Etter passasjen av piknikfolk, som hadde flatet gresset og gjort klippingen vanskelig, installerte bonden et falskt elektrisk gjerde. Likevel, noen dager senere, satte en gruppe japanere seg ned på engen for å spise lunsj i skyggen av nattskyggetreet. Dette var dråpen som fikk Fretheim til å installere en plakat som sa «landbruksareal», «privat», «ingen camping». Så mange prangende tegn på privat eiendom som er uvanlige i det norske landskapet, hvor turgåere alltid har hatt rett til ferdsel og camping nesten overalt.

«Ingen store cruiseskip» kan fortsatt leses på plakaten. Fretheim forklarer til magasinet Dagens Næringsliv at mens turister kommer på cruise for å se fjord og fjell, er de også interessert i menneskene og dyrene. Umulig for ham å fungere som en typisk bonde for underholdningen til de hundrevis av besøkende som stopper ved landsbyen flere ganger i uken om sommeren.

Naboer betrodde seg også til DN, irritert over å få tatt bilder i hagen mens de driver med virksomheten, eller over å se enkelte turister åpne dørene til bilene for å ha det gøy fordi de ikke er låst. En annen kom ansikt til ansikt, på kjøkkenet hans, med to damer som sårt trengte å bruke toalettet. I samme slengen forteller Fretheim at traktoren hans jevnlig fungerer som ly for turister og at han aldri i sitt liv har sett så mange hvite rumper som under sykkelturer på en nærliggende vei, hvor de ferierende slapper av i lakseelva. Lignende anekdoter andre steder, på Svalbard, hvor beboerne i en barnehage ble overrasket over at en gruppe nysgjerrige trengte seg inn i lokalene deres, mens barn kunne se en annen turist urinere mot gjerdet på gårdsplassen.

Menneskelig avføring er langt fra de eneste påfølgende avatarene av cruise som endrer livene til lokalbefolkningen, og det samme er det idylliske bildet av de norske fjordene slik vi ser det på postkort eller i vinduene til turistbyråer. DN-artikkelen nevner spesielt lyden av musikk om bord på skip som får vinduene på hus til å vibrere (lyden reiser lett i fjordene); lukten av kuttet høy som er erstattet av bensin fra de konstant spinnende motorene; utslipp av avløpsvann fra skip som ville være ansvarlig for forsvinningen av fisk.

“INGEN CRUISESHIT”

Ordspillet som kan leses på et gjerde i Flåm kan være enkelt, men det gjenspeiler tydelig misnøyen til disse små byene som ikke har den nødvendige infrastrukturen for å imøtekomme dette menneskelige tidevannet, og starter med sanitæranlegg. tilstrekkelig. I Flåm er det toalett på bensinstasjonen for de 200.000 ferierende som kommer hver sommer noen timer. Vanskelig å be kommunen kompensere for denne mangelen når den ikke drar nytte av passasjen av turister som spiser, konsumerer og sover om bord på de enorme skipene, ekte flytende byer som kan inneholde opptil 4000 passasjerer.

Hvis cruiseturisme bringer omtrent 5 milliarder dollar per år til landet, legemliggjør det likevel det perfekte eksempelet på problemet med absorpsjonskapasiteten til masseturisme av små samfunn. Kan vi være både et spektakulært turistmål og et lite samfunn der livet er godt? Anders Fretheim kjøpte på sin side en bolig nummer to i en naboby, langt fra kaia.

Kilde: artikkel publisert i Dagens Næringliv, inkludert bilder og en kort video Journalist: Anne Fougner Helseth http://www.dn.no/magasinet/2014/07/18/2202/Reportasje/drit-og-dra Også i lenke, Bedriftsvideo fra AECO (Association of Arctic Expedition Cruise Operators) rettet mot å utdanne turister om sikkerhetsregler for bjørn og god oppførsel overfor lokalbefolkningen.