På mindre enn 5 år har Lia Rodrigues blitt den mest populære koreografen internasjonalt. Brasilianeren er samtidig en kunstner tilknyttet Chaillot og hun er gjenstand for et veldig veldig unikt portrett på Festival d'Automne. Til Nororoca, sin nye kreasjon inviterer hun Carte Blanche, det norske nasjonale selskapet, til å gå inn i hennes bevegelse med svært dekonstruerte fremtoninger, men bare fremtoninger. For å se frem til den 13. er det fortsatt plass.
Så Høstfestivalen vier et portrett til kvinnen som etablerte selskapet sitt i en favela, i Maré. Og siden starten har hun benyttet denne muligheten til å få Paris til å høre navnene på Marcela Levi og Lucía Russo, Luiz de Abreu, Cristina Moura eller Marcelo Evelin, navn som vi aldri hadde skrevet i Tout La Culture. Det viser om dette portrettet fungerer. Det åpner opp verdener vi ikke visste eksisterte. Til Nororoca, det er litt annerledes. Det er Lia selv som har ansvaret, men igjen, i en voldsom åpenhetsånd, setter hun på scenen danserne til Carte Blanche: Aslak Aune Nygård, Adrian Bartczak, Timothy Bartlett, Caroline Eckly, Vilja Kwasny , Nadege Kubwayo, Dawid Lorenc, Max Makowski, Daniel Mariblanca, Ole Martin Meland, Anne Lise Rønne, Tilly Sordat, Mathias Stoltenberg og Lin van Kaam.
Og det er derfor logisk at vi er fordypet i det burleske, monstrøse og teatralske universet til Lia Rodrigues forfatterskap. Det er et rot, men et helvetes rot! De ankommer i en blokk, frosne, og bærer på en armlengdes avstand en umulig kloss: bord, flipflops, kabler og stoff, stoff, stoff og mer stoff! Og åpenbart med Furia som vi vet godt, sender de alt flyende langt bort. Så begynner en frenetisk dans, ofte i par, hvor kroppene glir under hverandre, mellom hverandre, oppå hverandre, det er som en storm. Tittelen på showet, Nororoca refererer til et ord, Pororoca. Og i 2009 komponerte Lia Rodrigues et stykke med dette navnet som ikke ble fremført i Frankrike. Dette ordet betegner, forteller programmet oss, “på Tupi (et av de 150 urfolksspråkene som snakkes i Brasil) et naturfenomen skapt av at vannet i Amazonas-elven kommer i kontakt med vannet i havet. Dette voldelige møtet, som er i stand til å rive ned trær og endre bredden av elven, er likevel en skjør prosess som er et resultat av en prekær balanse mellom elementene i naturen.”
Så, hvordan samler vi individuelle kropper på en kollektiv måte, med vold, men også mye kjærlighet? Ved å ta hensyn til andre. Grunnleggende. Ikke så grunnleggende! Nororoca minner oss om at vi må se på oss selv, lytte til oss selv, ellers faller vi. Og Lia elsker å bli båret opp ned, som i Baselitz sine malerier, opp ned. I stykket, som egentlig fungerer som en bølge, veksler øyeblikk med store, uorganiserte, personlige bevegelser, som samles, som ved et mirakel, i en vertikal linje der ansikt til ansikt, mage til mage, bølger danserne intenst.
Vi innser på slutten at forestillingen er en reise som vil gå fra hage til gårdsplass. Innimellom fryser han bilder ettersom bare Lia vet hvordan de skal konstrueres, som tjener til å forstå verket. Hvor gester reagerer på andre. I går så vi for eksempel en flokk danne seg som sauer i mørket, og vi så den ikke komme.
Som gjør Nororoca enda sterkere er følelsen han kunne gi seg selv hvor som helst. Stykket er paradoksalt nok lett. Utøverne er rytmen, de er stemmene. Det er ingen musikk. Pusten er intakt, og den er kraftig. Nororoca sluker seg selv, grådig. Vi blir gale av å måtte velge å se på dette eller hint fordi hver enkelt er så forskjellig fra det andre, og alle kommer for å se på oss … eller med tungen sin! Heldigvis vil Rodrigues, med gal humor, gi oss muligheten til å sakte undersøke dem.
Det er gratis, det kan virke dumt å skrive det slik. Det er gratis og det viser at nettopp, for å være fri, krever det en enorm dose bevissthet om egne grenser for å bli overveldende.
På Théâtre National de Chaillot til 13. november.
Visuelt: «Nororoca» av Lia Rodrigues © Yaniv Cohen / Carte Blanche
