Det norske. Dette er hva det kalles i hjemlandet. Bulgarsk. Dette er kallenavnet hans i det fjerne Norge. Mer presist – i den norske hovedstaden Oslo. Der har patriot Yusuf Kaleev fra landsbyen Slashten i Satov vist noen av våre beste nasjonale trekk i snart 20 år. Han imponerer alle med sin store flid og vilje til å hjelpe alle som trenger det. Hans nøyaktighet, pålitelighet og menneskelighet overfor mennesker er velkjente, å skrive Kmeta.bg.

Hans entreprenørånd og forretningssans er anerkjent av hans arbeidere, partnere og kunder. Dette er grunnen til at han er spesielt aktet i det skandinaviske landet. I praksis er det en levende reklame for dydene til bulgarere i utlandet. Og han beviser det hver dag. Men er veien fra Slashten til Oslo lett?

“Jeg ble født i Slashten. Vi var ni barn som levde i fattigdom. Vi hadde et lite hus med vinduer bare i første etasje. Vi hadde ikke glass i andre etasje. Vi så mye på tobakk. Faren min hadde dyr. Fra jeg var veldig ung visste jeg at jeg måtte kjempe mye for å lykkes i livet», minnes den innfødte, mens han var i sitt moderne og luksuriøse kompleks «Crystal – 88» i landsbyen fra Kochan.

I 1998 prøvde Yusuf, en hard arbeider, å gjøre forretninger. Jeg prøvde dyr og grønnsaker. Ting gikk ikke bra for ham. Han bestemmer seg for å emigrere. Uten å kunne språket, uten å ha noen formening om livet i utlandet. En av vennene hans fra Sofia rådet ham til å reise til Norge, fordi det var et ryddig land. «Jeg tok alle risikoene. Men jeg forsto umiddelbart at det virkelig er orden der, at det er et land. Du jobber – du får veldig godt betalt, du følger lovene – du har ingen problemer med å bli akseptert som en av dem. I Bulgaria jobber jeg på samme måte, men noen ganger her, selv om du prøver å følge reglene, tillater ikke systemet deg å følge dem. Folk i hjembyen min har et vanskelig liv, sier Yusuf.

Han har hjulpet nesten 300 mennesker, ikke bare fra regionen. Han fant dem arbeid, ga dem husly, hjalp dem med penger om nødvendig. Han betalte for flyreisene deres til Norge. Vel, alle disse årene har noen sviktet tilliten hans, men han vil ikke være noens dommer. De fleste skuffet imidlertid ikke. De jobbet samvittighetsfullt og mottok lønn tilsvarende 5000 til 6000 BGN. Kaleev peker mot landsbyen. Det er flere 2-3 etasjers hus, som for tiden ferdigstilles.

“Dette er husene til arbeiderne mine som jeg ga brød til i Norge. Noen kjøpte leiligheter i byen, andre kjøpte dyre biler. Dusinvis av nye hus i Kochan og nabolandsbyer ble bygget med pengene de tjener i Norge, og jeg er fornøyd og stolt fordi jeg var i stand til å hjelpe dem og fordi de investerer disse pengene i Bulgaria. Jeg hjelper dem av hele mitt hjerte og av hele min sjel», erklærer forretningsmannen. Han legger ikke skjul på at begynnelsen var veldig vanskelig for ham. Han led som en hund, på den tiden var det ikke mange bulgarere der, det var ingen å støtte seg på, for å be om hjelp. Jeg sov på benkene. Han klarte aldri å komme seg på beina igjen og finne fast jobb. Så gikk han til politiet og overga seg. Ingen mishandlet ham. Tvert imot. De satte ham på en emigranthybel. Etter det hadde han et intervju og begynte å studere språket hardt. Han innrømmer at han kunne skrive en bok om sine omskiftelser i de første årene som migrant. På et tidspunkt tenkte han på å reise hjem. Men samtidig gjentar du at det ikke er noe å gjøre i Bulgaria. Han bodde på hybelen en stund, det var tre bygninger, fulle av folk fra forskjellige land. En dag gikk han til sjefen på hybelen og ba om jobb, for han kunne ikke ligge hele dagen som irakerne og pakistanerne. Han tilbød seg å grave opp hagene, rydde opp i området. «Han ser på meg i et minutt, målløs og overrasket. Så utbrøt han: «Inntil nå har ingen uttrykt et slikt ønske. Og ga meg grønt lys. Jeg polerte alt, jeg gjorde hele leiren til et apotek. Denne fyren hopper av glede – glad for at noen fra hybelen jobber. Han fortalte meg da at jeg ville være ansvarlig for å holde hele hybelen ryddig. Det var slik jeg fikk tilliten hans, husker Yusuf.

