Italia er stolt av sin fotballhistorie og liker å vise den frem, ettersom Colosseum i Roma, broene i Firenze, kanalene i Venezia og det skjeve tårnet i Pisa er utstilt for turister.
Men én ting ville slå deg hvis du gikk inn på det italienske fotballmuseet. Og det er ikke det at det ikke står et ord om verdensmesterskapene i Russland og Qatar – de to siste. Dette er lett forklart, ganske enkelt “squadra azura” kvalifiserer ikke for dem. Nei – noe annet skiller seg ut. Italienerne vier svært liten plass til det og har rykket ned et sted i et hjørne det som skjedde på 1930-tallet.De er ikke stolte av det, de viser det ikke polert og skinnende til verden.
Og hvorfor er det slik, gitt at Azzurri er verdensmestere to ganger i løpet av denne perioden? Politikk…
Benito Mussolinis koblinger til fotball er ofte overdrevet, og lurer på om han støttet Lazio fra Roma, om han likte Inter og andre spørsmål, som imidlertid heller skal diskuteres ved et bord med venner. . Il Duces biografer er urokkelige – mannen som mest påvirket Italia i første halvdel av 1900-tallet aksepterte spillet, hvis voksende verdensomspennende popularitet han raskt så, som et viktig verktøy for å forbedre bildet av landet.
Italia må vinne på banen. På bekostning av alt.
Hans syn på dette spørsmålet var helt i tråd med synet til Vittorio Pozzo, en tøff mann født i Torino på slutten av 1800-tallet. For ham er det å vinne viktigere enn noe annet. Det er til og med skrevet i hans navn (vittorio – seirende).
Hans korte fotballkarriere spenner over Torino og Grasshoppers før han ble landslagstrener kun 26 år gammel. Den tekniske kommisjonen, som på den tiden styrte spillet i Italia, utnevnte ham (han var medlem) til å lede laget ved OL i Stockholm. Han mislykkes og forlater kommisjonen for å dra til England. Livet hans er fotball, og dette er landet der spillet allerede er på et annet nivå – med en helt annen organisasjon, klubbliga, kultur, stadioner og strukturert tilnærming.
Pozzo er ekstremt påvirket av det han så på øya. Mens han avsluttet studiene på en engelsk høyskole, reiste italieneren og så kamper. Han er imponert over spillere som Manchester Uniteds midtstopper Charlie Roberts – ikke bare spiller han godt bakerst, han får ballen ut uten å kaste den målløst fremover. Eller som Fred Morris – venstre inne i West Bromwich. Han sies å være en ytre midtbanespiller, noe sånt som en “lett spiss”, men han angriper hele tiden straffefeltet, og scoret mer enn 100 mål på 4 sesonger. Alt dette går inn i Pozzos notatbøker.
Da han kom tilbake til Italia på 1920-tallet, var landet allerede annerledes. Det er Mussolinis og fascistenes Italia.
Pozzo begynte å jobbe som journalist ved La Stampa i Torino, en av Italias eldste aviser. Samtidig følger han en semi-amatørtrening i Torino. Så ledet han landslaget ved OL i Paris i 1924, igjen bestemt av den tekniske kommisjonen. Han kritiserte organiseringen av fotballen i landet etter nok et nedrykk, og ordene hans nådde Mussolini. Han bryr seg ikke om hvem som sparker ballen hvordan, men han vil ikke at Italia skal eksponeres for verden.
En middag med Pozzo i Roma overbeviser ham om at for å ha et sterkt landslag, må ting endres fullstendig. Han kaller treneren ‘min fotballminister’, enda viktigere enn utlendingen. For seire over andre nasjoner i fotball snakker allerede like mye som en diplomatisk skyttel.
Og i 1929, da med de personlige instruksjonene fra Il Dube og for første gang i fotballhistorien i landet uten uttalelsen fra de “kloke høvdingene” tekniske kommisjon, ble Pozzo igjen trener for det nasjonale laget, hans autoritet var allerede annerledes. Alle vet at landets leder står bak ham.
