Sannheten er at det tar mye tid og krefter å lære å uttale etternavnet Zhamakortsyan riktig. Rafi selv har for lengst sluttet å telle antall ganger hun tok feil. “Zhamakorts” betyr “urmaker” på armensk. “Foreldrene mine er emigranter fra Tyrkia. Faren min er fra byen Malgara i den europeiske delen. Moren min er fra Istanbul. Mamma ble født på vei til Bulgaria, mens familien min flyktet. Da vi ankom Plovdiv, bodde vi først i Sahat Tepe, men i 1966 flyttet vi til Svoboda Blvd., ved siden av gamle Malchika, sier han.

Hans bestefar og hans far var urmakere. Det som imidlertid er merkelig er at de var dirigenter av yrke! Rafi drømte også om å bli urmaker. “Jeg satt igjen med meraka – jeg begynte å lære å montere og demontere vekkerklokker. Der lyktes jeg, men dessverre hadde jeg ikke tilgang til armbåndsur, faren min døde da jeg var 16. Før det forsto han imidlertid at det var bedre å følge en linje som er ukjent for vår armenske familie, sier Rafi Zhamakortsyan.

Faren hans var dirigent for Plovdiv-koret “Aram Khachaturyan”. I 1964 ble det igjen av 88 medlemmer av det blandede koret, 22. Da lot myndighetene armenerne reise, hvis de ville, til slektninger i utlandet. Innbyggerne i Plovdiv emigrerer massevis til USA.

Det året ble den første republikanske DIY-festivalen holdt. Et partimedlem oppfordret faren sin til å delta, men han sa at de ikke var forberedt. “De 8 timene som hang over hodet til pappa i studioet hans ved siden av badet overfor Trimontium, han lot ham ikke være alene og ga ham et hjerteinfarkt,” husker Rafi.

Faren hans ledet koret, moren var også medlem av det. “Vi hadde ikke barnevakt, så de tok meg med da jeg var baby. Da jeg ble eldre, begynte jeg å se på hendene hans. Da jeg var 3, ble jeg allerede bedt om å dirigere ekstranummeret til gruppen, som vanligvis var Nabucco Prisoners’ Choir. Jeg lærte å lese noter da jeg var fire, sier Zhamakortsyan.

Rafi Zhamakortsyan, opprinnelig fra Plovdiv, er en pianist som har opptrådt over hele Europa

Han dro på jobb i Vesten ganske lovlig. “Mange av dem som dro til Skandinavia i disse årene kastet passene og ba om utenlandsk statsborgerskap. Og her var det heller ikke en blomst – ikke bare tar de en del av pengene som er tjent, men de har også kommet med oppsigelser. Det var et problem med utgangen – når en person først har kommet inn her, kan det hende de ikke kan forlate», husker Rafi.

De første tre månedene betalte han renter til et bulgarsk eiendomsbyrå, og sluttet deretter. Han sa til dem: dere gjør ingenting for meg – jeg finner mine egne forpliktelser.

Før det kom alltid invitasjonen til Skandinavia under forutsetning av at han var med i troppen. Først i 1986 ble han invitert til å slå til på egenhånd – for å spille på en gourmetrestaurant eller i en pianobar. “Konseptet med en pianobar på 1980-tallet har ingenting å gjøre med det på 1990-tallet eller begynnelsen av det nye århundret. Og konseptet med en “pianobar” i Bulgaria har absolutt ingenting å gjøre med konseptet, sier Zhamakortsyan lidenskapelig.

Den klassiske pianobaren er en pianist som spiller akustisk piano av forskjellige standarder. “I etablissementet går samtalen stille, damene og herrene er kledd i aftenkjole, det røykes sigarer, det drikkes konjakk – det er en sofistikert bar! Dette har også forsvunnet i Skandinavia, og selv der har de snudd til pianobarer på puber, i praksis er de ølhaller hvor du spiller rock and roll, forklarer Rafi.

