Unge mennesker i Vest-Europa og USA kan være den første generasjonen som lever fattigere enn foreldrene sine. Imidlertid har millennials i ett skandinavisk land klart å unngå denne trenden.

Det er ingen nyhet at i Vesten (og nylig også i Bulgaria) er studielån og høye eiendomspriser blant hovedbekymringene for mennesker født mellom 1980-tallet og begynnelsen av det nye årtusenet.

Ting er annerledes i Norge.

Landet er kjent for sine vikinger, den fantastiske utsikten over fjordene, men det er tilfeldigvis også den eneste økonomien på det gamle kontinentet hvor unge mennesker ikke bare dør, men blir rike. Folk i begynnelsen av 30-årene har en gjennomsnittlig årsinntekt på rundt 53 000 dollar, eller rundt 88 000 BGN.

Inntektene deres økte med 13% sammenlignet med Generasjon sammenlignet med tidligere generasjoner er 5%, i Tyskland – 9%, i landene i Sør-Europa når dette tallet 30%.

Arbeidsledigheten i denne aldersgruppen er også relativt lav, med 9,4 %, sammenlignet med det europeiske gjennomsnittet på 13,9 %.

En enkel spasertur gjennom Oslos gater vil overbevise deg om at byen er full av mennesker, et symbol på norsk velstand. Selv unge mennesker i alderen 20 til 25 sier at de ikke har noen spesielle bekymringer for hvordan de bruker pengene sine. De går ofte ut med venner på middag eller et sted på ferie.

Mange av dem er ennå ikke i gang med drømmejobben og jobber deltid.

De blir lettere av at de deler utleide leiligheter med samboere og nesten utelukkende bruker kollektivtransport. De føler generelt ikke at de ofrer mye for penger og en ønsket fremtidig karriere. I Norge starter timelønnen på $20, med ekstra for nattskift og helgearbeid.

Umiddelbart etter fradrag for skatter, som ikke er spesielt lave, setter unge av midler til husleie, regninger og transport. Resten brukes på fritid.

Hva er forskjellene mellom Norge og andre land?

Mye av livsstilen til unge nordmenn skyldes landets robuste økonomiske utvikling, som jevnlig topper globale rangeringer når det gjelder rikdom og velvære. Landet klarte også den globale økonomiske krisen uten særlig alvorlige sjokk.

Oljesektoren har spilt en stor rolle i den økonomiske boomen de siste tre tiårene. Men ifølge eksperter er det ikke bare hvor mye penger nordmenn tjener som er viktig, men også hvordan de fordeler dem.

Oljeinntektene går ikke til spille for deres egen skyld: En stor del av dem brukes som en investering i samfunnsutviklingen. Så i stedet for at en håndfull mennesker mottar millioner, er det et mye større antall nordmenn som har tilgang til midlene på en eller annen måte.

Noen av disse midlene er i det enorme norske sparefondet.

Staten opprettholder høye skatter, men lønningene er tydelig regulert: minstelønnen for hver sektor forhandles fram av fagforeningene. Selv millennials i lavere betalte jobber ser inntektene deres øke hvert år. Og det er ingen radikal forskjell i lønn mellom de ulike nivåene i faghierarkiet.

Økende lønnsulikhet er en av hovedårsakene til sosial misnøye i land som USA, Storbritannia og Tyskland. Rettferdig fordeling av rikdom mellom unge og gamle i Norge gjør at innbyggerne føler seg mer avslappede og tilfredse enn i de nevnte landene.

Høye velferdsgoder og subsidiert helsehjelp bidrar også til at nordmenn tror deres utsikter er mye bedre enn andre europeere. Dagpengene er sjenerøse, slik at noen kan motta opptil 60 % av sin tidligere lønn. De får lønn i to år mens den arbeidsledige søker ny jobb.

Som i de fleste nordiske land hjelper lave barneoppdragelseskostnader og delt foreldrepermisjon kvinner til å opprettholde sin plass i arbeidsstyrken.

Ved de fleste offentlige skoler og universiteter er utdanning gratis og det er så enkelt som mulig å få studielån. Studenter betaler ingen renter på lånet mens de er på skolen. Puslespillet fullføres også av høye nivåer av studentsysselsetting.

De som tar høyere utdanning har mange muligheter til å hjelpe seg selv med tilleggsinntekter. I Norge er det lett å finne deltids- og studentvennlig arbeid. På denne måten klarer de å dekke utgifter til tilleggskurs, fritid og reise.

Ingen er imot å betale høye skatter fordi de vet at staten vil støtte dem i nøden.

Til tross for alt dette er det fortsatt bekymring for stabiliteten i veksten i årene som kommer. Mange frykter at behovet for arbeid vil øke blant 15 til 28-åringer og at arbeidsmarkedet ikke vil kunne dekke disse behovene i tilstrekkelig grad. For perioden 2007-2016 økte antall arbeidssøkere i denne aldersgruppen med 18 %.

Fire femtedeler av denne økningen skyldes strømmen av migranter som bestemte at Norge var det ideelle stedet for dem.

Godt utdannede utlendinger og fagarbeidere fra andre land gjør det bra på arbeidsmarkedet. Men blant etniske minoriteter er nivået av diskriminering fortsatt høyt. Dette skyldes blant annet manglende kvalifikasjoner og utdanning, så problemet ligger ofte hos arbeidssøkere og ikke arbeidsgivere. En annen part innrømmer at de fortsatt har fordommer mot å ansette ansatte som ikke er helt av norsk opprinnelse.

Ifølge migrantene selv er det viktigste i landet å skape et nettverk av faglige kontakter for å få en god stilling. Dette kan være vanskelig hvis du ikke har nok norske venner. Men generelt lever heller ikke migranter i fattigdom; de kan rett og slett ikke nå andres levestandard og foretrekker å holde seg til lavkvalifisert arbeid for å unngå å forbli arbeidsledig.

Det psykiske presset på unge nordmenn er også stort.

Det er ofte vanskelig for dem å føle sin plass i samfunnet, for når alle klarer livet som vann, kan enhver fiasko bli et stigma.

Det er derfor norske millennials er seks ganger mer utsatt for depresjon enn foreldrene og ni ganger mer utsatt for helseproblemer. De har også høyere risiko for å holde seg utenfor arbeidsstyrken for lenge på grunn av frykt for å mislykkes.

Andre land har imidlertid fortsatt mye å lære av Norge. I landet er forholdet mellom utdanning, sysselsetting og sosiale tjenester sterkere enn i andre samfunn. Dette er en effektiv måte å støtte unge mennesker i starten av deres karriereutvikling.

Ved slutt på videregående snakker hver nordmann med lærere og potensielle arbeidsgivere om deres muligheter for videre utdanning eller å begynne i arbeid.

Norge sparer ingen krefter på å investere og gjør det til en prioritet å legge et grunnlag for utviklingen av sine unge innbyggere.

Og når den står overfor problemer, prøver den å løse dem på en mye mer human måte enn andre europeiske land.