Det er et kapitalistisk land, men det er dominert av statseide virksomheter; er en oljegigant, men avstår fra iøynefallende forbruk. I flere tiår tjente denne uvanlige økonomiske modellen Norge godt: I 1970 rangerte landet i midten av europeiske land når det gjelder inntekt per innbygger. I dag er nordmenn rikere enn noen andre europeere, med unntak av luxembourgske innbyggere. Modellen begynner imidlertid å gå ut på dato.
Norges fremvekst begynte da den første oljen ble produsert fra kontinentalsokkelen i 1971. Energisektoren utløste en økonomisk boom, og forvandlet Bergen fra et fiskevær til et industrisenter, og fødte selskaper som spesialiserer seg på utvinning av hydrokarboner under stormende hav og fylle hotell med arbeidere fra oljesektoren. Bommen ble enda mer håndgripelig da oljeprisen tok av, og steg fra 10 dollar fatet på slutten av 1990-tallet til nesten 150 dollar i 2008. Olje og gass utgjør nå omtrent en fjerdedel av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) og nesten halvparten av landets eksport. Det siste fallet i oljeprisen til rundt 50 dollar per fat har imidlertid snudd trenden.
Det nasjonale oljeselskapet «Statoil» (Statoil) varslet et fall i aksjekurs og resultat. Oljeselskapene har sagt opp 10 % av arbeidsstyrken og kan kutte ytterligere 20 %. Den ekspanderende frackingindustrien, som bruker en annen teknologi for å utvinne olje og gass fra skiferformasjoner, er også urovekkende for et land som trives med å produsere utstyr for å utvinne olje fra havdypet.
Oljekrisen avdekker to svakheter ved den norske modellen. Det ene er byråkratiet født av Norges entusiasme for å omfavne statskapitalismen. Staten eier rundt 40 % av aksjemarkedet, med en betydelig eierandel i store teleoperatører Telenor, aluminiumsprodusenten Norsk Hydro, gjødselprodusenten Yara, DNB Bank (DNB) og Statoil. Dette fører til en homogen bedriftskultur.
Nordmenn liker å skryte av at de er verdensledende på likestilling i næringslivet, med loven som pålegger selskaper å reservere 40 % av styreplassene for kvinner. Kjønnsbalanse kompenserer imidlertid ikke for enhetlighet i bedriftskulturen: Mange av de øverste næringslivsrepresentantene som studerte sammen ved Norges Handelshøyskole er fortsatt uatskillelige.
Den andre svakheten er den utslitte velferdsstaten. Offentlig sektor sysselsetter 33 % av Norges arbeidsstyrke, mot et gjennomsnitt på 19 % i OECD-landene. Staten undergraver arbeidsmoralen: folk flest nyter en 37-timers arbeidsuke, med tredagers helger vanlige. I 2011 brukte Norge 3,9 % av BNP på uføretrygd og førtidspensjonering, mot et OECD-gjennomsnitt på 2,2 %. Nordmenn fant opp verbet «nav» som betyr å motta penger fra det offentlige hjelpeapparatet NAV.
Landet har fortsatt eiendeler. Det norske globale pensjonsfondet er trolig det mest imponerende eksempelet på langsiktig tenkning fra en vestlig regjering. I stedet for å sløse bort oljeinntektene, sparer Norge dem i et suverent formuesfond, som for tiden er verdens rikeste med 873 milliarder dollar.
Foruten olje har Norge også fisk i farvannet, eksporten av denne beløper seg til rundt 10 milliarder dollar i året, et anstendig beløp for et land med bare 5 millioner mennesker.
Thomas Farstad, direktør i det private fiskehandelsselskapet Norwegian Seafoods, sier Norges avslag på å bli med i EU skaper vanskeligheter i hans sektor. Fiskeselskaper er tvunget til å fokusere på volumer fordi de må betale høye EU-eksportavgifter på bearbeidet fisk. Dette betyr imidlertid at de står fritt til å forvalte fiskeriene sine, som aldri har vært i bedre stand, la han til.
Til tross for fokus på volum, har bransjen endret seg dramatisk. Akvakultur dekker rundt 70 % av de totale norske fangstene, opp fra null i 1970.
Tradisjonelt fiskeri beveger seg også oppover i verdikjeden, ved å bruke mer effektive fartøyer for å redusere arbeidskraft og fiske stadig dypere ned i havet, inkludert plankton som kan brukes i sunt kosthold.
Norge er fortsatt hjemsted for eventyrlystne gründere som John Fredriksen i shippingsektoren, Schell Inge Røcke innen eiendom og oljeservice, og Björn Høs innen luftfart.
Disse mennene står i opposisjon til de komfortable embetsmennene som fører tilsyn med mange av Norges andre virksomheter. De starter karrieren med bare «tomme hender», som nordmennene sier. Røcke, som sluttet på skolen, begynte som fisker, Fredriksen var sønn av en sveiser, og Höss var sønn av en småbysagbrukseier. De bryter gjerne de strenge reglene som styrer livet i Norge. Fredriksen bor i London, har kypriotisk pass og har den mest uskandinaviske forkjærligheten for å kaste bort penger. Røkke brukte sofistikert finansteknikk for å forvandle et forlatt verft til et yrende shoppingdistrikt i Oslo. Høs på sin side kjempet mot de mektige norske fagforeningene ved å basere fly i Spania og bruke spanske mannskaper. Norwegian Air er mer lønnsomt enn konkurrenten SAS og nyter godt av bedre servicekarakterer.
Oljeprisen forventes å holde seg lav en stund fremover, og Norge trenger desperat å gi disse vikingselskapene mer rom for å vokse.
Landet må ta det samme initiativet for å reformere sitt sosiale system. Så langt har dens svar på fallende oljepriser vært å følge sosialismen enda tettere: i lokalvalget 14. september vant venstresiden betydelige seire i de fleste større byer, inkludert Oslo og Bergen, takket være høyere utgiftsprogrammer og mangel på reformer .
Tøffere tider vil sannsynligvis også føre til mer seriøs tenkning. Norge er heldig som kan lære av naboland med lignende kultur og som har gjennomført omfattende reformer. Spesielt Sverige har fornyet sin modell ved å redusere statens tilstedeværelse, tillate private selskaper å drive skoler, sykehus, legekontorer og redusere skatter. Under oljeboomen importerte Norge unge svensker for å jobbe på barer og restauranter. I dag er Norges beste sjanse til å opprettholde velstanden å importere ikke bare mennesker, men også ideer fra Sverige.
I følge BTA
