I sitt brev til Plikt av 13. april, skriver Jacques Godbout, som tar opp det Barthiske skillet mellom “skriving” og “skribent”, at den andre “er projisert[te] helt i hans arbeid, med en original visjon og et eget språk; mens forfatteren bruker skriving som et enkelt kommunikasjonsmiddel».

Jeg er ikke sikker på at en slik essensialistisk visjon av litteratur er veldig nyttig i den aktuelle debatten om representativiteten til Union of Quebec Writers and Writers (UNEQ). Tekster som hevder å være litterære er likevel skrevet i et språk som verken forråder original visjon eller tilegnelse, i en prosa, kort sagt, like blottet for stil som den er kommunikativ etter ønske. Bør de forvises fra det litterære domenet?

Hvis det er et spørsmål om å skille mellom den sanne forfatteren og bookmakeren, er debatten gammel og bringer oss alltid tilbake til de samme to nagende spørsmålene: hvor skal grensen trekkes? Hva er litteratur?

Min definisjon er sannsynligvis verdt en annen: enhver kreativ og kritisk tanke uttrykt i skriftlig form. Ordet “anmeldelse” brukes for å ekskludere kreative tekster produsert for reklame- eller reklameformål. Det sier selvsagt ingenting om de materielle vilkårene for å skrive. Men en slik tanke, involvert i verdens anliggender, kan (må) ha en pris.

Problemet med Godbouts oppfatning er at bare forfatterne han kaller «ikke-litterære» ser ut til å ha økonomiske bekymringer. «Den sanne forfatteren er ikke underlagt tvangsarbeid og må forbli fri. Men nettopp, fattigdom gjør deg ikke fri…

For å forklare en viss romantisk og nesten mystisk visjon om litteratur, må vi snakke om et generasjonsfaktum. Den berømte lyriske generasjonen som ankom litteraturen på 1960-tallet så flere dører åpne før den, inkludert de til NFB, Radio-Canada og universitetets litteraturvitenskapelige avdelinger. Ikke nødvendigvis sinekurer, men la oss si at økonomisk trygghet hjelper å betrakte skriving som en ren og fri handling. Selvfølgelig er det fortsatt noen få folkevalgte, de fleste av dem knust av arbeidsmengden som er professorkastens lodd i år 2023, og som bare kan drømme om denne friheten som Jacques Godbout synger om. Men dørene åpnes sjeldnere i dag.

Litteraturen som grunnleggeren og første presidenten av UNEQ snakker om, er derfor, i sin essens, en aktivitet som er plassert over handelens realiteter. Men hvis vi retter blikket utover våre grenser, tåler ikke denne vakre holdningen gransking lenge.

Norman Mailer var unektelig en “litterær forfatter”, utstyrt med “en original visjon og [d’]et eget språk. Bøkene hans ga ham mye penger. Som en Balzac som restrukturerte gjelden sin med stabler av lapper, skrev han sannsynligvis flere, om ikke de fleste, under presset av en betydelig livsstil og noen underholdsbidrag. Mailer skrev både for å produsere arbeid og for å tjene penger.

Litteraturhistorien er full av genier plaget av spørsmål om penger, fra spinaten til Céline som trakasserte Gaston Gallimard for å legge smør på den til Roberto Bolaño, som på randen av døden tenker på å dele de enorme 2666 i fem separate bøker for bedre å støtte barna hennes.

Og apropos barn, da Mordecai Richler klarte å presse Conrad Black ut 5000 bidooer i uken for en spalte i Nasjonal postbør vi tenke på at disse tekstene som er skrevet for å koke kjelen til en familie på syv, når de først er publisert i en bok, ikke hører hjemme – mangel på adel forplikter – til arbeidet til den geniale forfatteren av Gursky ? En fåfengt forskjell.

Derimot skrev Mailer og Richler for millioner av potensielle lesere fra begynnelsen. Den kommersielle eller ikke-kommersielle statusen til Quebec-litteraturen bestemmes mindre av en problematisk essens av litterær produksjon enn av beredskapen representert av størrelsen på det naturlige markedet. Octave Crémazie, diagnostiserte lidelsene i fransk-kanadisk litteratur i andre halvdel av 1800-tallet^e århundre, kunngjorde allerede at våre forfattere kom til å forbli “‘amatører’ så lenge de ikke kan få betalt for arbeidet sitt” (sitert av Gilles Marcotte i Institusjon og utkast). Og i mangel av å kunne etablere seg som et yrke med den minste lønn, er de dømt til å forbli det: amatører. Enkle tilhengere av “litterær underholdning”.

Men det er langt fra meg å ville sammenligne den blå appelsinen fra Quebec med den amerikanske vannmelonen. Ta Norge, hvis litteratur er ganske strålende for et land med fem millioner innbyggere. Den norske Forfatterforening (DnF), stiftet i 1893 (!), har litt over 600 medlemmer – mot mer enn 1600 for UNEQ. Dens oppgave, forteller Wikipedia, er å «fremme norsk litteratur og beskytte de PROFESJONELLE OG ØKONOMISKE interessene [c’est moi qui souligne] forfattere». Du kan med andre ord gå og tygge tyggegummi samtidig.

En særegenhet ved denne norske fagforeningen fortjener å understrekes: Å fremstille seg selv som en fagforening hindrer den ikke i å være selektiv. Ikke bare er DnF forbeholdt forfattere av to eller flere bøker, men medlemskapsprosessen filtreres av et permanent råd som består av ni medlemmer som er ansvarlige for å lese verkene og sende inn sine anbefalinger til styret. .

I Quebec er juryer sammensatt av jevnaldrende, når de deler ut litterære priser og skaperstipend, allerede i gang med å ta stilling til levedyktigheten til ganske mange litterære karrierer. Så hvorfor skulle en komité av håndplukkede vismenn, der de forskjellige litterære generasjonene ville være representert og som en Jacques Godbout kunne være medlem av, ikke bli betrodd oppgaven med å avgjøre mellom språkets geniale og oppskriftsbøkene? ?

For å se i video