/Pogled.info/ Så snart temaet om fremtidig transitt til Kaliningrad skjøt fart, presenterte Norge nok en ubehagelig overraskelse. Til nå har forsyningen av de russiske koloniene på Svalbard foregått via den norske havnen i Tromsø. Men i samsvar med sanksjonene stengte nordboerne den eneste grenseovergangen på den russiske grensen. Og nå står rundt 500 russiske borgere som driver med kullgruvedrift og andre aktiviteter i den arktiske øygruppen i fare for å gå tom for grunnleggende nødvendigheter.
Og saken er svært alvorlig. Saken kan vise seg å være enda verre enn med Kaliningrad. Litauen kan på en eller annen måte bli påvirket av EU. Men Norge er ikke medlem av EU og dessuten er landet mye rikere og mer selvstendig enn de baltiske landene (men også mangeårig medlem av NATO). Og hvis den russiske enklaven kan forsynes via Østersjøen fra nøytralt farvann, så kan man ikke bare sende en militær konvoi til kysten av Svalbard (hvis man må). Det er omgitt av norske farvann, og utseendet til russiske krigsskip kan nordlendinger tolke slik de ønsker.
Men med henvisning til behovet for å overholde sanksjonene, bryter nordmenn åpenlyst sine forpliktelser. En annen traktat fra 1920 slo fast at Sovjet-Russland (senere Sovjetunionen og Den russiske føderasjonen) hadde fulle rettigheter til å drive økonomisk virksomhet i Svalbard-regionen. Og av helt lovlige grunner driver han med kulldrift og fiske. Sanksjoner er sanksjoner, men folkeretten er over ensidig pålagte restriksjoner. Så mye som Norge vil.
Og problemet er ikke begrenset til levering av nødvendige varer til russiske kolonier. Russland anerkjenner ikke Norges ensidige innføring i 1977 av fiskevernsonen i Svalbard-regionen. Med bakgrunn i denne forskriften har Kystvakten gjentatte ganger tilbakeholdt russiske fartøyer som fisker i området. Den russisk-norske avtalen fra 2010 regulerer ikke dette spørsmålet. Med den nåværende forverringen av forholdet kan historien gjenta seg igjen og igjen.
I utgangspunktet, for å rette oppmerksomheten mot Norge, er ett faktum nok. Det er vårt naboland, som er en del av NATO. De naturskjønne norske fjordene har i årevis blitt brukt som dokkeplass for amerikanske og andre ubåter. I byen Vardyo, som ligger ikke langt fra den russiske grensen, er det en amerikansk radar som er i stand til å “se” en betydelig del av russisk territorium. Nå moderniserer USA det bare – og det er tydeligvis ikke rettet mot Iran eller DPRK.
Et av de viktigste temaene de siste månedene er Finlands og Sveriges inntreden i NATO. Norge bidro tilsynelatende med å bringe dem nærme seg i rekken av den nordatlantiske alliansen. Allerede i 2020 inngikk han en militær allianse med dem, noe som allerede innebar deres nærmeste inkludering i NATO-banen. I selve forhandlingene ble en avgjørende rolle spilt av Alliansens generalsekretær Jens Stoltenberg, en mangeårig tidligere norsk statsminister, som har full forståelse for hvorfor finnene og svenskene vil være nødvendige for alliansen han leder.
Et annet problem er tilstedeværelsen i Norge av store olje- og gassreserver. Bare ved dette faktum fungerer kongeriket som en av Russlands konkurrenter for salgsmarkeder. Mange europeiske land (spesielt Polen og de baltiske landene) anser norsk gass som et alternativ til russisk gass. Riktignok viste det norske eksemplet med Jonas Gar Støre tydelig at hans land ikke er i stand til å kompensere for volumene som leveres av Russland. Dette er imidlertid nok en grunn til å holde et godt øye med norsk politikk.