Og det er allerede snakk rundt om i verden at et mesterskap for alle nasjoner vil bli organisert for å måle styrken til fotball, ikke innenfor rammen av olympiske konkurranser. Det første verdensmesterskapet ble arrangert på 1930-tallet i Uruguay, og Mussolini gikk utover, inkludert personlige invitasjoner til FIFA-sjef Jules Rimet om å være vertskap for det andre i Italia. Manageren innser hvor viktig det er for denne overraskende raskt voksende sporten å være et fyrtårn for italiensk suksess og makt.
Pozzo er ansvarlig for oppdraget med å bringe tittelen. I landet er ligaen fortsatt organisert på en kaotisk måte og fotball er ikke en prioritet, det er ikke en seriøs profesjonell sport. Og hvordan lager man et lag uten lærde, gode klubbspillere?
Foto: Getty Images
Det er her “oriundene” kommer til unnsetning.
Vitoria setter sammen et team der det er mennesker som ikke er italienske av blod og fødested. Mottar den personlige tjenesten til Duce. Felles for dem er at de vil vinne for enhver pris.
Luisito Monti, Enrique Guaita og Raimundo Orsi er argentinere. Monti var på banen i 1930 da Argentina tapte finalen mot Uruguay 2:4 i det første verdensmesterskapet. Motivert, skruppelløs med sine feil, men også en god spiller på midtbanen. Bortsett fra dem er Felice Borel fransk og Anfilo Guarisi brasiliansk. Det var “oriundi” – de naturaliserte italienerne som ble ryggraden i troppen til verdensmesterskapet i 1934.
“Hvis de er klare til å dø for Italia, ser jeg ikke hvorfor de ikke skal spille fotball for Italia,” sier Pozzo. Et år før verdenskrigen hadde Mussolini vedtatt en lov om at hvem som helst kunne tjene i landets hær, uavhengig av fødested. Altså en argentiner, men du går til fronten hvis en krig starter. Og det lukter godt allerede i 1930-tallets Europa.
Italia er ugjenkjennelig for verden. Vittorio endrer taktikk og finner på noe som senere vil bli studert på fotballskoler som Il Metoto – Pozzo-metoden. Med fire forsvarere (inntil da spilte alle noe sånt som 2-5-3), med en defensiv midtbanespiller – den mektige Monty, med to raske vinger.
Med Mussolinis to favoritter – kaptein og keeper Gianpiero Combi og playmaker Giuseppe Meazza.
Italia kom til semifinalen, der Østerrike, den gang kjent som Wunderteam, ventet på dem. Men det er en mann som ikke overlater noe til tilfeldighetene. Mussolini sender menn til hotellet i Milano der den svenske dommeren Ivan Eklind er, utpekt til å dømme kampen dagen etter.
Dommeren spiser middag i et stort rom, sammen med Il Duce og noen av hans slektninger. På bakken dagen etter, med øyenvitners ord, skjer “sjokkerende ting”. Italia vinner 1:0, Monti sparker Jozef Bitsan og deretter den europeiske fotballmagikeren Mathias Sindelar, som fra det tiende minuttet faktisk kun er formelt på banen, og går knapt.
I finalen ser det ikke bra ut i det hele tatt – Puch scorer for Tsjekkoslovakia i det 71. minutt og tittelen er tapt. Men Orsi utlignet til slutt (motstanderens keeper ble blokkert under scoringen og klarte ikke å redde skuddet), og i tillegg ga Schiavio trofeet til italienerne.
En Mussolini henrykt med jubel fra boksen, stadion i Roma er fylt med 55 000 tilskuere, fra banen rekker laget høyre hånd til hyllest til Il Duce. En liten detalj – finalen og semifinalen med Østerrike ble spilt av Ecklind.
Og tittelen «Gadzeta delo sport» på neste historiske dag med landets første verdenstittel er talende:
“Azzurri erobret planetens mesterskap i nærvær av Mussolini”.