Samme person reddet ham fra utvisning etter å ha blitt nektet opphold i Norge. Direktøren ved den aktuelle hybelen har klaget til departementet. Han insisterte på at de ikke skulle forfølge den bulgarske arbeideren. «Han sa til meg: «Du vil ikke gå hjem, du venter i 6 måneder til». På den tiden ble det vedtatt en lov som tillot folk som meg å få grønt kort i 6 måneder. Jeg begynte å jobbe på en fiskefabrikk i en landsby. Jeg brøt ingen lover. Etter de seks månedene måtte jeg gå til politiet igjen. Der sa en albaner til meg: “Ikke gå til politiet. Hvis du er bulgarer, har du ingen sjanse, de tar deg tilbake til Bulgaria. Jeg lyttet også. Jeg roper til meg selv: Jeg vil ikke gå til politiet, uansett hva som skjer,” sier Yusuf. Og slik ble han i fire år: han studerte språket, jobbet, betalte skatt. Uten å se verken sin kone eller sine to døtre. I løpet av denne tiden jobbet han i en lakseforedlingsfabrikk. Så tok han dokumenter og flyttet til Oslo. Ble byggmester. – I 2002 kom kona mi til meg, da begynte hun å jobbe i kantina på sentralsykehuset. Jeg oppnådde alt med støtte fra henne og mine to døtre. Min kone og jeg gråt sammen under trærne i Norge, vi sov også med henne i friluft. Det var veldig vanskelig, men vi skulle ikke gi opp. Gir du opp, er det over, du går tilbake til begynnelsen. Kamp og håp er de to viktige tingene som bør veilede enhver person. Vi fikk til alt med mye hardt arbeid. Den ene datteren er med oss ​​i Norge, og den andre vil ikke til utlandet, og hun er her, og styrer feriestedet i landsbyen Kochan sammen med svigersønnen sin,” deler Yusuf. Hans kones støtte ga ham mot til å åpne ditt eget byggefirma.

– Firmaet mitt bygde den største barnehagen i Oslo. Ved åpningen av den høytidelige seremonien ble jeg også invitert sammen med kongen av Norge, forteller Kaleev.

Han sier at det ikke er korrupsjon der, at enhver nordmann er for fornøyd med livet sitt, med landet sitt, som tar vare på alle. Det er derfor verken behov for eller betingelser for korrupsjon. Folk gir deg rom for uttrykk og handling. Du vil starte en bedrift, ikke noe problem, staten støtter deg forutsatt at du betaler gjelden din og respekterer betingelsene. Alle dens arbeidere i Oslo er forsikret. I tillegg kommer bankgaranti. Hun vet at den 15. må hun betale arbeiderne, hvis hun ikke har midlene, vil banken betale dem og så tar hun pengene fra Yusuf. I Norge er arbeidstakere vernet. I Bulgaria jobber bygningsarbeidere massivt uten beskyttelsesuniformer, på stillaser av dårlig kvalitet. Hvis noe slikt skjer i Norge, setter de deg i fengsel. “Jeg er der fra morgen til kveld med hjelm. Arbeiderne mine og jeg bruker verneklær. En arbeideruniform koster 4000 BGN. For å vinne en byggeplass må du utarbeide en tykk fil med dokumenter. Du må ikke ha forpliktelser overfor arbeidere , mot staten må du ha referanser fra tidligere sider du har jobbet i. I Norge er det absurd å vinne en ordre under bordet», er kategorisk norsk.

Han har ingen forpliktelser – verken overfor arbeidere, eller overfor institusjoner, eller overfor staten. Den gang hadde han et byggeteam på 50 personer, nå har han kuttet dem litt ned, det er 15-20 personer. Før betalte han månedslønner på rundt 300 000 BGN, og nå 130 000 BGN per måned.

I helgene liker han å spille fotball. For mange år siden var han fotballspiller i et tredjeserielag. Yusuf legger ikke skjul på at nordmenn er spesielle mennesker: de er ikke interessert i andre. Men de bryr seg ikke om du har ny bil eller nytt hus. De hilser på deg, smiler til deg og det er det. “Jeg kjenner ikke naboene mine i Oslo. Hvis du er i Bulgaria, møtes vi hver kveld, ikke ved bordet, for å spise og drikke. Det er beklagelig at modellen i mitt land ikke endres: vi styres av de samme partiene, de samme politikerne som bare endrer seg, men systemet forblir det samme. Vi må gi tillit til unge mennesker, til de som har studert og jobbet i utlandet, fordi de vil bringe moderne og europeisk praksis til landet vårt”, råder Bulgarer som lyktes i utlandet. For ham er Norge et fast land, men det er ingen andre som Bulgaria – så vakker og så elsket av ham. Han trives godt i Oslo, men hjertet er hjemme. “Jeg elsker folket mitt. Jeg blir i landet mitt og jeg kommer tilbake en dag. Jeg er glad for å ha skapt et lite Bulgaria i Norge,” sier Yusuf-Bulgarina.