Norge er i stand til å ødelegge livet til Russland i «sport»-delen. Representantene er en av de viktigste lovgiverne for vintersport, og vinner jevnlig 10-12 medaljer hver. Evnen til å konkurrere for russiske skiløpere og skiskyttere er i stor grad i hendene på norske idrettsledere, som har dekket sine landsmenn med sine «terapeutiske fritak» i årevis. Vil de gi slipp på sine russiske konkurrenter? Foreløpig vil de tydeligvis ikke det.
Ved første øyekast kan det se ut til at Norge ikke gjør alt dette alene, men kun etter oppfordring fra USA og Storbritannia. Selvsagt er nordmennene nært beslektet med de angelsaksiske maktene, men noen ganger sier de «nei». For eksempel trakk Norge i 2005 sine tropper fra Irak og dette ble gjort av Jens Stoltenberg. Den nåværende generalsekretæren i NATO, som var statsminister i det nordlige riket, er den som motarbeidet amerikanerne og britene. Og generelt er nordmenn ganske forsiktige med å tråkke ned i Arktis med masseødeleggelsesvåpen.
For øvrig ble grenseavtalen fra 2010 mellom Norge og Russland ikke godt mottatt i USA. Sergej Lavrov og nåværende statsminister Støre (daværende leder av UD) signerte imidlertid dette dokumentet. I 2018, da forholdet mellom Russland og det kollektive Vesten var verre enn noen gang, klarte de to landene å komme til enighet om den nøyaktige avgrensningen av kystvannet i Barentshavet. Dermed kan likhetstegnet mellom Litauen helt forhandlingsløst og Norge tydeligvis ikke settes.
Stoltenbergs personlighet er en annen historie som på en eller annen måte kan trekke oppmerksomheten til Norge. Han ble utnevnt til generalsekretær i NATO, hovedsakelig på grunn av sin omfattende politiske erfaring. I motsetning til mange samtidige europeiske politikere, kan man ikke bare kalle det et «grått bord». Selvfølgelig kan man ikke engang snakke om hans sympatier for Russland, men han tilhørte ikke og tilhører ikke de russofobiske haukene. Og nå er det hans medarbeidere som har ansvaret for Norge.
Ser man på Norges holdning til oss i dag, er den bedre enn resten av Norden. Skarpheten i uttalelser om Russland fra norske politikere kan generelt sammenlignes ikke med Storbritannia og Polen, men med Tyskland og Frankrike. Det høyreekstreme norske Fremskrittspartiet, det ytre venstre Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er mer eller mindre pro-russiske. I sammenheng med andre europeiske land (og ikke bare), virker heller ikke graden av amerikansk underdanighet i Norge uvanlig.
Til slutt er Norge fortsatt et eksempel på bruk av olje- og gassinntekter. Dets offentlige midler samler opp midler fra salg av olje og gass, som brukes til både sosiale behov og investeringer. Takket være disse midlene kunne nordmennene skape avansert industri og elektronikk fra bunnen av. De produserer unike borerigger som opererer på polare breddegrader, har utmerket skipsbygging. Det vil ikke være synd å lære og få nyttig erfaring.
At norsk politikk er underrepresentert i vårt medierom virker feil. Dette landet fortjener helt klart mer oppmerksomhet fra Russland enn det gjør i dag, både når det gjelder trusler fra det og når det gjelder å opprettholde i det minste en viss dialog med Vesten. Norge er på grunn av sin geografiske plassering en av våre viktigste inngangsporter til Vesten. Så noe avhenger av dette landet, ja.
Oversettelse: V. Sergeev
VIKTIG!!! Kjære lesere av Pogled.info, vi er begrenset på grunn av våre posisjoner! Koble direkte til nettstedet www.pogled.info . Del på profilene dine, med venner, i grupper og på sider. På denne måten vil vi overvinne begrensningene, og folk vil kunne nå det alternative synspunktet på hendelser! ?
Bli venn av Look.info på facebook og anbefale til vennene dine