Fire år senere, under VM i Frankrike, er Pozzos lag helt annerledes. «Oriundi» dro, leiesoldatene gjorde jobben sin på «må-se»-VM på hjemmebane. Fra sammensetningen gjenstår bare to startende – Giovanni Ferrari og den erfarne, nå kaptein Meazza. På banen er «den nye bølgen» ledet av Lazio-spissen Silvio Piola. År senere vil navnet hans gi et av de mest kjente begrepene i fotball “à la Piola”, den bakre saksen som han kaster seg med for å score i de motsatte målene. Han og brasilianske Leonidas, som strålte ved det samme verdensmesterskapet i 1938, var de første som gjorde noe slikt.
Italia slo Norge i ekstraomganger, vant med stil mot vertene Frankrike, og eliminerte deretter favorittbrasilianerne til å vinne i finalen mot det nye laget som anses å være det sterkeste i Europa – ungarerne. 4-2-seieren kom takket være to mål fra Piola, som scoret fem mål totalt på de fire kampene frem til tittelen.
To år tidligere hadde Pozzo også ledet laget til OL-gull i Berlin, i et av de mest politiserte kampene i historien. I de tre turneringene som er vunnet av laget til mannen med vinnernavnet, løftes spillernes høyrehender høyt i salutt, og i boksene skinner mannen som vet hvor ille det som skjer på banefotballen er viktig. Mussolini.
Pozzo forble ansvarlig for Italia til 1948, hans totale funksjonstid var på 20 år. Han vant to verdenstitler på rad, noe som fortsatt er uten sidestykke i dag. Og der, vi åpner gaffelen, Didier Deschamps er to kamper unna å bli med Vittorio hvis han vinner tittelen i Qatar med det franske laget.
Vel, for det første vil denne treneren sannsynligvis aldri bli overgått – to verdenstitler og en olympisk tittel på en 4-års syklus… Nei.
Og en annen ting – i dag vil Macron neppe spise middag med dommerne før Frankrikes viktige kamper i VM. Vi kan ikke forestille oss det.
Trenerens bidrag til disse enestående suksessene bør imidlertid ikke undervurderes. Europa utlignet under hans metoder og Vest-Tyskland vant tittelen i 1954 mot en formidabel ungarsk side, og kopierte Pozzos 1934-opplegg.
Og Torino-klubben ble bygget nesten utelukkende på hans forståelse av en struktur sett av engelskmennene. Og rundt andre verdenskrig var dette laget nesten utelukkende av italiensk nasjonalitet, og sannsynligvis det sterkeste i Europa. Krasjen på Superga Hill 4. mai 1949 krevde livet til disse praktfulle Grande Toro-spillerne, og Pozzo brukte den verste natten i sitt liv på å identifisere de døde på byens sykehus.
Han er klubbens manager, men reiste ikke til Lisboa for testkampen med Benfica på grunn av forpliktelser i Torino. Og på vei tilbake kommer skrekken og flyet med teamet styrter i bakken ved siden av byen.
Etter det som skjedde på Superga, er Vittorio aldri den samme igjen, det er ikke han som dikterer hva som skjer i fotballen i landet. Han trakk seg fra sin stilling i klubben, trakk seg tilbake til seg selv, og selv da, i det fortsatt klare lyset etter andre verdenskrig, ble han fra mange vinkler stemplet som en “fascist, en mann fra Duce-regimet”, etc. .ikke. Det er ikke en lett byrde å bære i etterkrigstidens Europa og Italia.
Han kom tilbake til jobben på «La Stampa» på slutten av 1949, dro til VM i Brasil et år senere, hvor han var reporter. Dette mesterskapet, som ingenting, ville blitt vunnet igjen av Azzurri, hadde det ikke vært for tragedien med Torino-spillerne.
Han forlot verden i 1968 etter å ha sett Italia bli europamestere den sommeren. En ruvende figur i spillet, uten sidestykke med sin trippelkrone fra 1934, 1936 og 1938. Kontroversiell, meningsfull, sannsynligvis med rette, om datidens politiske sammenhenger og komplekse «sekundære omstendigheter».
Men det er sikkert – Pozzos plass i fotballmuseet er bevart. Ingenting italienerne ikke liker å flagge veldig, veldig godt.
