Tre avgjørelser vi bør tenke på ikke bare på 1. mai
I dag feirer vi Labor Day og internasjonal arbeidersolidaritet. 1. mai er et uttrykk for ære og respekt for arbeidere overalt, for de som skaper fruktene av økonomisk fremgang hver dag og gjør livene våre bedre, enklere og mer fredelige. De uten hvilke menneskelig sivilisasjon er utenkelig og umulig.
Derfor må vi på dager som denne med enda større interesse og tvinge frem spørsmålene om en rettferdig fordeling av merverdi, anstendig godtgjørelse for arbeid og en effektiv sosialpolitikk. Vi må snakke om konkurranseevne basert på teknologisk fremgang og investering i menneskelig kapital, samt en rettferdig, grønn og bærekraftig overgang, hvis alternativkostnad er økonomisk berettiget, men også moralsk utholdelig.
Faktisk er et av hovedproblemene med arbeid i Bulgaria fordelingen av det det skaper. Prisen på arbeidskraft er lønnen, men altfor ofte er denne lønnen undervurdert og tilsvarer ikke merverdien som faktisk produseres. Og dette fører igjen til økt inntektsulikhet. Hvis vi ønsker å komme videre i vår søken etter et mer sosialt og sammenhengende samfunn, må disse ulikhetene reduseres til akseptable standarder som ikke skader økonomien, innbyggernes kjøpekraft og bedriftenes initiativ, men tvert imot stimulerer økonomisk fremgang og rettferdig konkurranse.
På dager som i dag er det godt å huske nok en gang at opprettholdelsen av den nyliberale doktrinen om restriktiv finanspolitikk har mislyktes. Pandemien og den påfølgende krisen har klart understreket behovet for staten som den viktigste økonomiske enheten og dens inngripen i økonomien gjennom instrumentene for offentlige utgifter og beskatning. Kriser av denne størrelsesorden kan ikke overvinnes av verken husholdninger eller bedrifter. Statens rolle i denne sammenhengen er klart definert: Den må redusere de sosiale ubalansene som markedet ikke kan håndtere.
For en vellykket bedring etter nok en krise som EU og Bulgaria har gått gjennom, er en reorientering mot en økonomisk vekstmodell basert på innenlandsk forbruk, lønnsvekst, rettferdige og tilstrekkelige minstelønnsnivåer og sterke fagforeninger nødvendig. Det siste innebærer nødvendigvis å utvide omfanget av kollektive forhandlinger til hele Europa, ettersom empirisk litteratur lenge har vist at veksten i omfanget av personer omfattet av en tariffavtale og utviklingen av inntektsulikheter er negativt korrelert med hverandre.
For eksempel setter Commitment to Reducing Inequality Index (CRI), utgitt av OXFAM og DFI, Norge først blant de undersøkte landene (161 totalt) i arbeidet med å redusere ulikhet de siste årene. Deretter følger Tyskland og Australia. Alle de 10 beste plassene i rangeringen er okkupert av velstående OECD-land. En av grunnene er at rikere land har mye større muligheter til å heve skatteinntekter for å bruke på offentlige tjenester og sosial beskyttelse. I vårt land er politikerne imidlertid bare redde for tanken om at de må snakke om skattlegging og hva som egentlig må til for å få til reell endring.
Det er nettopp derfor Bulgaria ligger på 62. plass på rangeringen. Inndelingen etter pilarer viser at landet vårt er på 47. plass for sosiale tjenester, 144. for skatterettferdighet og 46. plass for arbeid. Faktisk, i løpet av de siste to årene har landet vårt falt ikke mindre enn 20 plasser på denne globale ulikhetsindeksen. Internasjonale vurderinger av det bulgarske skattesystemet taler for seg selv. Alle verdensrapporter viser at landet vårt har en av de mest regressive skatteplanene i verden. Momssatsen er det dobbelte av inntektsskattesatsene til de rikeste og selskaper, som bare betaler 10%. Å være på 144. plass av 161 land i verden når det gjelder effektiviteten og rettferdigheten til skattesystemet ditt er ikke særlig hyggelig og sier mye om skattepolitikken og dens omfordelingsmekanismer. Det er nettopp av denne grunn at det er på høy tid at det skjer en endring i skattesystemet i landet vårt. 1. mai er tross alt en dag for å kjempe og beskytte arbeidernes interesser og rettigheter. For tiden bærer arbeidere en mye tyngre skattebyrde når det gjelder kumulativ beskatning av direkte og indirekte skatter enn noen annen økonomisk enhet.
