Hvis det er usynlig fra veien, hvor trafikken er stor, er inngangen likevel der, plassert ved foten av Mjonesfjellet, omtrent tjue kilometer fra Bodø [sur la côte nord-ouest de la Norvège]. En tunnel med steinete vegger, malt hvit, stuper ned i fjellet. Menn i uniform sørger for at enhver enhet utstyrt med en sender finner sin plass i en låst metallboks som er beregnet på dette formålet: mobiltelefoner, hodetelefoner, bilnøkler osv.

Sikkerhetsnivået er høyt og den norske hæren tillater kun bilder fra visse vinkler. Det er mulig å ta med en enhet, men den må forbli slått av i visse områder av basen. “Noen detaljer kan avsløre noen av våre evner, og vi vil ikke at potensielle fiender skal kunne sette brikkene sammen,” argumenterer Henrik Omtvedt Jenssen, talsperson for norsk forsvar.

Mannen går inn i tunnelen hvor vi blir møtt av en overraskende motvind, spesielt rask. Det blåser mer her enn ved fjordbredden. Luften det er snakk om kommer fra ventilasjonsvifter installert i innvollene på fjellet, som også gjør at eventuell røyk raskt kan evakueres.

Det aller helligste

Byggingen av denne underjordiske basen begynte etter andre verdenskrig og fortsatte under den kalde krigen. Det sies at det ville være atombombesikker. Men vi finner ikke her lukten av fuktighet som er karakteristisk for gamle huler eller nedlagte kasematter. Luften er tørr der. Det skal sies at installasjonen er moderne og fungerer 24 timer i døgnet, hele året.

“Vi ber deg nå om å slå av kameraene dine,” meddeler Henrik Omtvedt Jenssen. Vi befinner oss foran en dør bak som er det operative hovedkvarteret til det norske forsvaret, et av de viktigste – og også de mest hemmelige – stedene i NATO. Vi forbereder oss på å gå inn i det aller helligste, hvor vi overvåker den økende trusselen i Arktis i sanntid.

Den danske forsvarsspesialisten Liselotte Odgaard har vært interessert i sikkerhetssituasjonen i regionen i mange år. Hun har base i København, hvor hun jobber som sikkerhetsspesialist ved en tenketank, Hudson Institute. I hans øyne er ikke NATO i stand til å konfrontere russiske militære styrker som opererer i Arktis. “Jeg synes også det er sjokkerende at denne trusselen ikke blir anerkjent,” hevder hun.

Den russiske nordiske marinen, eller «Northern Fleet», er basert på Kolahalvøya, omtrent 400 kilometer fra den finsk-svenske grensen. Det er en av de viktigste militære sonene for Russland, og konsentrerer krigsskip, kampfly og bakketropper der. Men det er under overflaten de største truslene lurer.

“bjørnehullet”

Den russiske nordiske marinen har faktisk atomdrevne strategiske ubåter utstyrt med langtrekkende missiler, enten de er utstyrt med atomstridshoder eller ikke. Disse enhetene er blant de mest avgjørende våpnene i det russiske arsenalet, og Liselotte Odgaard frykter at NATO ikke fullt ut har forstått trusselen de representerer. «Trusselen er reell, fordi Russland ønsker å kunne angripe det amerikanske kontinentet med sine missiler. Ubåtene kan komme fra Barentshavsregionen. spesifiserer Liselotte Odgaard.

Ubåter kan slippe gjennom bjorngapet [littéralement “le trou de l’ours”]en militær betegnelse for den maritime sonen if