiske, militære og miljømessige nyhetsmedier kan ikke lenger reise til russisk territorium, intervjue russiske tjenestemenn eller til og med referere til russiske medier, slik de gjorde for ikke så lenge siden.

“I løpet av de siste tre årene har Barents Observer har ikke rapportert om en eneste hendelse med russiske atomdrevne ubåter i Arktis. Er det fordi det ikke skjedde noen hendelser der? Nei. Det er bare det at vi ikke ble informert og vi fant ikke denne informasjonen, sier den erfarne journalisten som søker i Barentshavet, hvor Russland fra tid til annen gjennomfører militærøvelser.

«Journalisme handler om å fortelle en historie på stedet. For eksempel kommer du hit og lurer på hva som skjer. Vi vil gjerne gjøre det samme på den andre siden av grensen, dra til Murmansk eller det russiske Arktis, møte folk, intervjue dem, se hva som skjer… Men det har vi ikke lov til, sier Thomas Nilsen, for som grensen som skiller Norge og Russland, kun rundt femten minutters kjøring fra kontoret hans, er ufremkommelig.

Nordmannen snakket jevnlig med talspersonen for den russiske marinens nordflåte om militære operasjoner i Barentshavet, for eksempel, og siterte ham deretter i sine artikler. “I dag har han ikke lenger lov til å snakke med utenlandske medier,” sier han.

I frykt for å bli anklaget for å «diskreditere den russiske hæren», videresender russiske medier kun informasjon som kommer fra Forsvarsdepartementet eller statlige pressebyråer, «som ikke er objektivt», beklager Thomas Nilsen, som ubeskjedent går inn for prinsippene om ytringsfrihet og demokrati.

En enveisbillett ut av Russland

DE Barents Observer kan imidlertid telle i dag på fire journalister fra Russland – Denis Zagore, fra Murmansk, Georgii Chentemirov, fra Petrovsk, Elizaveta Vereykina, fra Moskva og Olesia Krivtsova, fra Arkhangelsk – for å dyktig omgå hindringene som ble reist av Vladimir Putin-regimet og for å trekke lesernes oppmerksomhet på økningen i handlinger av vold mot kvinner begått av soldater eller ankomsten til Arkhangelsk av et russisk krigsskip lastet med skadede våpen og «nazistisk litteratur» som myndighetene hevder å ha funnet i Ukraina i håp om å mobilisere befolkningen.

– Som etniske russere har de lettere for å kontakte folk og chatte med dem på telefon, internett osv. Dette hjelper oss mye, sier Thomas Nilsen.

Lederen for NPO rekrutterte dem i kjølvannet av invasjonen av Ukraina og innføringen av nye restriksjoner på journalistisk arbeid, og tilbød dem en treårskontrakt med en lønn som kan sammenlignes med gjennomsnittslønnen som tilbys norske journalister. For dem «er det praktisk talt en enveisbillett» ut av Russland, spesifiserer Thomas Nilsen. «Disse fire journalistene forlot Russland slik at de kunne fortsette å utøve fri og objektiv journalistikk. Og de er ikke alene. Hundrevis av russiske journalister forlot landet etter krigsutbruddet, en total krig», understreker direktøren, før han spesifiserer: «Vi kaller en krig for det den er: en krig. Det er derfor ikke en spesiell militær operasjon. »

Thomas Nilsen sier han er stolt over rapportene produsert av «russiske journalister i eksil», som den som forteller «historien om kriminelle, mordere, voldtektsmenn som kom ut av fengselet, som ble sendt til Ukraina for å føre krig, så som kom tilbake fri til å begå nye forbrytelser.”

DE Barents Observer utnytter sitt “gode kontaktnettverk” og sin privilegerte posisjon, helt i Nord-Norge, til å dekke manifestasjonene av nye øst-vest-spenninger, men også effektene av klimaendringer i Arktis, Kinas interesse for region, eller utfordringene til urbefolkninger eller fiskere. “DEN Barents Observer holder øye med hva som skjer i nord. Beklager å si det, men det er svært sjelden å se korrespondenter fra CNN, BBC eller AFP i Moskva dra til det fjerne nord i Russland, sier han rett ut.

Barents Observer holder øye med hva som skjer i nord

Thomas Nilsen silte gjennom åpne data for å oppdage at russiske styrker gjennomførte tester av Burevestnik-missilet – et eksperimentelt atomdrevet, atombevæpnet russisk kryssermissil som har tilnavnet Skyfall av NATO – i løpet av sommeren.

Mer interesse, flere lesere … selv i Putins land

Antall lesere av Barents Observer har gått fra singel til dobbel siden starten av den russiske offensiven i Ukraina 24. februar 2022. Thomas Nilsen tilskriver dette hoppet krigen i Ukraina og akselerasjonen av klimaendringene. Lesere av de uavhengige mediene er spredt over Norge (5 %), Finland (5 %), Nord-Amerika (30 %) samt andre europeiske land og Russland (60 %).

Regissøren sier at han ikke er i stand til å nøyaktig måle antall lesere basert i Russland siden nettstedet til Barents Observer er blokkert av Kreml-sensurer, og tvinger russiske Internett-brukere til å bruke et privat virtuelt nettverk (privat virtuelt nettverkeller VPN). «Vi bruker mange metoder for å unngå sensur. En av dem er bruken av speildomener. Hvis vi for eksempel legger ut noe på russiske sosiale medier, hvis vi chatter på Telegram eller noe annet, gir vi ikke lenken til siden vår, men til speilsiden», nevner han.

Fuel for audacity, journalistene av Barents Observer forbli rett. Som den russiske dukken.

Denne rapporten ble finansiert takket være støtte fra Transat International Journalism FundPlikten.