Og siden vi snakket om statens rolle i økonomien, må vi si at denne rollen har gått ned som andel av BNP, selv om den nominelt var mer. Vanligvis forventes den minst utviklede økonomien i et integrasjonssamfunn (som Bulgaria i EU) å vokse i høyeste hastighet. Dette kalles “beta-konvergens”. Det er det vi bør være interessert i, ikke det absolutte antallet BNP eller det absolutte antallet gjeld eller det absolutte nivået på offentlige utgifter til penner og individuelle funksjoner.
Hvis vi setter Bulgarias data på en graf, bør disse dataene i gjennomsnitt vise de høyeste gjennomsnittlige vekstratene i EU sammenlignet med referanseperioden. Tror du dette skjer? I stedet kommer det falske antydningen daglig om at vi aldri har hatt et høyere BNP, en høyere lønnssats, og du skjønner, vi er mye rikere. Faktisk når Bulgarias BNP og lønnsnivå, hvis vi ikke er i resesjon, rekordhøye hvert år. Men det betyr ikke noe i seg selv. Det er en slags “vi er eldre i dag enn i går”-uttalelse, og det er derfor vi har det så bra. Det er ingen oppfyllelse her.
Sannheten er at kapitalismen i dag, med økende ulikhet, arvet rikdom og en erodert statens rolle i økonomien, får føydale kjennetegn. Det er ikke den typen kapitalisme som blir undervist på universiteter som Adam Smith snakket om for noen århundrer siden. Hvis Smith var i live nå, ville han ha gitt opp sin egen teori, og sett hvordan verden så ut og forholdet mellom fag. Perfekt konkurranse eksisterer ikke lenger! Det er ikke annet enn et teoretisk begrep som tjener som begrunnelse for å opprettholde lavere lønnsnivå.
Det er ikke lenger et spørsmål om “mer” regjering eller “mindre” regjering, men om en overgang fra en type regjering til en annen. Det er den stabile tilstanden, og ikke den minimale staten, som skaper forutsetningene for utfoldelsen av markedsprosessen. Dessverre, på grunn av de dominerende nyliberale agendaene, ble ikke sosial konsensus inkludert i den innledende fasen av systemendring i vårt land.
Og så frem til i dag.
Republikken Bulgarias grunnlov fastsetter at staten er sosial og lovlig. På denne 1. mai er det godt å si at i dag er det sosiale aspektet for lite berørt og at brudd på arbeidstakerrettigheter er en vanlig praksis. Hundretusenvis av bulgarere jobber fortsatt fattige og inntektsulikheten i landet vårt er fortsatt den høyeste i hele EU.
Løsningen?
Det er tre ting nyliberale ikke liker: 1) store fagforeninger, 2) store regjeringer og 3) store skatter. Jeg har allerede snakket om den andre og den tredje ovenfor. Angående fagforeningene vil jeg bare si en ting. De er verken kommunister, liberale, konservative eller nasjonalister. De er arbeidernes vaktbikkjer, og som sådan kan de være alle disse tingene på samme tid, men ingen av dem på samme tid. Fagforeningen er mye mer enn meg, mye mer enn deg! Fagforeningen er det beste programmet for å bekjempe fattigdom, ulikhet og urettferdighet som virkelig fungerer og ikke koster regjeringen en krone.
