Den norske kontingenten punget dermed inn syv av sesongens første åtte individuelle løp, blant menn. Seksten av de tjuefire plassene på pallen ble okkupert av representantene, til tross for denne innledende 0/3. Begge reléene? I vesken til Norge. “De er et kutt over mye kollektivt. Johannes (Boe) kommer godt tilbake, det som ikke ble tjent, (Sturla) Laegreid blir myndig ved 25 år… men det er det også (Johannes) Dale og (vetle) Christiansen“, bemerker Sandrine Bailly, uten engang å måtte sitere Filip Andersen (23), 10. sammenlagt.

Norsk herredømme er flertall. Uforsonlig. Til og med bekymrende? “Vi er ikke der ennå, og jeg har tillit til det franske laget (…) Det burde ikke komme til en hel sesong som dettevurderer vår konsulent. Det er mye mindre attraktivt når det alltid er de samme foran. Av og til er det hyggelig, men for enhver disiplin – vi ser det i langrenn og kombinert – når det ikke er konfrontasjon mellom flere nasjoner, og personligheter fra forskjellige nasjoner, er det ikke bra for de andre lagene, partnerne, publikum .”

Ikke få feil kamp

Vinner av den store kloden i 2005, Bailly opplevde innflytelsen fra en delegasjon på kretsen: “Jeg husker at jeg noen ganger var den eneste franske blant alle tyskerne (som satte inn den generelle klassifiseringen de følgende tre sesongene, med tre forskjellige skiskyttere, red.anm.). Det ble litt av en kamp mot storlaget fra Tyskland.” Og pass på, dette kan bli en besettelse: “Nordmenn har et slikt psykologisk overtak… Risikoen for de andre er å alltid være i jakten på dem, å prøve å endelig slå dem. Det kan få deg til å miste fotfestet, presse deg til feil.”

Under det norske raidet i Grand-Bornand (en dobbel, to trillinger, red.anm.) nevnte Antonin Guigonnat denne mulige fallgruven, med våre kolleger fra Teamet : “Trenernes instrukser var å ikke fokusere på nordmennene“Mens de sistnevnte ikke risikerer å forurense sinnet deres ved å tenke på forfølgerne.”For dem er livet vakkert. De har det gøy, de leker, de lerlister opp Bailly. Når du ligger bak er det frustrerende, mange følelser kommer til. Vi tror vi trener like mye som dem… så hvorfor fungerer det ikke for oss?

“Du må vite hvordan du kan beholde tilliten. Jeg tror franskmennene, med sine mange års erfaring, vet at tidevannet vil snu, at hardt arbeid vil lønne seg“, beroliger hun, angående håndteringen av disse parasittiske tankene. Spesielt siden bildet ikke er så dystert, blant Tricolores, mellom en Emilien Jacquelin på pallen i løpet om den store kloden (3.), en Fabien Claude knapt lenger (5.) og en Quentin Fillon Maillet som ser ut til å fordøye sin strålende sesong (8.). En seier for å lansere maskinen og den tohodede ordren kan godt bli aktuelt igjen.

Allerede en tandem kan bli sliten…

“Ingen tyskere på topp 10 sammenlagt (Benedikt Doll er 11., red.anm.), dette reiser spørsmål, kanskje til og med mer enn det norske herredømmet, for om dette temaet vil vi gjøre status på slutten av året“, oppdrar Sandrine Bailly. Hun tenker at “problemet er dypt“, for sterke nasjoner som er i tilbakegang: “Tyskland har kanskje ikke vært i stand til å utvikle seg i sine metoders (…) Hun gikk for å hente en norsk trener, Sverre Olsbu Roeiseland (ektemann til Marte Olsbu Roeiseland, trippel olympisk mester, red.anm.) for sitt kvinnelag, som aldri ble gjort før.”

Siden 2007 og kroningen av Michael Greis har ikke de store klodens herrer sluppet unna Frankrike-Norge-duoen. Loïs Habert, også en konsulent på antennene våre, beklaget det delvis før sesongen: “Den fransk-norske duellen var morsom i begynnelsen… men jeg begynner å bli lei av den, jeg håper det vil være andre nasjoner, tyskere, østerrikere osv. som vil komme tilbake i forkant.” Et ønske som ikke har blitt hørt, siden denne duellen ser ut til å visne uten at noen annen enhet inviterer seg inn i ligningen. Etter bare tre etapper. Rebalansering av debattene denne fredagen, med spurten til Pokljuka?