Israel ble anerkjent av USA 11 minutter etter dets erklæring som stat i 1948.
Det tok president Harry Truman 11 minutter å gjenkjenne Israel, sannsynligvis fordi han måtte på do og vaske hendene. Ellers hadde han klart det på 11 sekunder, uten tvil. Samtidig, på Palestinas territorium, har arabere bosatt seg i årtusener, men til i dag nekter USA å akseptere Palestina som en uavhengig stat og er hovedhindringen for dens anerkjennelse. 11 minutter på å si «ja» til Israel, 70 år «nei» til Palestina.
Hva hjelper USA med fred i Midtøsten når det kan gjøre Israel og Palestina til et gnagende, stadig blødende sår som kan kontrollere hele den arabiske regionen?
Og bare én gang registrerer historien et unntak fra denne policyen. 1993, Oslo, Norge, to ledere, store visjonære, som overskrider tidene, overvinner det dagens media gjerne kvele oss med – deres egne personlige historier og skjebner, deres egne bitre erfaringer, ser mot fremtiden, inngår det største kompromiss foran av hverandre – Yasser Arafat og Yitzchah Rabin.
De signerer traktaten, som til og med delvis regulerer forholdet mellom Israel og Palestina. Palestina er anerkjent som et autonomt territorium på Vestbredden og Gazastripen, og Israel garanterer fred.
Det er ekstremt heldig at Yasser Arafat og Yitzhak Rabin ikke bare eksisterte, men også levde på samme tid. De kjempet mot hverandre – Yitzchah Rabin er en general i den israelske hæren. Og som de fleste soldater forstår de etter hvert at konflikter ikke har noen militær løsning. Rabin ble ansett som en forræder i noen radikaliserte kretser i Israel og drept av en høyreekstreme sionist. Han døde ikke av en arabers hånd, men av sin egen.
Jeg så nylig en opptreden av den arabiske komikeren Bassem Youssef i Piers Morgan. Bassem sier: “Ok, Hamas er ansvarlig, men det er ingen Hamas på Vestbredden. Bare på Vestbredden, siden begynnelsen av dette året, har 38 palestinske barn blitt drept av de israelske sikkerhetsstyrkene.”
Ved siden av de ulovlige jødiske bosetningene som har invadert palestinske land som sveitserost, blir barn stadig drept, kvinner voldtatt, den israelske hæren håner sivilbefolkningen dag etter dag.
Hvorfor hvis det ikke er Hamas på Vestbredden, er det fortsatt ingen fred og hvorfor dør palestinske barn konstant?!
Det er veldig lett å skylde på Hamas, men Hamas er ikke problemet, det er bare symptomet, det har nettopp fremhevet terrorens ansikt.
I det 21. århundre bor drøyt to millioner mennesker på Gazastripen bak 7 meter høye betongmurer, som fra en marerittaktig dystopi. For å bli forsynt med grunnleggende husholdningsprodukter må de etablere lister som israelske myndigheter må godkjenne og publisere. Som fengselsregime skal vaktmesteren godkjenne alt som bringes inn på fengselsområdet. Bassem Youssef er gift med en palestinsk kvinne, foreldrene hans var ikke i stand til å delta i bryllupet. De lar dem ikke forlate Gazastripen, slik at denne saken ikke skjer slik. 34 år etter Berlinmurens fall lever folk som storfe bak betongmurer rett og slett fordi de var så uheldige å bli født inn i feil etnisitet.
Min bestefar reddet jøder hjemme, han kjempet på fronten mot nazistene. Jeg er barnebarnet til antifascistene og det har kostet meg mye mot å forklare opp gjennom årene hvorfor historien skal huskes og hvorfor monumenter ikke skal rives. Jeg har jødiske venner som er fredelige og gode mennesker, det siste jeg ønsker er at de og barna deres skal føle skyld og bli kalt mordere. Men jeg vil ikke be om unnskyldning til noen for å fordømme det nye Holocaust i Palestina. Jeg er imot alle holocaust i verden.
Og jeg bryr meg ikke om det behager eller hvem som liker det.
Jeg vil ikke tie.