Han forteller hvordan noen agenter i Skandinavia begynte å ødelegge bransjen for flere tiår siden. Norge og Sverige er fulle av amerikanere og engelskmenn som ikke kan spille, men det at de snakker engelsk som førstespråk gjør dem veldig verdifulle.

Hvorfor stoler Skandinavia fortsatt på utenlandske musikere?

“På 1970- og 1980-tallet var det mye billigere for dem å invitere en utlending, til og med en amerikaner. Lokalbefolkningen ville ikke reise på flere måneder, og vi må flytte. Blant europeiske land har jeg ikke gjort det. bare vært på Island, Skottland, Irland og Finland», lister innbyggerne i Plovdiv.

For ham er selve turen og muligheten for å få betalt bra. Han sier at han har vært på hoteller med en vurdering på 0,2 og de som koster 2000 dollar per natt. «En person vet 2 og 200. Og jeg vet 0,2 og 2000! Jeg bodde på Montreux-palasset i Montreux, Sveits, hvor et enkeltrom kostet 2500 franc. Ettersom jeg også bodde på den andre polen, sier Rafi.

I 1994 laget BNT en reportasje om våre musikere i Skandinavia. Så skrøt de skamløst og sparte viktige detaljer om sannheten om deres engasjementer der. Sendte ikke særlig hyggelige meldinger til kollegene sine. «På 70- og 80-tallet drømte mange av stjernene våre om de store skandinaviske scenene. Og noen av dem havnet der på slemme restauranter og barer. Og våre lokale «stjerner» sa: vi skal på turné i skandinaviske land! Og dette kom til uttrykk i det daglige fyllespillet. Ikke veldig snilt! Men det var også mange gode stunder da, minnes han. Nå er han statsborger i Norge og Bulgaria.

Hans konsert i Plovdiv var med Royal Conservatory of Music-utdannet Boris Lapshov. De møttes 22. februar. “Jeg hadde en sang uten ord. Jeg tok kontakt med journalist Kostadin Filipov. Han prøvde å skrive en tekst og den ble veldig fin. Vi prøvde å velge hvem som skulle synge og det viste seg at det på et tidspunkt ikke var noen som skulle synge den. Så foreslo Kostadin Filipov meg Boris Lapchov – han hadde deltatt i “Voice of Bulgaria”. Og han er den mest suksessrike bulgareren, uteksaminert fra Royal Conservatory i London med en grad i “Musical.” Han jobbet med dekanen for industrien, Andrew Lloyd Webber,” sa Zhamakortsyan.

Ideen til konserten ble født ut fra et spontant spørsmål til Boris. Rafi spurte ham om han noen gang hadde gjort en konsert med melodier fra musikaler med pianoakkompagnement. Og han fortalte henne at han ikke var involvert i et slikt prosjekt. Etter en stund ringte han henne med ordene: «Det er vanskelig for deg å takke nei til tilbud».

Rafi Jamakortsyan, opprinnelig fra Plovdiv, er en pianist som har spilt i elite og mindre elite pianobarer over hele Europa, bortsett fra 4 land. Det er jobben han elsker og har gjort i 45 år. Siden 1986 har han vært lovlig omreisende musiker i Skandinavia. Han så både honningen og brodden fra disse landene. Han kommer fra en familie med urmakere, men faren bestemte seg tidlig for at han ikke skulle bli en mester i finmekanikk. For en uke siden ga Rafi Zhamakortsyan og sangeren Boris Lapshov den første konserten i vårt land med stykker fra musikaler akkompagnert av et piano. Og målet deres er å bevare denne interessante formelen.

Det er kultur, det er ikke plass!

Rafi kan ikke akseptere at Plovdiv er kulturhovedstaden og ikke har en eneste konsertsal. “Hvordan kan kommunen la sin konsertsal forringes slik?” Det er synd at en by som Plovdiv har to store idrettshaller for konserter og en liten som Kulturhuset. Det er absurd at ulike symposiesaler og gamle saler forvandles til
konsert, uten å ha noen akustikk», forklarer han.