(AFP) – En stråle av blått lys iriserer det diaphanous hornet som en alvorlig svingning kommer ut av, som en klage, i fjellene i Norge: I polare temperaturer vekker musikere isinstrumenter til live.
Det er 24 minusgrader denne tidlige februarkvelden i Finse, en snødekt landsby 195 kilometer vest for hovedstaden Oslo som bare et tog har forbindelse til verden.
Forbundne tilskuere utkledd som alpejegere, installert på isbredder, deltar, som de gjør hvert år på høyden av vinteren, på en konsert med kjøleromsmusikk. Amfiteateret er en iglo av snø og is bygget av frivillige fra Ice Music Festival.
Under en skyfri himmel resonerer perkusjonisten Terje Isungset, dirigent for denne unike begivenheten, sin xylofon med blader som ligner på krystallinske barrer.
På scenen lyser Terje og tre andre flyktige artister opp sine skulpturerte instrumenter hvis akustiske egenskaper endres ved kontakt med den blåste luften, varmen fra hendene og vinden som suser inn i igloen.
– Du aner ikke hvor vanskelig det er å spille på instrumenter som smelter mens du går, forklarer nordmannen.
En sanger fyller og forsterker tonene til xylofonen med nåden til en sang som minner om en sjamans besværgelser, litt som “joik” (uttales: jo-ïk), sangen til samene, et urfolk på kontinentet arktiske tidligere kalt lapperne.
En kontrabassist skyver baugen over strengene på instrumentet sitt, hvis gripebrett i tre sitter fast i en isblokk. Harmoniene virker noen ganger upresise, svevende, forsterket av lydsystemet og stedets naturlige etterklang.
“Vi er et sted mellom kunst og galskap,” spøker Emile Holba, en britisk fotograf som deltar i organiseringen av denne festivalen som er planlagt til de første dagene av februar.
“Ting kan gå galt, instrumenter kan knekke (men) publikum elsker renheten” i forestillingene, sier han.
På kvelden avgir et medlem av kvartetten et langt avlangt horn, en fetter til den australske didgeridooen og den tibetanske tongqin.
– Fjordvannsteiner –
Da den ble opprettet i 2006, ble festivalen arrangert på Geilo, et vintersportssted som ligger noen kilometer fra Finse. Men i dag tilbyr den ikke lenger de nødvendige kuldeforholdene. Og selv i Finse, en storby som er rammet av vind fra en isbre i nærheten, skader oppvarmingen kvaliteten på isen.
«I vinter (…) er isen virkelig smuldrende, vanskelig å jobbe med, beklager Terje Isungset. “Dette er første gang jeg har sett henne i en slik tilstand.”
Råvaren kommer fra en fjord som ligger rundt tretti kilometer unna. Hver musiker ruver blokken sin, kutter, dimensjonerer, former med en motorsag, en slipestein, og deretter med en meisel for blondene…
Bedriften er vanvittig, gjenkjenner Terje Isungset, siden ideen «er å skape noe fra nesten ingenting». Vannsteiner…
Noen instrumenter oppbevares i kjølerom i ett år. Gjennom årene har festivalen sett fødselen og døden til ekstraordinære gjenstander, gitarer, trompeter, keyboard med usannsynlige former i et filmsett.
Finse er kjent for skjønnheten i sitt uberørte landskap. Kampscenene på planeten Hoth i «Star Wars – The Empire Strikes Back» ble filmet der i 1979.
“Det er som en annen verden (…), det er noe magisk her,” mumler Emile Holba.
