Den kanadiske koreografen leverer en rik og tett triptyk, som viser all hennes kunnskap til å lede en stor gruppe dansere inn i hypnotisk arbeid.

Absolutt, Crystal Pite vet hvordan hun skal velge kompaniene hun skal fremføre balettene sine til. I en tid hvor koreografer går globalt, når de store selskapene alle danser de samme skaperne, må de også vite hvordan de ikke skal misbruke seg selv, og velge de som vil vite hvordan de skal forstørre eller lese arbeidet sitt annerledes. Ved å tilby to kompanier så forskjellige som Royal Ballet of London og Den Norske Nasjonalballetten å samprodusere det samme showet, tvinger Crystal Pite seg til å lese arbeidet hennes annerledes. Og den er like smart som den er glad.

Den Norske Nasjonalballetten ankommer derfor Frankrike for tredje gang til Théâtre des Champs-Elysées med denne triptyken kalt Passasjelys bestående av en første delFlymønsterallerede opprettet for Royal Ballet i 2017 og to andre deler ble co-skapt i 2022 og 2023 (Pakt Og Passasje).

De som så Årstidenes kanon , en stor suksess skapt for Paris Opera Ballet i 2016, vil ikke bli overrasket over denne åpningsscenen. Der vil de finne denne menneskelige massen, som først beveger seg uten å bevege seg, en veritabel medskyldigssnor hvor hver enkelt er avhengig av hverandre, hvor brorskap er avgjørende for å overleve og oppnå den ønskede unisonen, uten at noen prøver å ta ledelsen “. I dette sans er Crystal Pites kollektivistiske verk også en metafor for dans og det klassiske corps de ballet hvor unison kun oppnås gjennom en selv og den andre på samme tid, som en speileffekt.

Bortsett fra at her, i motsetning til den parisiske skapelsen, er det et reelt narrativt formål: det er et spørsmål om å nærme seg, sammen med danserne, dramaet om migranter som er fristet til å krysse et fiendtlig hav på leting etter en El Dorado. Disse kroppene som alle ror sammen med en fiktiv skalle (og også husker skjebnen til slavene som krysset Atlanterhavet), som krøller seg sammen på bunnen av en tenkt båt, kledd i en enkel grå frakk, vi kjenner dem, vi forstår veldig godt. vel, og med dem, dramaet som finner sted, og dette er det enorme talentet til Crystal Pite, koreograf av det menneskelige, av bevegelsens samtid, og som også vet å skape en eksplisitt fortelling. På slutten av denne menneskelige kjeden, av disse kroppene som roper (uten å si et ord) om hjelp, som Medusa-flåten, dukker det opp en kvinne som ømt vugger den nyfødte. Men er det virkelig en nyfødt? Begynnelsen på en fremtid, eller dens ubønnhørlige slutt? Det hele ender under snøen, som i Årstidene kanon. Og det er også her vi kan beklage for mye likhet mellom de to verkene. Som om Crystal Pite begynte å gjenbruke fantastisk kunnskap, men som ikke burde bli et varemerke. Musikken til Henryk Gorecki (den Symfoni nr. 3) blir også fort overflødig, kjedelig og jevn som filmmusikk når det blir tungvint.